Tan Hoa: Fra flomsenter til den beste turistlandsbyen

Midt i oktober 2023, natt, kraftig regn i Tan Hoa, Minh Hoa ( Quang Binh ). Jeg lå på det ^{30 m² store} rommet på Hoang Duong-gjestenboligen og ba om flom. Det merkelig klingende ønsket er også Tan Hoas ønske, fordi dette er et uvanlig land, med en uvanlig måte å drive med vertsfamilie på.

Kvelden 19. oktober fikk innbyggerne i Tan Hoa se navnet på sin elskede landsby bli annonsert under prisutdelingen for beste turistlandsby av UNWTO (FNs verdensturismeorganisasjon ).

Flertallet av befolkningen i Tan Hoa tilhører den etniske gruppen Nguon (som betyr vannkilde), har sitt eget språk, men regnes ikke som etniske minoriteter fordi de tilhører Viet-Muong-gruppen. Derfor har ikke Tan Hoa fordel av etniske minoriteter, selv om det ligger i Minh Hoa-distriktet, et av de 61 fattigste distriktene i Vietnam (med en politikk for å eliminere sult og redusere fattigdom, med sikte på bærekraftig utvikling under regjeringens resolusjon 30A/2008-program). Men Tan Hoa har nå unnsluppet fattigdom, og er ikke på 30A-listen.

Hele Tan Hoa-kommunen ligger i en dal omgitt av kalksteinsfjell. Med noen dagers kraftig regn strømmer flomvannet inn, noe som gjør Tan Hoa til et «flomsenter» – en «tittel» som har vært knyttet til kommunen siden oktober 2010, da en historisk flom på 12 meter vann senket alle takene her.

«Vannet steg så raskt at folk bare rakk å løpe til klippene for å flykte. Bøfler visste hvordan de skulle svømme, så det gikk bra med dem, men utallige griser, kyr og kyllinger druknet. Helikoptre fra Militærregion 4 kom inn for å levere mat til de sultne, men de fløy rundt og rundt uten å vite hvor de skulle slippe den fordi folk gjemte seg i dusinvis av fjell, og de kunne ikke se noe. Senere måtte de sende motorbåter for å finne og bestemme hvor de skulle slippe instantnudler og drikkevann. To flommer på rad, med bare syv dagers mellomrom, gjorde de allerede fattige menneskene her enda verre», mintes Truong Son Bai, 72 år gammel, som tjenestegjorde i to perioder som kommuneformann.

Herr Truong Ba Son – 40 år gammel i år, en sjelden person som «rømte» fra landsbyen ved å studere IT i Vinh og få seg en jobb, for deretter å returnere til hjembyen for å jobbe innen turisme for å være nærmere hjemmet – sa: «Jeg hadde bare tid til å ta en båt for å bringe moren, kona og barna mine opp klippen, men jeg kunne ikke ta med meg noe. Da vannet trakk seg litt tilbake, kom jeg tilbake og fant huset mitt fastklemt på et bambustre mer enn 100 meter unna.»

For et miserabelt liv. De vanlige dagene er allerede miserable, så kommer flommen. Normalt gjør vi alle slags ting, men har fortsatt ikke nok å spise. Hvert år, i september og oktober, er vi redde for flom. Vi dyrker bare avlinger som er kortsiktige, som mais og kassava. Når vi driver med bøffel- og kyrdyrking, og flommen kommer, dannes det gjørme og dreper alt gresset, så vi må dra helt til Laos (25–30 km unna) for å klippe gress. Det ville vært rart om vi ikke forlot landet vårt her…».

Å forlate landet for å tjene til livets opphold er en fellesnevner i mange landsbyer i Sentral-Vietnam som «blir rammet av flom hvert år». Ifølge lederen av Tan Hoa-kommunen er befolkningen her over 3300 mennesker, men det er tusenvis av unge mennesker som drar til Sør for å tjene til livets opphold.

«Tan Hoa er mye mindre trist nå. I det minste er det mer enn 100 unge mennesker som blir værende for å betjene turisme. Denne sesongen (oktober) sitter vi rundt og ser på flommen, om ettermiddagen samles vi for å drikke noen glass vin og snakke om været. Vi snakker hyggelig og ikke bekymret som før, for hvert hus har et flytende hus, så la det være, selv om vannet stiger, trenger vi ikke å bekymre oss», sa Truong Xuan Hung, nestleder i kommunen, med et smil.

I begynnelsen av transformasjonen i Tan Hoa mintes Truong Son Bai: «Tidligere forventet ingen at huler i fjellene som Tu Lan, Tien-hulen, Chuot-hulen ... nå skulle bli turistspesialiteter. Heldigvis fantes det to foreslåtte planer etter 2010 for å redde Tan Hoa: plassering av eksplosiver for å utvide Chuot-hulen for å hjelpe vannet med å renne raskere ved flom, eller flytting av landsbyen til et annet sted, men disse ble ikke godkjent av provinslederne og folket. Det er sant at Buddha ikke tar alt fra folk ... (ler)».

Når du sitter og snakker med folk fra Tan Hoa, vil du ofte høre dem nevne Nguyen Chau A – en berømt person innen eventyrturismebransjen. Men A sier ofte at han er heldig. Han møtte Howard Limbert – en britisk kongelig grotteekspert, som har vært tilknyttet Quang Binh i over 30 år. Uten Howard ville det vært vanskelig å undersøke og utforske grottesystemet i dette området. I likhet med grottesystemet i Phong Nha, kjente oldtidens folk bare huleåpningen, og når de gikk inn i skogen, kunne de bare gå noen få dusin meter dypt.

