Drømmer på den andre siden av Bung-elven

Morgentåken henger over Bung-elven idet en liten båt med noen landsbyboere og sekker med varer stille forlater kaien og begynner en ny dag med å tjene til livets opphold. I flere tiår har de 72 husstandene i landsbyen Dau Go (Thuong Duc kommune) levd avhengig av båten. Alt fra å gå til skole og sykehus til bryllup og begravelser er avhengig av denne fergen.

Landsbyen Dau Go, med 72 husstander, ligger ved Bung-elven. Foto: NT

Midt i byens raske utvikling verner folket her fortsatt om drømmen om å ha en bro som kan avslutte skillet mellom de to breddene.

Landsbyen på den andre siden av vannet

Fra sentrum av Thuong Duc kommune krever det å komme til landsbyen Dau Go å kjøre langs en lang, svingete vei blant frodige, grønne fjellsider. Når man ser over fra denne siden av elven, virker landsbyen svakt synlig under trærne. Selv om den bare er noen få hundre meter unna, føles det som å tilhøre en annen verden . Bak den ligger ruvende fjell, og foran den dype og brede Bung-elven. Denne unike topografien har gjort Dau Go til en isolert "oase" i flere tiår.

Barn født i Dau Go vokste opp med bildet av båten som svaier på bølgene. De eldste i landsbyen har også brukt nesten hele livet på å drømme om og vente på en bro, men den har ennå ikke blitt virkelighet.

Den lille båten kunne bare frakte noen få personer og litt varer. Hver elvekryssing varte i omtrent ti minutter. Den tiden virket kort, men for folket i Dau Go innebar den mye bekymring.

Fru Nguyen Thi To (70 år gammel) satt ved siden av båten i sin slitte skjorte og stirret med tåkete øyne mot den andre siden. Stemmen hennes, lav og trist, blandet seg med bølgenes lyd: «Alt avhenger av fergen, mitt barn! Barn som går på skolen, syke som går på sykehus, bryllup, begravelser ... alt avhenger av denne fergen. Det er håndterbart på solfylte dager, men når det regner og flommer, er hele landsbyen fullstendig isolert. Når noe skjer på denne siden, er alt vi kan gjøre å se over elven og gråte ...!»

Fru To fortalte at dette området tidligere tilhørte Dai Son kommune, Dai Loc-distriktet, i den tidligere Quang Nam-provinsen, men at det nå er blitt slått sammen med Thuong Duc kommune. Administrative grenser kan ha endret seg, men vanskelighetene forårsaket av det fragmenterte terrenget er fortsatt et arr etset inn i folks liv. Når de eldre i landsbyen dør, må kistene deres bæres faretruende over elven i små båter. Selv småbarn, som knapt kan gå, må lære å balansere på kanten av båtene for å få utdanning på den andre siden.

Fru Tos øyne gled inn i et fjernt blikk da hun mintes de bitende kalde vinternettene da gravide kvinner uventet gikk i fødsel. Hele landsbyen samlet seg, tente fakler, spredte matter og bar kvinnen til elvebredden. Båtmannen, som sov, hørte de desperate ropene og startet umiddelbart motoren og skyndte seg ut. «Noen turer kom til sykehuset i tide, og både mor og barn var trygge. Men noen turer var for sent ...» Fru To stoppet opp, før hun ble stille og så ned på det sakte rennende vannet.

Vanskelighetene med å bo ved fergen i Dau Go er ikke bare en historie om å tjene til livets opphold, men også en hindring for drømmer. Her er fødsel ikke uvanlig.

Herr Mai Van Cong (38 år gammel) har fortsatt ikke glemt gangene kona hans gikk i fødsel midt i et kraftig regnvær for mange år siden. Elvevannet steg høyt, og fergen måtte vente lenge før den turte å krysse. «Det første barnet hadde akkurat nådd den andre siden da kona mi fødte rett på veien. Det andre barnet ble født rett ved fergekaia før vi i det hele tatt kom oss på bussen», fortalte han, med stemmen fortsatt fylt med det hjemsøkende minnet.

I Dau Go finnes det ingen ungdomsskoler eller videregående skoler, bare en kombinert barnehage og barneskole. For å fortsette utdannelsen må barna krysse elven og reise dusinvis av kilometer. I begynnelsen av uken tar foreldrene barna sine med til fergekaia for å vente på båten. På slutten av uken venter de spent på at barna skal komme tilbake. Reisen til skolen for disse barna begynner med brølet fra fergemotoren i den tidlige morgentåken.

