Dikt som feirer uavhengighet

[annonse_1]

Den første arbeider-bonde-staten i Sørøst-Asia ble etablert. Navnet «Vietnam» vekket begeistring og stolthet, og ga inspirasjon til poesi, musikk og kunst – nytt, intenst og levende, som forvandlet landets kultur og kunst. Fra da av satt litteraturen vår igjen med bare én bevegelse: revolusjonær litteratur.
Poeter, som er de mest følsomme menneskene, har uttrykt så mange tanker, gleder, sorger, bekymringer og drømmer og håp om en lys fremtid for et nytt Vietnam. Den overordnede inspirasjonen i revolusjonær poesi er gleden, lidenskapen og gløden over nasjonens «gjenfødelse». Xuan Dieu var poeten som feiret mer enn noen annen romantisk poet på den tiden:

Det flyter en strøm av poesi fra det intime.
Går langt bort, for så å komme nærmere igjen.
(Kilde: Ny poesi)

Eller «Landet og vannet er fullt av vitalitet / Risplantene spirer fortsatt kraftig» (Landsbygda). Før augustrevolusjonen var Xuan Dieu en poet som alltid lengtet etter lidenskapelig kjærlighet, elsket livet og lengtet etter forbindelse med verden. Mer enn to måneder etter uavhengigheten, 30. november 1945, fullførte Xuan Dieu sitt episke dikt «Nasjonalflagget», og gjennom det hellige symbolet på det røde flagget med en gul stjerne fra fedrelandet, ønsket poeten Vietnam med glede velkommen med vers fulle av vitalitet:

Vinden uler! Vinden uler, den vietnamesiske vinden uler!
... Vietnam! Vietnam! Det røde flagget med en gul stjerne!
Brystpust på uavhengighetsdagen
Nye ressurser strømmer inn fra alle kanter.

Xuan Dieu skildret nasjonens kamp for uavhengighet «under det røde flagget med en gyllen stjerne.» Flagget var overalt og vaiet høyt over hele landet: «På bare noen få dager var Vietnam levende / Gjennom hele Vietnam steg flaggene med folkets hjerter.» Flagget løftet fotsporene til utallige soldater, fremkaller hærens ambisjoner, gir dem styrken til å overvinne alle vanskeligheter og farer og oppnå seier: «Hold flagget med den glitrende gyldne stjernen / Flagget er som et åpent øye, som holder vakt hele natten / Som en ild som brenner evig på fjelltoppen.»

Tidlig i 1946 fullførte Xuan Dieu sitt andre episke dikt, «Nasjonalforsamlingen», for å prise Vietnams første nasjonalforsamling , valgt av folket. Forfatteren sammenlignet den med Dien Hong-konferansen under Tran-dynastiet, og bekreftet hele nasjonens enhet og solidaritet i dens besluttsomhet om å kjempe for å beskytte den nyvunne uavhengigheten og det unge Vietnam. «Nasjonalforsamlingen» strakte ut armene sine for å ønske utallige mennesker, bevæpnet med kniver og våpen, velkommen for å bygge og forsvare den første uavhengige vietnamesiske staten. I tillegg skrev Xuan Dieu andre dikt som «En demonstrasjon», «Generalen ... Ikke-streiken» osv., for å kritisere og satirisere de vietnamesiske forræderne og kollaboratørene som undergravde den gryende regjeringen.

Poeten To Huu – den ledende skikkelsen innen vietnamesisk revolusjonær poesi – ønsket augustrevolusjonen velkommen i hjemlandet med glede med diktet « Hue i august», skrevet med romantisk inspirasjon, overstrømmende av ekstatisk glede, og som nedtegnet de betydningsfulle hendelsene:

Flatt bryst i fire tusen år, sterk vind i ettermiddag.
Blås det opp. Hjertet blir plutselig til solen.
Det er en fugl i håret mitt som hopper og synger.

Et år senere fortsatte To Huu å skrive dikt som «Endeløs glede», «Å drepe fienden», «Skolen min» og « Ho Chi Minh », og uttrykte sin tro på Vietnams fremtid under vår elskede onkel Hos strålende lederskap.

Nguyen Dinh Thi følte også en overveldende glede ved frigjøringen av landet og himmelen, ved synet av det røde flagget med en gul stjerne som blafret i vinden:

Jubel og rop fylte luften mens røde flagg blafret i trærne.
Et flyktig glimt av en gyllen stjerne, som svaier forsiktig ...

