(VHQN) – I gamle dager ble våre fellesskapsbånd smidd gjennom «omfavnelsen» av «Dragen og slangen klatrer til skyene» og de tette håndtrykkene av «Dung Dang Dung De». Disse barnelekene styrket beina våre, gjorde kroppene våre smidigere, og vi memorerte utallige lett å huske, enkle og rustikke barnerim som holdt sjelene våre like rene som fullmånen.
Leker under måneskinnet
Mens vi ventet på månelyse netter, gikk vi spent mot åsen – hvor utallige spor etter krig var igjen – hvor bare markblomster vokste overalt i skråningene. Der, under skyttergravene og ved siden av de udetonerte bombene, lekte vi liksom-kamper.
Vi delte oss inn i fiendtlige og vennlige sider, men ingen av oss ville være fienden; alle kjempet om å spille rollen som soldater. Under kampene brukte vi frukten fra bời lời-treet som «ammunisjon» i «skytespillet» vårt. Bời lời-frukten forårsaket uutholdelig smerte når den ble skutt, og det knuste skallet ga fra seg en stikkende, skarp lukt som lignet på «kulerøyk».
Etter hvert som vi vokste opp, gikk vi hver til sitt, men når vi snakker om barndomsminner, husker vi alltid den gangen vi lekte barnerim sammen, ventet på at månen skulle stå opp sammen ...
Fienden taper alltid, overgir seg med begge hendene hevet, blir eskortert fra underjordiske bunkere og skyttergraver ... for å bli «returnert til oss»! Våre kommandører er valgt til å være tradisjonelle healere.
På den andre siden valgte de en sterkere, større person til å lede, med den bak som slynget armene rundt livet på den foran, og så videre, og dannet en drage eller en slange, løpende og syngende, og engasjerte seg i et rop-og-svar mellom legen og dragen og slangen:
« Drager og slanger klatrer til skyene / Det er et svaiende tre / Det er et hus med soldater / Er doktoren hjemme eller ikke? / Gi meg litt ild / Hva for? / Ild til å koke fisk / Hvor mange fiskebiter? / Tre fiskebiter / Gi meg hodestykket / Et bein, en klump / Gi meg midtstykket / En blodklump, en kjøttklump / Gi meg halestykket / Du kan jage så mye du vil… ».
Noen ganger bruker de et annet svar: « Ja, hvor skal dere, mor og barn?/ Dragen og barnet skal hente medisin til barnet/ Hvor gammel er dere?/ Jeg er ett/ Medisinen er ikke god/ Jeg er to/ Medisinen er ikke god/ Jeg er tre/ Medisinen er ikke god/ Jeg er fire/ Medisinen er ikke god/ Jeg er fem/ Medisinen er ikke god/ Jeg er seks/ Medisinen er ikke god/ Jeg er sju/ Medisinen er ikke god/ Jeg er åtte/ Medisinen er ikke god/ Jeg er ni/ Medisinen er ikke god/ Jeg er ti/ Hvis medisinen er god, vær så snill å gi meg hodet/ Med bein og rester/ Vær så snill å gi meg midten/ Med blod og masse/ Vær så snill å gi meg halen/ Dere kan jage så mye dere vil .»
Barna sang og lekte høylytt. Ikke bare «Dragen og slangen klatrer i skyene», men også «Katten jager musen», «Dung Dang Dung De» og andre sanger ga gjenlyd gjennom landsbyen i måneskinnet, noen ganger svakt, noen ganger klart.
Båndet mellom barn
Den gang fantes det ingen klokker eller kalendere; vi kunne bare gjette måneden og dagen ved å se på månen. Vi kunne alle dette utenat: « Den første dagen er en halvmåne / Den andre dagen er et risblad / Den tredje dagen er en sigd / Den fjerde dagen er en ljå / Den femte dagen er en utrenskende sigd / Den sjette dagen er en ekte måne / Den tiende dagen er en skjult måne / Den sekstende dagen er en hengende måne / Den syttende dagen er en ødelagt seng / Den attende dagen er brent agn / Den nittende dagen er en haug / Den tjuende dagen er en god drøm / Den tjueførste dagen er midnatt / Den tjueandre dagen er den samme som viseren / Den tjuetredje dagen er den samme som hodet / Den tjuefjerde dagen er der den er / Den tjuefemte dagen er der / Den tjuesjette dagen er sånn / Den tjuesjuende dagen er sånn / Den tjueåttende dagen er sånn / Den tjueniende dagen er sånn / Den trettiende dagen er ingen måne .»
Vi måtte vente til neste fullmåne, så vi ble enige om å dra ut på den «syttende månen», for når alle var slitne og sov tungt, løp vi i all hemmelighet opp bakken ...
Vi spilte spillet, men jeg forsto ikke helt meningen bak rimet. Bestemoren min forklarte at det symboliserer solidaritet mellom mennesker, gjennom historien om dragen og slangen, et symbol på enhet og samarbeid som ikke må brytes, men snarere integreres sømløst. Og den dypere meningen er båndet innenfor fellesskapet, hele nasjonens vilje.
Bestemoren min forklarte videre hvorfor doktoren begynner å jage prosesjonen når drageprosesjonen synger linjen «Jag så mye du vil». Lederen gjør alt for å beskytte halen. Doktoren må gjøre alt for å berøre halen, det vil si å berøre den siste personen i drageprosesjonen. Hvis doktoren fanger halen, vil den personen bli eliminert fra spillet.
Hvorfor ikke fange den i hodet? Først da forstår jeg prinsippet om å fange slanger ifølge våre forfedre: den raskeste måten er å berøre halen, fordi hodet inneholder gift og er lett å bite. Når man fanger en slange, må man dra hardt for å strekke ryggraden, noe som svekker den betydelig, og deretter kaste den kraftig for å gjøre den uskadd ... Gjennom leker og folkesanger lærte våre forfedre oss hvordan vi skulle leve, hvordan vi skulle behandle andre og hvordan vi skulle harmonisere med naturen ...
Etter hvert som vi vokste opp, gikk vi hver til sitt, men når vi mimrer om barndommen vår, husker vi alltid de vakre dagene da vi spilte spill sammen, sang barnerim og ventet på at månen skulle skinne. Plutselig, i kveld, hører jeg klare lyder av latter og stemmer som roper til hverandre. Jeg lengter etter nok en månelys natt.
Kilde
Kommentar (0)