Du liker kanskje også

Spre delingsånden fra grasrotnivå.Fra å gi rettidig støtte til de som befinner seg i ekstremt vanskelige omstendigheter til langsiktige hjelpeprogrammer for sårbare mennesker, mobiliserte den humanitære måneden i 2026 samfunnets kollektive innsats, og bidro til å spre medfølelse og effektivt implementere sosialt velferdsarbeid på grasrotnivå.

Femte sesjon i det 15. Quang Ninh provinsielle folkerådet: Langsiktig orientering for romlig utviklingStatsministerens beslutning nr. 1123/QD-TTg om godkjenning av den generelle byplanleggingen har etablert det juridiske grunnlaget for langsiktig romlig utviklingsorientering for Quang Ninh-provinsen. For å konkretisere målet om å bli en sentralstyrt by innen 2026, vedtok den femte sesjonen i det 15. provinsielle folkerådet åtte resolusjoner med fokus på å fullføre bykriteriesystemet, fortsette å forbedre effektiviteten i budsjettressursutnyttelsen og skape et bærekraftig sosialt trygdegrunnlag i den nye perioden.

Mange veier i Khao Mang mangler dreneringsgrøfter.De siste årene har mange landlige veier i Khao Mang kommune blitt rammet av erosjon og jordskred på grunn av mangelen på et omfattende dreneringssystem og vannverk.

Herr Cong sa at alle barna her er ivrige etter å lære. Fordi de forstår at bare gjennom utdanning kan de håpe å unnslippe den onde sirkelen av fattigdom og isolasjon. «Foreldrene deres jobber så hardt, så barna synes veldig synd på dem. De sier til seg selv at de må studere slik at de kan få et bedre liv i fremtiden», sa herr Cong.

Et hjørne av landsbyen Dau Go. Foto: NT

En drøm om en bro

Den rolige Bung-elven, fredelig på solfylte dager, forvandles til en voldsom «mur» som stenger av trafikken i regntiden. Fergetrafikken stopper, strømmen flimrer og telefonsignalet går tapt. Hele landsbyen er isolert midt i det enorme flomvannet. «For noen år siden fikk en mann i landsbyen blindtarmbetennelse om natten, men det regnet kraftig og vannet rant raskt, så ingen turte å ro båt. Fordi han ikke kom seg til et medisinsk anlegg i tide, overlevde han ikke. Det er så tragisk, men hvem kan vi henvende oss til for å få hjelp?» sa fru Nguyen Thi Hue (53 år gammel) med sviktende stemme.

Ikke bare er menneskeliv truet, men flomsesongen påvirker også direkte hele landsbyens levebrød. Hver gang de hører kunngjøringen om flomutslipp fra vannkraftdammen, samler landsbyboerne febrilsk eiendelene sine, flytter husdyr til høyereliggende områder og flykter opp i fjellene for midlertidig ly, og etterlater seg de små husene som ligger stille langs elvebredden. «Mange eiendeler som er samlet opp gjennom året, sammen med griser, kyllinger, ender ... kan bli feid bort på bare én natt med høyvann – det er en vanlig foreteelse i Dau Go. Vi har blitt vant til det, men det er fortsatt veldig trist!» sa fru Hue med en tankefull tone.

Folket i Dau Go lever hovedsakelig av å dyrke akasietrær og ananas. Landet er goldt, og været er hardt. En god innhøsting betyr lave priser, mens en dårlig innhøsting gir dem ingenting. Derfor har fattigdom plaget dem fra generasjon til generasjon.

Mennene i Dau Go vokste opp med å lytte til lyden av fergemotorer på Bung-elven. Kvinnene i landsbyen er vant til å stå ved elvebredden og vente på at ektemenn og barn skal komme tilbake sent hver kveld. De er vant til å våkne ved daggry for å ta den første fergen. Men fortrolighet betyr ikke håp. «Vår generasjon har lidd nok. Nå håper vi bare at våre barn og barnebarn får muligheten til å gå videre, få et mer stabilt liv, og ikke bli sittende fast her for alltid. Vårt folks største ønske er å ha en bro. En bro slik at barna kan gå på skolen tryggere. En bro slik at de syke ikke bekymrer seg midt i en regnfull natt. En bro slik at denne landsbyen ikke lenger er isolert», betrodde fru Hue.

