"Gratis" engelsktimer i Khanh Thuong

Under det gylne taket på et hus halvveis oppe på Khánh Thượng-høyden (Ba Vì, Hanoi) har en liten engelskklasse vært regelmessig tent det siste året. Med kjærlighet og tålmodig veiledning i hvert barns uttale har lærer Hằng Luna og hennes to døtre ikke bare hjulpet de etniske minoritetsbarna Mường med å uttale ord riktig og trygt, men har også i stillhet innprentet i dem gleden ved selvlæring, slik at de kan skape sin egen fremtid.

Fra byen til hustakene i Hoi An halvveis oppe i bakken.

Khanh Thuong er det mest avsidesliggende fjellområdet i Ba Vi-kommunen i Hanoi . I de senere årene har dette stedet vært vitne til en fascinerende omvendt migrasjon. Dette er fremveksten av Lang Gao-gruppen, et samfunn av utdannede mennesker som har forlatt bylivets kjas og mas for å bo her, valgt en livsstil i harmoni med naturen og lært barna sine å være uavhengige. Blant dem er familien til fru Nguyen Thi Thu Hang (ofte kjent som Hang Luna).

Før de flyttet til Khánh Thượng, Ba Vì, hadde Hằng og mannen hennes et stabilt liv i Hanoi som mange misunte: høy inntekt, lett tilgjengelige kjøretøy og barna deres som gikk på dyre tospråklige skoler. Bak denne suksessen lå det imidlertid et urovekkende tomrom.

Fru Hang delte åpenhjertig om sin psykologiske krise før flyttingen: «Da vi bodde i byen, var både mannen min og jeg opptatt med arbeid fra morgen til kveld, noe som ga oss svært lite tid til å samhandle med barna våre. Da jeg levde i et system med enorme utgifter, var jeg konstant omgitt av frykt: frykt for å miste jobben, frykt for å ikke ha inntekt og dermed et ustabilt liv, frykt for sykdom fra daglig eksponering for så mange krefttilfeller fra medisinske prosjekter. Da jeg innså at min mentale tilstand var svak og at jeg alltid var usikker, diskuterte mannen min og jeg å slutte i jobbene våre samtidig for å gå ut av komfortsonen vår og finne et mer romslig bomiljø nærmere naturen.»

Det var en venns anbefaling av Rice Village-gruppen og det uberørte Khánh Thượng-området, hvor likesinnede finner trøst i hverandre, som førte til at familien hennes bestemte seg for å flytte dit permanent etter bare ett besøk. Siden hun flyttet til Khánh Thượng, har helsen og humøret hennes blitt betydelig bedre. Fra å ha hatt alvorlig nærsynthet på 4,5 grader og kroniske nakke- og skuldersmerter som er typiske for kontorarbeidere, har livet hennes med arbeid og hagearbeid i solen og vinden i Ba Vì hjulpet henne med å komme seg til det punktet hvor hun ikke lenger trenger briller.

Huset i Hoi An-stil, sett på avstand, i Khanh Thuong, tilhører familien til fru Nguyen Thi Thu Hang.

For tiden har huset deres i Hoi An-stil med sine varme gule vegger blitt en integrert del av landsbyen. Familien forsørger livet sitt gjennom konas nettbaserte engelskundervisning, mens mannen steller hagen og personlig kompletterer boarealet. De to døtrene deres har også opplevd betydelige forandringer, og har forlatt dyre privatskoler i byen for å gå på landsbyskolen i nærheten av hjemmet deres. De to døtrene tilpasset seg raskt sitt nye liv, går på landsbyskole på dagtid og hjelper foreldrene sine med hagearbeid og husarbeid, mens de på kveldstid deltar uavhengig i det amerikanske hjemmeundervisningsprogrammet .

Fru Hang ved siden av familiens grønnsakshage.

Midt i de forblåste åsene flyter livet til denne familien på fire fredelig og rolig. Fri fra bylivets mas og stress og presset fra storbylivet, har tiden deres i Khánh Thượng gjenopprettet sinnsroen og gitt barna deres en komplett barndom omgitt av natur.

Etter å ha funnet fred i dette landet og dets folk, valgte fru Hang å gjengjelde dette landet med kunnskap. Hun dedikerte et romslig og velutstyrt område i huset sitt til å åpne et gratis engelskkurs for barn i Muong-landsbyen.

Fru Hang utførte grundig forskning på den amerikanske læreplanen og utviklet personlig et systematisk læringsmateriellsystem, med utgangspunkt i det viktigste fundamentet: nøyaktig uttale.

Reisen med å så kunnskap og høste søte belønninger.

Til tross for at hun ble uteksaminert med en grad i fransk fra University of Foreign Languages ​​(Vietnam National University, Hanoi), har fru Hang brukt engelsk som sitt primære arbeidsverktøy i mange år. Hennes praktiske erfaring med kontinuerlig arbeid i et flerspråklig miljø hjalp henne med å innse hvor viktig det er med nøyaktige læringsmetoder helt fra starten av. Hun undersøkte grundig den amerikanske læreplanen og utviklet personlig et systematisk læringssystem med utgangspunkt i det viktigste fundamentet: nøyaktig uttale.

Regelmessig, hver mandag og torsdag ettermiddag, rett etter skoletid, roper barna begeistret på hverandre for å dra opp bakken og samles ved fru Hangs gylne hus. Klassen holder alltid et stabilt antall elever på 12 til 15. Den største utfordringen for denne klassen i høylandet er at elevenes munnform og stemmer er sterkt påvirket av den lokale dialekten; halsen deres er stiv, så uttalen deres er ofte utydelig.

