«Tråden» som bevarer sjelen til de svarte thailandske kostymene i landsbyen Vang Cuom

Det er Vi Thi Vieng, en syerske født i 1991, som valgte sin egen vei: å bli værende, bevare sjelen til den svarte thailandske kostymen og så den kjærligheten for neste generasjon.

‘Sợi chỉ’ giữ hồn trang phục người Thái đen ở bản Văng Cuộm - Ảnh 1. — Geiteskredderen Vi Thi Vieng

Vieng, født av sin kjærlighet til tradisjonelle thailandske kostymer, studerte skredderfaget i byen, før hun dro tilbake for å åpne en liten butikk hjemme. De første bestillingene var få, men hun sydde iherdig hvert sting, og ble gradvis en pålitelig adresse for kvinner i kommunen og nabokommunene. Kjolene, skjerfene og skjortene som Vieng lager er ikke bare kostymer, men også nasjonens kulturelle sjel, som hun verner om og bevarer.

Vieng ga ikke bare denne kjærligheten videre til datteren sin. Om kvelden, i lyset fra en lampe, lærte hun datteren sin omhyggelig hvordan hun skulle klippe stoff, sy knapper, holde saks og sette på nåler. For Vieng handler det å lære datteren sin ikke bare om å ha en jobb for å forsørge seg selv, men enda viktigere, om å hjelpe datteren sin å være stolt, bevare og videreføre den tradisjonelle skjønnheten til det svarte thailandske Yen Tinh-folket.

‘Sợi chỉ’ giữ hồn trang phục người Thái đen ở bản Văng Cuộm - Ảnh 2. — Vieng lærer datteren sin å sy knapper på blusen sin.

Vieng og mannen hennes stopper ikke bare med å sy, men gjør også mange andre jobber for å stabilisere livene sine. Fra å dyrke akasie, selge akasiefrø for å forsyne folket med dem, til å lære seg håndverket med å lage gardiner og nett – produktene deres har fulgt folk til avsidesliggende landsbyer som Huu Khuong, Bao Thang, Xop Chao... Nå er familien hennes også en anerkjent møbelforhandler for et stort anlegg i provinsen, og leverer senger, garderober, bord, stoler og gardiner til mange familier, spesielt de som jobber langt unna og ønsker å ta vare på landets hjem.

Vieng er travelt opptatt med å tjene til livets opphold, og har aldri vært fraværende fra landsbyens kollektive bevegelser. Hun er et aktivt medlem av bondelaget, medlem av Vang Cuom landsbyens folkesang- og danseklubb, og har mottatt et fortjenstbevis fra kommunens komité for Vietnams fedrelandsfront for sine bidrag til å bygge opp bevegelsen.

Det er verdt å merke seg at i juli 2025, da folket i gamlebyen i Thach Giam led store tap i storm nr. 3, la Vieng midlertidig til side all forretningsvirksomhet og dannet, sammen med mannen sin, en gruppe på 16 personer som brakte med seg klebrig ris, grillet kjøtt og salat for å hjelpe folket. De sørget ikke bare for mat, men brettet også opp ermene for å rake gjørme, vaske klær og bære ting hele dagen, og bidro dermed til å lindre tapene til mennesker i de flomrammede områdene. I tillegg var hun alltid en av de første til å donere og støtte vanskelige omstendigheter i området.

‘Sợi chỉ’ giữ hồn trang phục người Thái đen ở bản Văng Cuộm - Ảnh 3.

‘Sợi chỉ’ giữ hồn trang phục người Thái đen ở bản Văng Cuộm - Ảnh 4.

Viengs hjelpeteam (white hat) og venner hjelper folk etter storm nummer 3

FOTO: LEVERT AV FORFATTEREN

I en alder av 34 år har Vieng bekreftet hva en thailandsk kvinne kan stå på: hun våger å være annerledes for å beholde det hun elsker, og hun våger å klamre seg til hjemlandet sitt med dyktige hender og utholdenhet. Hun er ikke bare god i økonomi , hun bidrar også til å bevare kultur, bygge fellesskap og spre delingsånden.

Hver natt, i det lille huset i landsbyen Yen Tinh, runger fortsatt lyden av Viengs symaskin jevnt og trutt, og blander seg med den milde stemmen hennes mens hun tålmodig leder datteren sin gjennom hvert sting og hvert stoffklipp. Dette bildet er som en fortsettelse – fra morens hender vil kjærligheten til svarte thailandske kjoler gradvis sive inn i barnets hender og bli en varig, kontinuerlig strøm.

Vi Thi Vieng syr ikke bare kjoler og skjorter, men «vever» også stolthet, slik at folk i fremtiden, når de nevner thailandske etniske kostymer i Yen Tinh, vil huske de som har valgt å leve vakkert ved å bevare landsbyens kulturelle sjel. Og fra Vieng håper man at det vil være mange andre unge mennesker som tør å bli, tør å følge – slik at den tradisjonelle tråden aldri vil bli brutt i tidens gang.