Lokalbefolkningen fortalte at de hadde hørt rykter om at en bro skulle bygges mange ganger. Det ble utført kartlegginger, men de forsvant deretter. Tegningene ble nevnt på møter i lokalsamfunnet, men forble bare på papiret. Tiden gikk, den gamle fergen ble forfallen, og folk fortsatte å vente. «Flere team kom for å kartlegge broen for noen år siden, men det har vært så lenge, og ingenting har blitt noe av. Det er sannsynligvis på grunn av de høye kostnadene og den lille befolkningen, så vi venter fortsatt ...», sa fru Hue med et sukk.

Brovokteren som forbinder de to breddene.

En tidlig dag i juni midt på dagen kastet solen et gyllent skær på overflaten av Bung-elven. Fergen vagget tilbake til land, med noen sekker med gjødsel, litt byggematerialer og flere motorsykler presset sammen i lasterommet.

Båtmannen, over 60 år gammel med solbrun hud, sa at jobben er ekstremt vanskelig, men at han ikke kan gi den opp. «Hvis jeg slutter, vil ikke landsbyboerne vite hvordan de skal komme seg rundt ...» Det han frykter mest er regntiden. «Vannet stiger, bølgene er sterke, og mange dager tør jeg ikke å dra hele dagen. Men hvis landsbyboerne trenger meg, prøver jeg fortsatt», sa han, mens hånden fortsatt holdt roret hardt.

Mer enn noen andre forstår fergemannen at Bung-elven ikke bare skiller to bredder av land, men også skiller muligheter, kunnskap og fremtiden til et landlig område. Han sier at folk her ikke drømmer om ekstravagante ting. De håper bare at en dag vil den klikkende lyden av den gamle fergens motor bli erstattet av den travle lyden av biler på en solid betongbro. Slik at Bung-elven en dag ikke lenger vil være en grense.

Du liker kanskje også

Da Nang har bedt eierne av vannkraftreservoarene om å drifte anleggene sine for å sikre vannforsyningen til byen under Tet-ferien.

Yen Nghia fokuserer på å fjerne flaskehalser og skape momentum for utvikling.Ettermiddagen 25. juni åpnet Folkerådet i Yen Nghia-distriktet, periode II, 2026-2031, sitt andre ordinære midtårsmøte for 2026. Møtet vurderte omfattende resultatene av oppgavene som ble utført i løpet av de første seks månedene av 2026, og diskuterte og bestemte seg også for mange viktige løsninger for å nå målene for året.

Nestleder i den provinsielle partikomiteen, Tran Thi Thanh Huong, deltok på innvielsen av Kanal 7 - Sør-nasjonalkanalbroen.Den 4. juni holdt partikomiteen, folkerådet, folkekomiteen og Vietnams fedrelandsfrontkomité i Chau Phu kommune (An Giang-provinsen) en seremoni for å innvie Kanal 7 - Sør-nasjonalkanalbroen.

Bung-elven er ikke særlig bred, men den er bred nok til å skape en avstand mellom breddene. Denne avstanden er tydelig i hvert skritt skolebarna tar hver morgen, i mødrenes engstelige blikk i regntiden, og i sukkene til de eldre som har brukt livet på å vente på en bro som ennå ikke har materialisert seg.

En leder av Thượng Đức kommunes folkekomité sa at lokalmyndighetene i mange år har vært bekymret for transportproblemene som innbyggerne i landsbyen Đầu Gò står overfor. Mangelen på en bro påvirker folks liv, handel og redningsarbeid betydelig i regntiden og stormer. «Folk lider under mange ulemper fordi de er atskilt av Bung-elven. Lokalmyndighetene håper også at det snart vil bli investert ressurser i å bygge en bro slik at folk kan reise mer praktisk og trygt», sa lederen.

Vi forlot landsbyen Dau Go mens natten gradvis slukte Bung-elven. Fergelandingen bak oss trakk seg tilbake i mørket, bare den hese, dempede lyden av motoren ga gjenlyd. Men på den andre siden av bredden steg blå røyk fra de små husene opp og blandet seg med skumringen.

Og akkurat som Bung-elven aldri slutter å renne, eksisterer lengselen etter en bro som forbinder de to breddene i stillhet i hver historie og hvert blikk fra menneskene her.

Kilde: https://baodanang.vn/uoc-mo-ben-kia-song-bung-3340427.html