Kjent for sin romantiske poesi med sine komplekse vers om kjærlighet mellom par, har den revolusjonære atmosfæren gitt Tham Tams poesi en ny farge, en oppfatning av landet og nasjonen i de røde og gule fargetonene til nasjonalflagget, gjennom revolusjonens linse, så vakkert uttrykt : «Den hellige ånd gjennomsyrer alle land / Skinner sterkt på den karmosinrøde silken i morges.» I likhet med Tham Tam uttrykker poeten Nguyen Xuan Sanh, som før augustrevolusjonen skrev gåtefulle og håpløse vers, nå glede gjennom svært realistiske detaljer om det enkle livet.

Jeg lengter uendelig etter de rungende bølgene.
Vi feirer at vinden samler seg når vi legger ut på reisen vår.

Poeten og soldaten Tran Mai Ninh, som da var aktiv i Sør-Sentral-Vietnam, uttrykte også sin dype kjærlighet til landet og dets folk gjennom to dikt, «Kjærlighet til elver og fjell» og «Å huske blodet». Hans kjærlighet til landet er kjærligheten til elvene og fjellene, kjærligheten til menneskene som vet hvordan de skal «blande arbeid med landet». De rike og vakre, men likevel barske landskapene i Sør-Sentral-Vietnam flyter inn i diktene med en fri, dristig og stolt tone, og med et svært imponerende bildespråk:

Månen lener seg over Tra Khuc-elven.
Skyer som omslutter og vann som mumler
Solen skinner sterkt på kokospalmene i Tam Quan.
Den triste vinden vrir og vender.
Bong Son er mild som et dikt.
Det svake måneskinnet lyser opp Binh Dinh.
Phu Phong er romslig.
Phu-katt
An Khe ruver høyt ...

Med ånden av å «kjempe til døden for fedrelandet» kastet disse soldatene seg direkte ut i et nytt slag:

Tusenvis av soldater
Tusenvis av gamblere, nasjonens gull og sølv.
Å leve ... i de stille dypene
Og sikre seg den høyeste æren.
Stirrer intenst inn i fremtidens avgrunn.
(Husk blodet)

Poeten Doan Van Cu – forfatter av berømte «poetiske malerier» som «Tet-markedet», «Veien hjem til mor» og «Sommermånen» før augustrevolusjonen, skildrer nå et nytt aspekt av den nasjonale ånden, en levende gjenoppliving med tradisjonelle farger:

I går hadde landsbyjentene fortsatt på seg røde bluser.
Hennes blomsterlignende smil var like klart som morgensolen.
I dag våget alle seg ut bak den grønne bambushekken.
Med en krigers blod kokende i årene hans.

Poesi som feiret det nye Vietnam fokuserte på temaene nasjon og folk med uavhengighet og frihet, og skapte et dypt rørende litterært bilde: bildet av onkel Ho – grunnleggeren av vårt parti, faren til Den demokratiske republikken Vietnam. To bemerkelsesverdige eksempler er diktene «Ho Chi Minh» av To Huu og «Ho Chi Minh» av Te Hanh. Selv om To Huus forfatterskap om onkel Ho på denne tiden ikke var like veltalende som noen senere verk, skildret han vellykket bildet av en ny type nasjonalhelt, som legemliggjorde skjønnheten i tradisjonelle verdier.

Ho Chi Minh-byen
Å hellige fakkel!
Over hodene våre vaier nasjonalflagget.
Et århundre i hans navn: Patriotisme
Du er en venn av denne lidelsens verden.

Poeten Te Hanh bekreftet nok en gang bestemt onkel Hos rolle i å veilede den revolusjonære bevegelsen gjennom sine oppriktige og innsiktsfulle refleksjoner over presidentens dyder:

Lys, mild, oppriktig, bestemt
Vi lar oss ikke skremme av uvær eller torden.
Ho Chi Minh, rett og slett personen som kunne
Led vårt nasjons skip til ære.

Poesi som feirer uavhengighetsdagen og ønsker det nye Vietnam velkommen, er pusten fra landets og fjellenes hellige ånd, ekkoet fra millioner av mennesker. Det er vår nasjons evige tro og glede, i stor grad skrevet i en episk og romantisk stil. Disse mangefasetterte versene beriker hagen til moderne revolusjonær poesi. De markerer et vendepunkt i nasjonens historie, en transformasjon etter 80 år med slaveri. De flyter fra årene til poet-soldater. De motiverer og inspirerer utallige generasjoner. Nesten åtte tiår har gått siden den poetiske kilden, men når vi leser den på nytt, finner vi den fortsatt frisk og levende, som om den bare var i går.

[annonse_2]
Kilde