Martinelli ble uventet «avslutningsmannen».

Et sent mål mot Man City, etter å ha strålt i Champions League, var nok til å minne alle på at det er for tidlig å utelukke Gabriel Martinelli fra Arsenals langsiktige planer.

Martinelli scoret og bidro til 1-1-uavgjort mellom Arsenal og Man City.

Etter at Arsenal investerte over 250 millioner pund i sommer, noe som skapte hard konkurranse om alle posisjonene, mistet Martinelli startplassen sin. Han startet bare i to av de første seks kampene i sesongen, og ga dermed plass til Leandro Trossard eller Noni Madueke. For mange andre spillere betyr dette frustrasjon, til og med at de må gi opp.

Men Martinelli valgte en annen reaksjon: å snu frustrasjonen sin til motivasjon, en slags «kontrollert sinne» slik det beskrives av hans seniorlagkamerat Theo Walcott – en tidligere Arsenal-spiller.

Tilbakekomsten av en "fullførende mann"

Mot Athletic Club i Champions Leagues ligafase kom Martinelli inn fra benken og scoret og ga målgivende pasninger umiddelbart. Mange trodde han ville starte mot Man City, men Arteta valgte Trossard i stedet. Det var et psykologisk slag, men den brasilianske spissen ga ikke opp. Han trengte bare fem ballberøringer i hele kampen, men én av dem viste seg å være avgjørende og hjalp Arsenal med å sikre seg et verdifullt poeng.

Det som gjør Martinelli spesiell er at han gir Arsenal et våpen som få andre lagkamerater besitter: evnen til å spurte bak forsvaret. I et lag som prioriterer ballbesittelse, blir slike løp utenfor ballen et strategisk element, som tvinger motstanderne til å trekke seg tilbake og bryter ned det de ellers ville ansett som en tett defensiv blokkering.

Martinelli kom inn som innbytter og strålte umiddelbart.

Arteta forstår Martinellis verdi, men han utfordrer ham også proaktivt. Forrige sesong hadde 24-åringen så å si ingen direkte konkurranse. Denne sesongen, med Trossard, Eze og Madueke, tvinger Arsenal ham til å tilpasse seg en ny rolle: fra å være en standardstarter til et «andrevalg».

Tidligere Arsenal-spiller Theo Walcott observerte med rette: «Trenere vil alltid teste spillerne sine. Arteta får Martinelli til å eksplodere fordi han må bevise at han er verdig.» Og realiteten har bevist dette: i stedet for å gi opp, spiller den brasilianske spilleren med enda større besluttsomhet.

I mellomtiden bekreftet Declan Rice også: «Det finnes spillere som blir frustrerte når de blir henvist til benken. Men Martinelli er annerledes; han er alltid klar til å skape store øyeblikk.»

Martinelli innrømmet på sin side en gang: «Jeg vil ikke sitte på benken. Jeg vil spille 90 minutter hver kamp, ​​men treneren har sine grunner, og alle stoler på ham.» Det er en enkel uttalelse, men den gjenspeiler nøyaktig hans natur: tålmodighet og et brennende ønske om å lykkes eksisterer side om side, noe som gjør ham til en sjelden type spiller – ikke utadvendt behagelig, men alltid villig til å bidra til lagets fremgang.

Det var denne holdningen som gjorde målet mot Man City enda mer verdifullt. Det sikret ikke bare et poeng, men beviste også for Arteta at han kunne stole på Martinelli, enten fra benken eller i startoppstillingen.

Artetas dilemma

Arsenal besitter et sjeldent talent. Trioen Martin Zubimendi, Declan Rice og Mikel Merino sørger for kontroll og styrke, men førsteomgangen mot Man City manglet kreativitet. Endringene i pausen – med Bukayo Saka og Eberechi Eze inn på banen – snudde kampen. Spesielt Martinelli var den siste som utnyttet den fordelen med utligningsmålet sitt.

Dette reiser spørsmålet: Var Arteta for konservativ når det gjaldt en solid struktur i stedet for å stille med angrepsspillere fra start? Han benekter det, men det er tydelig at «avslutterne» som kom fra benken utgjorde en forskjell.

Martinellis mål gir Mikel Arteta et dilemma når det gjelder hvordan han skal utnytte ham.

Kanskje Arteta selv kalkulerer: han holder Martinelli i en tilstand av «halvt utfordring, halvt aksept» for å maksimere kampånden sin. En spiller blir bare virkelig stor når de vet hvordan de skal snu urettferdighet til motivasjon, og Martinelli går inn i den fasen.

Toppfotball handler ofte mer om teknikk og taktikk enn bare mental styrke. Martinelli bærer i seg frustrasjonen til en tidligere uerstattelig stjerne som nå venter på sjansen sin. Men i stedet for å la den bli til bitterhet, forvandler han den til fart, besluttsomhet og effektivitet.

Walcott kalte det «kontrollert sinne». Rice så «hjerte og begjær» i det. Arteta nyter kanskje også godt av en uvurderlig gave: en spiller som vet hvordan man tåler motgang og stråler i riktig øyeblikk.

Målet mot Man City gjorde ikke Martinelli umiddelbart tilbake til en urørlig støttespiller, men det bekreftet én ting: Arsenal kan ikke komme langt uten ham. I en sesong der «B-laget» er like viktig som «A-laget», er Martinelli et symbol på konkurranseånden og motstandskraften til de som blir satt på prøve.

For Arsenal er noen ganger et «kontrollert sinneutbrudd» det skarpeste våpenet.

Kilde: https://znews.vn/martinelli-tro-thanh-ke-ket-lieu-bat-ngo-post1587256.html