Det romslige klasserommet

For å løse dette problemet ble fru Hangs to døtre – barn med et sterkt engelsk grunnlag fra byen – uvurderlige assistenter. De to søstrene fungerte som undervisningsassistenter, og korrigerte direkte hver uttalefeil og feil i munnformen til de yngre elevene, samtidig som de deltok i å filme eksempelvideoer til hjemmelekser. Kameratskapet med jevnaldrende bidro til å bygge bro over gapet i klasserommet.

Utholdenheten til fru Hang Luna og hennes to døtre har, etter nøyaktig ett år, ført til en utrolig forandring. Den nølende, lispende talen fra fortiden er nå erstattet av nøyaktig og tydelig engelsk uttale.

Fru Hangs andre datter hjelper sine yngre søsken med oppgavene deres.

Reisen til tredjeklassingen Dinh Ngoc Diep er en bemerkelsesverdig historie. Diep vokste opp i en bondefamilie der ingen av foreldrene snakket engelsk, og hun kom til skolen med stor usikkerhet på grunn av talevansker og sterk regional aksent. Å korrigere uttalen til et barn fra et fjellområde som aldri hadde blitt eksponert for et fremmedspråk var virkelig en utfordrende oppgave.

Fru Hang mintes: «Det var ekstremt vanskelig å undervise dette barnet i starten fordi vanen hennes med å uttale ord på en veldig uformell måte var veldig vanskelig å endre. Hun fortsatte å si «skole» i evigheter. I starten, hver gang hun sto ved tavlen, pakket hun opp ermene og deretter buksebeina, veldig sjenert. Men jeg oppmuntret henne tålmodig. Diệps mor, selv om hun ikke kunne engelsk, støttet henne tett hjemme og fulgte lærerens instruksjoner. Etter seks måneders innsats overvant Diệp sine egne begrensninger. Nå kan hun holde en engelsk bok og lese veldig bra, og snakker flytende foran klassen med selvtillit.»

Med en bok i hånden og selvsikker stående foran klassen fortalte Ngoc Diep: «Før pleide jeg å være veldig nervøs når jeg reiste meg. Takket være veiledningen fra fru Hang og de eldre jentenes hjelp med å korrigere munnbevegelsene mine, kan jeg nå lese riktig, og jeg er ikke lenger redd. Jeg vil studere veldig bra.»

Klipp: Studenten Dinh Ngoc Diep presenterer seg selv og deler sine følelser om fru Hang Lunas engelsktime.

En annen like rørende historie er historien om Dinh Van Phu, en elev i andre klasse. Phus hjem ligger langt inne i landsbyen, 4 kilometer fra klasserommet til fru Hang. Familien hans jobber hardt innen landbruk, men Phus mor har en progressiv tankegang og ønsker at sønnen hennes skal få en skikkelig utdannelse slik at han kan få muligheten til å møte verden senere. Gjennom det siste skoleåret, uavhengig av solfylte dager eller regnfulle, glatte dager, har Phu aldri gått glipp av en eneste time og har alltid fullført leksene sine.

Fru Hang snakket følelsesladet om sin unge elev og sa: «Phu har gjort bemerkelsesverdige fremskritt takket være hans harde arbeid og besluttsomhet. På grunn av morens store engasjement og hans seriøsitet har jeg bestemt meg for å undervise og støtte ham på lang sikt.»

Den frie klassens pedagogiske filosofi.

Dybden i fru Hang Lunas pedagogiske modell ligger ikke i ordet «fri», men i disiplin og selvrespekt. For henne er engelsk den første attraksjonen som trekker barn til klasserommet. Men det hun ønsker å innprente i disse barna fra fjellregioner gjennom undervisningen sin, er evnen til å lære selvstendig, en følelse av ansvar overfor seg selv og utholdenheten til å gjennomføre ting til slutt.

Hun aksepterer ikke tankegangen om at «alt er lov siden det er gratis». Hun setter strenge regler: Hvis studentene ikke fullfører oppgaver eller bryter disiplinære krav, vil hun be dem om å slutte å møte opp. Faktisk har fru Hang allerede avvist flere studenter for ikke å ha overholdt forpliktelsene sine.

Denne filosofien inneholder en dyp livslekse som hun ønsker å formidle til barna i høylandet: «Jeg vil at dere skal forstå at ingenting i denne verden kommer naturlig og gratis. Enhver prestasjon må oppnås gjennom innsats, svette og egeninnsats. Å motta støtte betyr ikke at du har rett til å være likegyldig med tanke på din egen fremtid.»

I tillegg til å formidle kunnskap, innlemmet hun dyktig leksjoner om selvhjulpenhet og gjensidig støtte i timene sine. Akkurat som samfunnet i Lang Gao-landsbyen er avhengige av hverandre under rishøsting, peanøttplanting og blomsterplukking, lærer Hang også barna hvordan de kan dele kunnskap som en vakker livsstil. Hun innprenter i dem en ny tankegang: å være dyktig i engelsk handler ikke om å skryte av det, men snarere at engelsk er det beste verktøyet, nøkkelen, for at de trygt skal kunne forlate landsbyen sin og få tilgang til kunnskap om verden.

Da ettermiddagsklassen nærmet seg slutten, pratet barna begeistret mens de gikk ned bakken for å dra hjem. Etter et år hadde fru Hang Lunas klasse blitt en kjent del av landsbyen. I tillegg til å gi kunnskap, hjalp lærerens alvor og kjærlighet i stillhet barna med å forandre seg hver dag, noe som gjorde dem sterkere og mer selvstendige på reisen videre.

Kilde: https://phunuvietnam.vn/lop-hoc-tieng-anh-0-dong-o-khanh-thuong-238260520155856382.htm