 |
| Aktivitetene til Soọng cô-klubbene foregår vanligvis i en varm atmosfære og er rike på den kulturelle identiteten til den etniske gruppen Sán Dìu. |
Den melodiøse lyden av Soọng cô
I San Diu-folkets kulturliv regnes Soong Co som «sjelens stemme», som stiger opp fra fjellsidene, bekkene, husene og til og med de livlige landsbyfestivalene. Dette er en kjærlighetssang med et kall og svar, der tekstene er som en enkel, men dyp bekjennelse, som forteller historier om liv, kjærlighet og lojalitet ... med en resonant, melodisk, myk og varm stemme.
I Thanh Cong kommune, hjem til en stor befolkning av den etniske gruppen San Diu, blir Soong Co-folkesangen gradvis gjenopplivet. Lokalbefolkningen forteller at tidligere, på arbeidsdager ute på jordene eller under landsbyfestivaler, pleide unge mennesker fra forskjellige landsbyer å samles i grupper for å synge rop-og-svar-sanger.
Og slik ekkoet sangen fra en landsby til en annen, og skapte en levende, men sjarmerende kulturell atmosfære. Men over tid, etter hvert som livets forandringer feide bort mange gamle verdier, forsvant Soọng cô-sangen gradvis. Til tider kunne ikke en eneste tone høres i hele landsbyen; melodien syntes bare å forbli i de eldres ensomme minner.
Gjenopplivingen av Soọng cô i Thành Công startet i 2017, en betydelig milepæl. Siden den gang har fire Soọng cô-klubber blitt etablert i fire Sán Dìu-landsbyer (av totalt åtte landsbyer i kommunen). Etableringen av disse klubbene har gjenopprettet den gamle melodien og gjenopplivet kulturell stolthet i lokalsamfunnet.
Hvert vers ble samlet, håndskrevet, lært bort og sunget under hver samling. Soọng cô var ikke lenger et fragmentert minne, men ble en organisert kulturell aktivitet, med voktere og etterfølgere.
I disse bestrebelsene fungerer eldre håndverkere som «flammens voktere». De fungerer som en bro mellom fortid og nåtid, mellom minne og liv. En av dem er Mr. Le Quy Tu, 82 år gammel, medlem av Soong Co Ao Sen-klubben. Han har visst hvordan man synger siden han var 13 år, da han fulgte sine eldre søsken og venner for å synge rop-og-svar-sanger fra en landsby til en annen.
Den gang lærte han ved å lytte, synge med og gradvis memorere hver linje. Bare tre år senere kunne han synge hovedrollen i troppen. Så vervet han seg til hæren som 18-åring; da han returnerte til hjembyen sin som 28-åring, hadde Soọng cô-sangen i regionen hans blitt mye sjeldnere. Færre og færre mennesker visste hvordan man sang, og mange melodier ble ikke lenger fremført.
Da klubben ble stiftet i 2017, var han en av de første som søkte om å bli medlem. Selv i åttiårene deltar han fortsatt regelmessig og engasjerer seg entusiastisk i hver treningsøkt. Hans flid og entusiasme gjør møtene mer livlige; han er også et av de mest aktive medlemmene i klubben.
Herr Tư tenkte: «Denne sangen har næret meg siden jeg var barn. Nå, uansett hvilke vers jeg fortsatt husker, vil jeg lære dem til mine barn og barnebarn.»
I fotsporene til de som holdt flammen levende følger fru Lam Thi Lang, født i 1955, for tiden leder av Soọng cô-klubben i Van Phu-landsbyen. Siden hun var 18 år har hun vært fascinert av Soọng cô-sanger, og reist med venner fra landsby til landsby for å synge i «call-and-response»-stil. For hennes generasjon handlet sang også om å finne venner og kjære; mange par fant kjærligheten i løpet av disse kveldene med sang blant fjell og skoger.
Før klubben ble opprettet, ble hun og noen få naboer av og til invitert til å opptre i naboprovinser, men på grunn av mangel på regelmessig øving var resitasjonen hennes av melodiene inkonsekvent. Da kommunen gjenopplivet Soọng cô 1. juni 2017, ble hun umiddelbart med, og i 2022 ble hun betrodd stillingen som leder.
