Tre møter med Huu Loan

Poeten Huu Loan i løpet av hans levetid. Foto: Arkivmateriale.

I løpet av Huu Loans levetid møtte jeg ham tre ganger, og alle tre gangene gjorde uforglemmelige inntrykk på meg. Første gang var i 1988, da jeg møtte Huu Loan i Quy Nhon, hovedstaden i Nghia Binh-provinsen. Huu Loan hadde kommet ned fra Lam Dong til Quy Nhon, og han var veldig glad for å se oss. Jeg så dette som en mulighet til å organisere en poesiopplesning for Huu Loan. Jeg snakket med herr The Ky, som da var ansvarlig for Quy Nhon kultursenter, og ba ham organisere en poesiopplesningskveld siden poeten Huu Loan var på besøk i Nghia Binh.

Den poesiopplesningen var virkelig rørende. Da folk fikk vite at Huu Loan skulle resitere poesi, kom mange i publikum, inkludert forbipasserende, rickshaw-sjåfører og sykkeltaxi-sjåfører, for å se på, rett og slett fordi de elsket navnet Huu Loan så mye, selv om de aldri hadde møtt ham. Huu Loan og vi var en knallsuksess under poesiopplesningen for arbeiderne. Mens jeg satt sammen med ham og drakk noen glass Bau Da-vin, innså jeg at Huu Loan var en mann med skjulte talenter.

Ved første øyekast er det vanskelig å måle den indre styrken til denne mannen som hadde både den verdige holdningen til en klok vismann og utseendet til en fjellvedhugger. Huu Loan hadde faktisk en gang utført arbeid som var tyngre enn en vedhugger: han slepte vogner lastet med steiner for å tjene til livets opphold og forsørge familien sin i vanskelige tider. Men han var også en akademiker under den franske kolonitiden, velbevandret i klassiske kinesiske studier og en poet av betydelig status. Med bare ett dikt, «Den lilla fargen fra Sim-blomster», trollbandt Huu Loan generasjoner av poesilesere, både i Nord- og Sør-Vietnam.

To sanger som ble skrevet til dette udødelige diktet bidro til å promotere det. Pham Duys versjon virker mer «akademisk», mens Dung Chinhs versjon er mer populær (bolero). Men begge sangene ble svært populære blant folket.

Andre gang jeg møtte Huu Loan var i 1989, i Quang Ngai . På den tiden var Quang Ngai nettopp blitt delt inn i provinser, og familien min hadde flyttet fra Quy Nhon til Quang Ngai. Livet var vanskelig, men å møte Huu Loan ga alltid glede, for vanskelighetene våre var ingenting sammenlignet med vanskelighetene Huu Loan hadde utholdt i så mange år. Jeg var så glad for å se ham at jeg tok ham med for å lese poesi på skolene. Huu Loans stemme var så varm og dyp, med en tydelig Thanh Hoa-aksent. Men å lese poesi virket ikke å være hans «yrke»; det var bare noe han gjorde når vi var ved elven. Det jeg likte mest med å tilbringe tid med Huu Loan var å høre ham snakke.

Fra fjerne saker til de umiddelbare, fra I Ching til Du Fus poesi, besitter denne gamle dikteren et enormt lager av kunnskap, som han stadig grubler over og akkumulerer. Denne kunnskapen er et resultat av erfaring, ikke akademisk forskning; den er dypt forankret i livet. Huu Loan er rolig og ydmyk, stemmen hans myk, men likevel resonant.

Den tredje gangen jeg møtte Huu Loan var på forfatterkongressen i 1995. Det var hans første offisielle opptreden på en forfatterforeningskongress etter nesten 40 års fravær. Det var en flott atmosfære, med forfattere fra alle generasjoner som stimlet sammen rundt ham. Huu Loan ble stadig tilbudt ... øl. På den kongressen var det alltid en bod utenfor salen som serverte deilig fatøl til forfatterne. Huu Loan satt ved siden av poeten My Da og så veldig munter ut. Stemmen hans var fortsatt ekte og myk. Da jeg spurte ham om han likte My Da, smilte Huu Loan sjenert, veldig kjærlig.

Nå, hver gang jeg tenker på og husker Huu Loan, føler jeg det som om han er tusen mil unna, selv om Thanh Hoa ligger rett ved riksvei 1. For selv da jeg var i nærheten av Huu Loan, følte jeg fortsatt en følelse av at «Huu Loan var tusen mil unna». Han var like fjern som bildet av en udødelig, men likevel like nær som en bonde som nettopp var ferdig med å pløye. De tusen milene var så nære, men likevel så innen rekkevidde. Det er 15 år siden jeg tok farvel med ham, og jeg husker tre ganger jeg møtte ham; det var tre heldige møter i livet mitt.

Kommentar (0)