Thanh Hoa-festivalen – et «museum» med unike folkeforestillinger

I den vietnamesiske kulturens strømmen er det få regioner som har en så tett konsentrasjon og et så rikt mangfold av festivaler som Thanh Hoa-provinsen. Mens festivalflagget vaier i vinden, trommene slår rytmisk, og de melodiske lydene av musikk og sang fyller luften ... gjenskapes samfunnets minner, bevart gjennom hundrevis av år med historie, autentisk og levende. Thanh Hoa-festivalene er ikke bare religiøse aktiviteter, men også et levende "museum" for folkelige opptredener, en konvergens av unike historiske og kulturelle lag.

Tú Huần-forestillingen på Kỳ Phúc-festivalen i landsbyen Quỳ Chử (Hoằng Giang kommune).

Helt siden nasjonens begynnelse har utøvende kunst i Thanh Hoa-provinsen generelt blitt anerkjent. Et av de mest levende og overbevisende bevisene er de unike utskjæringene på Dong Son-bronsetrommene som viser bilder av gamle vietnamesere i kostymer som står på båter, danser, spiller fløyter, holder cymbaler osv.

Scenekunstscenen i Thanh Hoa-provinsen er en bred kategori som omfatter hele historien og kulturens dybde. Innenfor den er folkeforestillinger, som stammer fra rudimentært teater, sjelen til tradisjonelt teater (ritualer og seremonier) og utvikler seg til landsbyfestivalteater (festivaler). Folkeforestillinger på Thanh Hoa-festivalene er ofte nært knyttet til landsbyenes åndelige liv og historie. Disse historiene, som har blitt gitt videre gjennom generasjoner, er ikke bare for å glede festivalen, men også for å minnes forfedrenes bidrag, lære opp om det moralske prinsippet om å huske sine røtter og styrke samfunnsbånd.

For eksempel blir Pồn Pôông-forestillingen – en unik folkekunstform for Muong-folket i Thanh Hoa-provinsen – ofte fremført om våren. På Muong-språket betyr «Pồn» å spille; «Pôông» betyr blomst; «Pồn Pôông» betyr rett og slett å ha det gøy, danse rundt et blomstertre, med betydningen å be om gunstig vær, en rikelig innhøsting, fred i landsbyen og god helse for alle.

Pồn Pôông-forestillingen er delt inn i to deler: den seremonielle delen foran forfedrenes alter og blomsterspilldelen. I festivalområdet reises et bomullstre som et symbol på fruktbarhet, rikelig innhøsting og lengsel etter overflod. Stammen på bomullstreet er laget av bambus, og blomstene er dyktig utskåret fra chạng bạng-treet av folkehåndverkere, farget i livlige farger.

Under ledelse av fru May og herr Au vil landsbyens folk synge sanger, delta i kurtiseringsmøter og glede seg over danser og grasiøse bevegelser som etterligner aktiviteter i samfunnslivet... «Skikken med å leke med blomster, leke med huler og leke på markeder bærer preg av fruktbarhetstro og er også en måte å gjenoppdage røttene til det gamle landlige kommunet. Disse bør betraktes som religiøse forestillinger i gammel vietnamesisk kultur i Thanh Hoa-provinsen, og dermed tydelig indikere at dette er en form for urfolksfolketeater som oppsto naturlig i det gamle vietnamesiske samfunnet Thanh Hoa» (Thanh Hoa Gazetteer, bind II - Kultur og samfunn, forlag for samfunnsvitenskap ).

Mens Pồn Pôông-forestillingen tydelig gjenspeiler verdenssynet og filosofien til Mường-folket langs de vestlige veiene i Thanh Hóa-provinsen, regnes Tú Huần-forestillingen som et særegent høydepunkt som skaper appellen til Kỳ Phúc-festivalen i landsbyen Quỳ Chử (kommunen Hoằng Giang).

Forestillingsteamet består av 14 personer, inkludert én person som spiller far, én som spiller mor og tolv barn. Selv komposisjonen i Tú Huần-forestillingen har spesiell betydning, og representerer utviklingen og utvidelsen av landsbyen og nasjonen. Generasjoner følger etter hverandre, med hver påfølgende generasjon større enn den forrige. Den eldre generasjonen (foreldre) må alltid være søylen og sentrum for å samle de yngre generasjonene (barn). Omvendt må den yngre generasjonen (barn) se til sine røtter og strebe etter fremgang. Kostymene som brukes i Tú Huần-forestillingen er skjerf, skjorter og skjørt, lik de som ble brukt av gamle vietnamesere.

Uten forseggjorte sceneoppsett eller rekvisitter ligger appellen til Tú Huần-forestillingen i landsbyen Quỳ Chử i dens enkle, men uttrykksfulle kunstform. Musikken i Tú Huần-forestillingen er relativt enkel, men unik, en harmonisk blanding av trommelyder (små trommer, ristrommer, cymbaler osv.) og den gjentatte «hẹ, hẹ»-lyden etter hver sang, noe som skaper en veldig behagelig lyd.

Herr Le Dinh Xe (70 år gammel, landsbyen Dong Nam, Hoang Giang kommune) har deltatt i Tu Huan-folkeforestillingen i over 10 år, der han har spilt rollen som far og ledet 12 barn med rytmisk trommeslag og dyktige, fleksible bevegelser. Til tross for sin høye alder er herr Xe fortsatt entusiastisk og dedikert til landsbyens og lokalsamfunnets anliggender. Han delte: «Å delta i Tu Huan-forestillingen er en ære og en kilde til stolthet. Det er en mulighet for yngre generasjoner til å uttrykke sin takknemlighet til sine forfedre og bidra til å bevare og fremme tradisjonelle kulturelle verdier.»

Festivalen er et billedvev av farger og lyder. Bevegelsene, sangene og folkerytmene er ikke bare en gjenskaping av en gammel historie, men også en måte for folk å uttrykke sine ambisjoner om et fredelig liv, rikelig innhøsting og sterke samfunnsbånd. Tú Huần-forestillingen er som et delt rike av folkeminner.

Midt i det moderne livets mas og kjas står mange tradisjonelle verdier i fare for å forsvinne. I Thanh Hoa-provinsen, innenfor de dype lagene av kulturarven, lever imidlertid bildet av mosekledde landsbyboliger, gamle brønner, historiske steder og festivaler ... fortsatt med varig vitalitet. Og i slike tider vekker folkeforestillinger opp landsbystemningen, levende tilstede i samfunnslivet. Der synes grensen mellom utøvere og publikum å viskes ut. Alle smelter sammen til et hellig, men intimt kulturelt rom, og skaper et bånd mellom samfunnet og den åndelige verden. Disse folkekulturelle verdiene gir alltid gjenklang i samfunnets bevissthet som de inderlige ekkoene av deres røtter.

Tekst og bilder: Dang Khoa

Kilde: https://baothanhhoa.vn/le-hoi-xu-thanh-bao-tang-tro-dien-dan-gian-dac-sac-288657.htm