Klubben hennes har for tiden 36 medlemmer, hvorav bare tre er menn, de fleste av dem er over 60 år gamle, og mange er nesten 80. Hver måned, den 15., holder klubben sitt ordinære møte.
Fru Lam Thi Lang fortalte: «Hver av oss fører en notatbok. Det er klubbmedlemmenes «bok», fylt med sanger som våre eldste pleide å resitere, som vi deretter transkriberte for hånd. Da vi grunnla klubben, spurte vi hver eldste om de husket noen av sangene, slik at vi kunne spille dem inn alle, og deretter samlet vi dem i én bok. Den boken har blitt sendt rundt, og alle tar vare på den.»
Bevaringen av Soọng cô i Thành Công er ikke begrenset til landsbyens samfunnshus eller klubbsamlinger, men blander seg også inn i dagliglivet, spesielt på de frodige grønne teplantasjene.
San Diu-folket synger Soọng cô mens de planter og høster te, når de inviterer hverandre til å tilby te, eller under fredelige kurtisekvelder. Sangen deres blander seg med den milde raslingen av teblader i brisen, og skaper en levende, beroligende rytme som gjennomsyrer livene deres dypt. For dem er Soọng cô ikke bare en sang, men også en måte å bevare sin ånd og kultur på midt i den kjente aromaen av te, en måte å «fremme duften av hjemlandets te».
Blant de gamle sangene som er bevart, finnes det mange tekster om te, planten som har blitt varemerket til Thai Nguyen :
«Hvis teplantene vokser godt, vil de produsere mange knopper / og vi kan høste teen for å tilby gjester langveisfra.»
god
«Thai Nguyen selger te i ti retninger / Jeg bringer den deilige teen til markedet / Jeg beholder den velduftende teen for å servere min elskede.»
Disse sangene er både enkle og fulle av kjærlighet. Slik uttrykker San Diu-folket sine følelser gjennom arbeid og produktene fra hjemlandet, slik at hver sang forteller en historie om mennesker, te og land med stolthet.
Derfor er Soọng Cô i Thành Công ikke bare en langvarig tradisjonell identitet; det er et kollektivt minne, livets pust, samfunnets stemme dypt knyttet til teplantasjene. Takket være innsatsen siden 2017 og den utholdende ånden til de eldre håndverkerne, har de gamle melodiene fått fornyet liv i de grønne åssidene, og fortsetter å gi gjenklang i den fredelige te-dyrkende regionen.
Innsats og bekymringer
Hvis Soọng cô-folkesangene er den milde strømmen som gir næring til Sán Dìu-folkets åndelige liv, så er det nødvendig med samarbeid fra hele samfunnet for å sikre at strømmen ikke tørker ut.
I Thanh Cong kommune oppnås ikke bevaring av Soong Co gjennom store slagord, men ved å bringe denne musikalske stilen tilbake i dagliglivet, fra landsbyaktiviteter til de generelle kulturelle aktivitetene i lokalområdet.
Gjennom årene har kultur-, sports- og turismeaktiviteter alltid vært en prioritet for lokale partikomiteer og myndigheter, integrert i utviklingsprogrammer. Over tid har Soọng cô-klubber gradvis blitt en hjørnestein, noe som gir sangen til den etniske gruppen Sán Dìu en mer bærekraftig plass i kulturen.
Fra nabolagsmøter og avdelingsforeningsaktiviteter til lokale kringkastingssystemer og kjente landsby-Zalo-grupper, spres historien om Soọng cô som en påminnelse om å bevare tradisjonelle identiteter som er i fare for å bli glemt.
 |
| Den melodiøse Soọng cô-sangen blander seg harmonisk med den store vidstrakte teåsen. |
De fire Soọng cô-klubbene i grendene Ao Sen, Vạn Phú, Nhội og Hạ Đạt er derfor som små, ulmende «flammer» som holder varmen fra Sán Dìu-kulturen levende. Samfunnsorganisasjonene samarbeider for å fremme og oppmuntre medlemmer og folk til å delta i aktiviteter, og bidrar med midler og innsats for å opprettholde driften.
