[E-magasin]: Dufter som forblir "uberørte"...

Vinteren trekker sakte over broen. Langs elvebredden, ved siden av de livlige gule rapsblomstene, står det rader med korianderplanter med lyslilla blomster. Den skarpe duften av raps blandes med den milde duften av koriander, og skaper et vakkert, eventyrlig landskap.

Huset mitt ligger ved siden av et jorde. Hver gang jeg stopper bilen, kan jeg se jordet svinge i vinden. I ettermiddag, mens solnedgangen sakte kaster forhenget, bærer vinden meg tilbake til duftene fra barndommen min. Duften av gammel koriander betyr at våren er på vei. Midt i den enorme kulden minner et dikt skrevet for mange år siden meg om de sene vinterdagene med yrende regn og bitende vind, når den gamle korianderen blomstrer: «Lengsel etter den fjerne gamle årstiden / Regn som dynker stubbene, kulden blåmerker den fillete hatten / Lange netter fylt med lengsel / Den gamle korianders berusende duft kaller på fjern kjærlighet»...

Hvert år i forkant av Tet pleide moren min å kjøpe en bunt koriander til meg, som jeg kunne ta med meg tilbake til byen og dele med naboer og venner. Disse korianderbuntene var helt sikkert fulle av kjærlighet. I år har moren min gått bort. Men jeg vil fortsatt komme tilbake for å huske markedene på slutten av året, for å huske de fjerne koriandersesongene fra barndommen min ...

På årets siste marked handler folk alt mulig, men ingen glemmer å kjøpe en bunt koriander. Selgere pruter ikke, og kjøpere kjøper det med glede. Det er fordi en bunt koriander ikke er verdt mye. Et år la familien min igjen to rader med moden koriander, plantene omtrent en armlengdes høyde. På ettermiddagen den 28. tet (månårets nyttår) ba moren min meg gå og plukke koriander. Vinteråkrene var levende grønne med et utvalg av grønnsaker. Frodig kål, kålrabi, fyldig salat og poteter. Den milde østavinden ertet lekent de hvite sommerfuglene på de siste blomstene av sennepsbladene. Den modne korianderen, med sine små hvite kronblader, hang løst i brisen. Moren min sa: «Husk å bare velge de virkelig gamle plantene, jo eldre de er, desto mer duftende er de!»

Den gang var jeg bare rundt elleve eller tolv år, men jeg kunne allerede se forskjellen på moden koriander og gammel koriander: planten hadde svært få blader, og frukten var liten og rund. Stilken og frukten hadde blitt lyslilla. Jeg bar korianderbuketten hjem og følte meg som om jeg var fylt med dens milde duft. Hvert år, på ettermiddagen den trettiende dagen i månemåneden, pleide moren min å lage et festmåltid til nyttårsaften. Jobben min var å vaske korianderen grundig, legge den i en gryte, fylle den med vann og deretter sette den på komfyren for å koke. Gryten med koriander kokte kraftig, aromaen spredte seg i husets tre rom og blandet seg med røkelsen på skrivebordet for å skape en ubeskrivelig duft. Selv nå kan jeg ikke glemme den duften. Våren bringer alle slags ting, men nyttårsfeiringen er ikke komplett uten å bade i koriandervann. Så ba moren min meg om å kalle de yngre søsknene mine hjem for å bade. Etter å ha ropt lenge, fant jeg endelig min yngste bror som ventet ved dammen hjemme hos onkelen min, i håp om å bli slaktet og ha en drage å leke med. «Jeg savner de gamle dagene av det nye året så mye / Mor kaller meg hjem for å bade i velduftende koriandervann / håper jeg vil være velduftende resten av livet»...

Jeg vet ikke når skikken med å bade i velduftende vann på nyttårsaften begynte. Jeg vet heller ikke hvor mange liv duften av koriander har gjennomsyret. Men hver vår vekker den en følelse av nostalgi og lengsel i meg. Den duften er like enkel og upretensiøs som de snille og ærlige menneskene på landsbygda. På årets siste ettermiddag har hele nabolaget aldri luktet så velduftende. Bestemoren min sa at det å bade i koriandervann vasker bort årets ulykker. Om morgenen den første dagen i det nye året er det å vaske ansiktet med korianderblader å ønske et velstående nytt år velkommen.

Jeg husker et år da faren min fikk lov til å komme hjem til Tet (månårets nyttår) før han dro på et langt oppdrag til «B» (frontlinjene). Moren min kokte en stor, velduftende gryte med koriandervann spesielt for ham. Når jeg ser tilbake nå, delte de begge gryten med koriandervann, og de delte fantastiske øyeblikk med lykke etter en lang adskillelse ... på grunn av krigen. Vi vokste opp, modnet og etablerte livene våre langt hjemmefra. Så dro også faren min. Moren min bodde alene, men kokte fortsatt korianderblader til bading og til å desinfisere huset og kjøkkenet. En dag, på den andre dagen av Tet, da familien min kom tilbake, hadde moren min allerede plassert et fat og en gryte med koriandervann utenfor døren og oppfordret oss til å vaske ansiktene våre. I flere tiår fulgte jeg morens tradisjon med å koke koriandervann til nyttårsaftenfeiringen. Lukten av koriander, blandet med duften av røkelse, var så eterisk at den virket utenomjordisk.

Noen sier: «Hvorfor alt dette oppstyret om bare en krukke med korianderblader?» Og de har rett. I dag produserer vestlige og kinesiske selskaper og forskere så mange typer badeoljer, dusjsåper og forlokkende dufter. Men for meg, og sikkert for mange andre langt hjemmefra, har det hellige koriandervannet vært innprentet i huden vår fra barndommen og frem til nå. En ny vår nærmer seg, som bringer varme, kjærlighet og håp. Og min kjærlighet til hjemlandet mitt forblir like «ren» som duften av koriander ...

Innhold av: Le Phuong Lien

Foto: Internettkilde

Grafikk: Mai Huyen

Kilde: https://baothanhhoa.vn/e-magazine-huong-mui-mai-trinh-nguyen-276159.htm