Legitim ønske
Linsen kvinner blir sett gjennom i poesien hennes er en ontologisk linse, etterfulgt av kjønnserfaringer formet av hennes daglige liv. Ha Hong Hanh trenger ikke å «lære å være kvinne». Aspektene ved livet hennes, stemmen til bevisstheten hennes og rytmen i språket hennes i poesien gir stemme til hennes kjønnsidentitet. Det er en stemme av lengsel, deling, empati og dyp medfølelse for hennes eget kjønn.
«I går kveld dro du til landsbyfestivalen/ Husker føttene dine den gamle stien?/ Jeg la ut en matte for å vente på deg», dette er tre linjer fra siste strofe i diktet «Jeg legger ut en matte for å vente på deg», som Ha Hong Hanh satte stor pris på og valgte som tittel på diktsamlingen sin.
I ekteskapet er soverommet et av de viktigste rommene i huset, fordi det er det mest private og koselige rommet. Tepper på soverommet er det mest trøstende elementet. «Jeg legger teppet og venter på deg», er ikke det bare et spørsmål om en kones renslighet? Mer enn det, bærer det den åndelige betydningen av dyd, troskap, verdsettelse og venten på lykke.
«Hun» elsker «ham», tilhører «ham» gjennom kjærligheten til et par, gjennom kjærligheten til deres identitet, «fløytens lyd åpner veien/ lokker henne/ på villspor.» Og slik, gjennom årene, «kaller fløytens lyd hennes ånd gjennom døren/ kaller henne til å klatre opp i fjellet med ham for å plante risfrø/ male farger på markene.» De er virkelig lykkelige.
I dette diktet, innenfor de «kjønnede følelsene», er det sjalusi og angst når «han drar til landsbyfestivalen / husker føttene hans den gamle stien?» Når leseren dette diktet, kan leseren forestille seg «henne» som går frem og tilbake i rommet, ser på himmelen, deretter kaster et blikk på stjernene, rastløs... Ha Hong Hanhs poesi resonnerer dermed med kjønnsidentitet.
I likhet med andre kvinnelige poeter skriver Ha Hong Hanh om kjærlighet. Kjærlighet og lykke er alltid legitime ønsker og inderlige lengsler. Dette kan sees i dikt som «Vet du?», «Leter etter deg», «Leter etter deg i det ubevisste», «Kvinnen og den gylne høsten», «Jeg legger et teppe og venter på deg», «En dag uten deg», «Vinden trekker ansiktet ditt», «En dag jeg lengter etter å være tåpelig»...
«Jeg frykter den dagen jeg ikke ser deg / Jeg vil briste i gråt / i endeløse netter / febrilsk søkende ubevisst / og sorgen vil forlate meg også» (En dag uten deg). Det må være et tomrom, et skremmende et.
Unikt urfolkskulturrom
Kunstnerisk rom er formen som billedspråk eksisterer i. «Jeg legger et teppe for å vente på deg» har et distinkt, urfolkskulturelt rom. Dette er lydene fra fjellene og skogene, som gir gjenlyd fra hjertet av fjellene, som forfatteren skaper innenfor det kunstneriske rommet i poesien sin.
«Den tolvstrengede sitaren spiller en magisk melodi / i måneskinnet til modne pomeloer / Jeg tar deg med over ni bekker og ti pass / svingete terrassefelt» (Natten bryter). I dette diktet lærer leseren ikke bare om «sitaren» – et plukket strengeinstrument som ofte brukes av noen fjellrike etniske grupper i Vietnam, som thailandske, tay- og nung-folk – men møter også poetiske bilder av «så», «vía», «men lá» og «váy chàm», som ofte bare sees i festivalene til etniske minoritetssamfunn.
I livene til etniske minoritetssamfunn er khene (en type bambusfløyte) ikke bare et musikkinstrument; det er et kulturelt symbol. For Hmong-samfunnet er khene og khene-dansen to typiske immaterielle kulturarv, dypt forankret i deres unike kulturelle identitet. De som har besøkt etniske minoritetsgrupper kan lett forestille seg de kulturelle ritualene og gjenkjenne de gripende, melodiske lydene fra khene-fløytene som brukes av unge menn for å rope på sine elskere.
Når man leser Ha Hong Hanhs poesi, kjenner man igjen disse lydene. Lyden av bambusfløyten, som et kunstnerisk bilde i hennes kreative arbeid, brukes i mange av diktene hennes. Bambusfløyter, bladfløyter, munnfløyter ... er også til stede i «Lyden av bambusfløyten som lokker deg på avveie» og «Den glemte månen».
Man kan si at Ha Hong Hanhs minner omfatter hele spekteret av farger, lukter og lyder. «Du kjenner ikke / i mitt ubevisste / Jeg følger din duft / selv i fullstendig fortvilelse» (Searching for You in My Unconscious).
Den poetiske sjelen til Ha Hong Hanh omfatter alle farger, fra fjellenes skygger, lyden av fløyte, de forlokkende kostymene, den pulserende atmosfæren ved kulturelle festivaler og den dype dybden i fjell- og skogritualer.
Poesi stammer fra menneskehjertet. Det er tre hovedpunkter når det gjelder å skrive poesi: for det første følelser, for det andre landskap og for det tredje hendelser. Følelser er personen, landskap er himmelen, og hendelser er den harmoniske kombinasjonen av himmel og jord» (Van Dai Loai Ngu, Le Quy Don). Det ser ut til at oldtidens mennesker la stor vekt på forfatterens indre følelser i poesi.
Ha Hong Hanh kommer fra en poetfamilie; poetisk talent begynte i barndommen, og hun var en dynamisk og hardtarbeidende journalist. Det var dette miljøet som hjalp henne med å dyrke essensen av livet i sjelen sin. Med andre ord, virkeligheten slo seg ned, brøt seg og skinte inn i gripende dikt.
«Te stiger med en sølvaktig aroma / myk silkeaktig røyk / milde dråper eller varm, stille svette / mykt / tekannen venter på daggry» (Tam Dao teplantasje). Thai Nguyen er hjemlandet til «den fineste teen», og i dette diktet forestiller Ha Hong Hanh seg en drøm, som løser drømmen om Thai Nguyen-te og sin egen skjebne.
Ha Hong Hanh finner trøst i universet generelt og naturen spesielt. Denne trøsten er den harmoniske blandingen av en slags indre musikk i opplysningens lys. Poesien hennes høres ut som stemmen fra den meditative sfæren: «Det er et ekko fra fjellene / Tåken stiger voldsomt denne sesongen / Jeg ser formen av et tidligere liv / Grenene på trærne vevd inn i en hengekøye / gynger meg» (Formen av et tidligere liv).
Versene om refleksjon, forklaring og selvoppdagelse fra det ubevisste mangler ikke i «Jeg legger et teppe for deg»: «Jeg selger tro innpakket i mørke / skjuler daglig bedrag / møllen forstår ikke hvorfor lyset er så blendende / brennende / blindhet betalt med død / i kveld lyser en ensom stjerne seg opp / vagt i Melkeveien» (Den ensomme stjernen).
Ha Hong Hanh har presentert et tankevekkende, fargerikt og mangefasettert «sjelekart» – på størrelse og form som en poet med mange drømmer og rik indre styrke.
Kilde: https://giaoducthoidai.vn/tu-trang-sach-mong-lung-trong-dai-ngan-ha-post780562.html