Takket være dette har Soọng cô-sangen ikke bare returnert til klubbmiljøet, men har også spredt seg til festivaler, utvekslinger og samfunnssamlinger, og knyttet sammen eldre, kvinner, middelaldrende og unge i samme kulturelle aktivitetskrets.
For tiden har de fire Soọng cô-klubbene i Thành Công over 100 medlemmer, i alderen rundt 40 år og oppover. Hver måned møtes medlemmene den 1., 15. og 16. i månemåneden, og på helgekvelder på landsbyens kulturhus. Disse samlingene, i tillegg til å gjennomgå melodiene, er også muligheter for Sán Dìu-folket til å prate, dele følelser og minne hverandre om språket, skikkene og levemåten som har næret samfunnet i generasjoner.
I tillegg til interne aktiviteter deltar Soọng cô Thành Công-klubbene aktivt i utvekslinger med andre lokaliteter. Lagene har deltatt i Soọng cô-sangkonkurransen i seks provinser organisert av Quang Ninh , og har også utvekslet ideer med klubber i mange andre provinser ...
Hvert år ønsker lokalbefolkningen velkommen mer enn 15 delegasjoner fra andre områder som kommer på besøk og lærer. På teplantasjene eller i landsbyens kulturhus synges de tradisjonelle kurtisesangene igjen, slik at Soọng cô blir hørt, sett og husket enda bedre.
Det er imidlertid ikke uten utfordringer å bevare tradisjonelle folkemelodier. De fleste medlemmene er over 60 år gamle, mange nesten 80, og helsen deres er begrenset, noe som gjør det vanskelig å drive regelmessige aktiviteter. Klubbene mangler også tilstrekkelige driftsmidler; utstyr som forsterkere, høyttalere, mikrofoner, tradisjonelle drakter, belysning og oppbevaringsskap er fortsatt mangelvare.
I lys av denne situasjonen har lokale myndigheter foreslått at høyere myndighetsnivåer gir støtte til å opprettholde og utvide driften, organiserer opplæring for å forbedre lederferdighetene og legger til rette for hyppigere utvekslinger med andre enheter.
Men det som bekymrer mange mest er spørsmålet om arv. Realiteten er at de fleste som kan synge Soọng cô er eldre, mens antallet unge som deltar er lite. Hvis undervisningen ikke videreføres i tide, er det stor risiko for at tradisjonen går tapt igjen.
Derfor minner håndverkerne hverandre ofte på hver samling: først og fremst, syng for barna og barnebarna dine hjemme, minn dem på å bevare språket, melodiene og måten San Diu-folket uttrykker sin hengivenhet på gjennom Soọng cô.
Nguyen Van Duong, nestleder i folkekomiteen i Thanh Cong kommune, delte sin langsiktige visjon og uttrykte håp om at området fra nå og frem til 2030 vil sikte mot å utvikle feriestedturisme basert på det mangfoldige naturlandskapet.
I dette «bildet» av tehøyder og innsjøer vil Soọng cô være et særegent kulturelt høydepunkt. Forhåpentligvis vil den livlige sangen snart runge blant tehøydene, sunget av lokalbefolkningen selv i sitt daglige liv i dag.
Sent på ettermiddagen på Thanh Cong-teplantasjene bærer en bris langveisfra den forfriskende duften av unge blader. Under tetrærne driver myke melodier, som gir gjenklang i de milde tonene fra Soọng cô-folkesanger, langsomme og inderlige, som rytmen til teplantene som vokser dag for dag. Et sted summer lekende barn mykt med til noen bablende replikker.
Denne enkle, sjarmerende scenen er et symbol på kontinuitet. Den representerer troen på at melodiene til Soọng Cô, til tross for skiftende tider, vil fortsette å klinge over de grønne åsene. Som den flittige duften av te som bæres av vinden, vil disse melodiene fortsette å bevare Sán Dìu-folkets sjel, og tilføre skjønnhet og vitalitet til Thành Công i dag og i fremtiden.
Kilde: https://baothainguyen.vn/van-hoa/202602/giu-hon-soong-co-tren-nhung-nuong-che-9c353bb/