Herr Ho Khanh, som er kreditert for å ha oppdaget Son Doong-hulen, sa ofte: «Tidligere, når vi dro til skogen, noen ganger for å søke ly for regnet eller finne vann, tente vi bare fakler litt og turte ikke å gå dypt. Det tok herr Howard, kona hans og deres medarbeidere å finne alle kriker og kroker for å bygge en utforskningstur.»

Det samme gjelder Tan Hoa. Det finnes mange kalksteinsfjell og grotter der, men ingen vet hva som er dypt inni. Nguyen Chau A tok med seg teamet til Mr. Howard for å utforske og lære. I 2011 ga Quang Binh-provinsen hans Oxalis-selskap lisens til å kartlegge og teste eventyrturer i Tu Lan-grottesystemet. I 2014 ble Tu Lan-oppdagelsesturen offisielt operert med ni turer på forskjellige nivåer.

Problemet er at turister som fullfører grotteturen må returnere til Phong Nha for å hvile fordi Tan Hoa ikke har noen overnattingsmuligheter. Hvem ville våge å investere når dette landet oversvømmes nesten hvert år? Derfor er veien til Tan Hoa og kåringen av verdens beste turistlandsby av UNWTO i dag en lang historie, steg for steg.

For det første, som Mr. Ho An Phong, nestleder i Quang Binh-provinsen (tidligere direktør for turistdepartementet), sa: «For å utvikle turisme må infrastruktur som strøm, vann og veier være god. Frem til 2014, selv med normalt regn, hadde folk i Tan Hoa fortsatt problemer fordi det ikke fantes broer eller veier i kommunen. Det må sies at regjeringens resolusjon 30A hjalp Tan Hoa med å få et komplett system med strøm, veier, skoler og stasjoner. Så var det innsatsen og kreativiteten til folket og bidraget fra bedrifter med hjerte og visjon.»

Folkets rolle, ser Mr. Phong, er å lage flytende hus for å forhindre flom. Hvem er spesifikt ansvarlig? «Det er vanskelig å si», kommenterte Mr. Truong Son Bai. «Etter min mening er det et felles initiativ fra folket. Etter den historiske flommen i 2010 ble folket i Tan Hoa presset til det siste, de ble tvunget til å være kreative. Kreativitet kommer også fra folkelige observasjoner, for eksempel fra oldtiden, der man bruker bananstammer til å lage flåter for å laste gjenstander på for å unnslippe flom.»

Etter 2010, da tønnene var tilgjengelige, tenkte folket vårt på å bygge hus laget av lette materialer oppå dem, slik at husene også ville heve seg når vannet steg. Gradvis ble det fullført til det det er nå. Hvert hus har søyler som er omtrent 6–9 meter høye, med jernbelter festet, slik at huset ikke blir feid bort når vannet stiger. Når vannet stiger høyere, forbereder hvert hus tau for å forankre. Nå vet hvert hus hvordan de skal beregne at hver ^kvadratmeter trenger en tønne. Familien min har 7 personer, og å bygge et hus på 35 ^kvadratmeter krever 35 tønner, noe som koster omtrent 120 millioner dong. Ikke la flommen skje!

Når det gjelder husdyr, har folket i Tan Hoa en annen måte å gjøre ting på, også på grunn av deres erfaring med å flykte fra flom. De bygger ikke kvegbinger bak husene sine. Hver 1. eller 2. landsby reserverer et stort område nær fjellet, og hvert hus bygger en bing for kveget sitt å bo i. Når det er en flom, kan de flytte kveget sitt raskere opp bakken. Etter den store flommen i 2010 bygde myndighetene to store hus på fjellet for at folk skulle flykte fra flommen, men etter at byggingen var fullført, var de flomsikre husene allerede bygget, så nå har disse to store husene, som haller, blitt steder hvor kveget kan søke ly for flommen - lokalbefolkningen her kaller dem spøkefullt ku-resorts. Denne unike måten å gjøre ting på hjelper også gjester med å slippe å bekymre seg for miljømessig sanitær slik som mange andre steder.

Programmet med å bygge flomsikre flytende hus for innbyggerne i Tan Hoa har blitt nesten fullstendig sosialisert. Forretningsmenn og bedrifter som deltar i Tu Lan Race, som sympatiserer med og elsker dette stedet, har donert mange flytende hus. For tiden har 100 % av husholdningene i Tan Hoa flomsikre hus, omtrent 700 av dem.

Da folks liv ikke lenger var truet av flom, dukket det opp overnattingssteder, hvorav kjernen var Tu Lan Lodge, etterfulgt av 10 vertshus som alle oppfylte de samme standardene som Hoang Duong der jeg bodde.

Det vakre systemet med Tu Lan-hulen, Tien-hulen, Hung Ton-hulen, Chuot-hulen ... har dukket opp på Nat Geo, Lonely Planet og CNN Travel, og er også stedet for innspillingen av mange filmer, hvorav den mest berømte sannsynligvis er Hollywood-storfilmen Kong: Skull Island .

Disse attraktive turene har hjulpet Tan Hoa med å ønske velkommen 9437 turister i de første ni månedene av 2023, 9304 i 2022, og selv i toppåret for COVID-19-epidemien i 2021 hadde den fortsatt 3508 besøkende.

Og Tan Hoa handler ikke bare om huler. Maten her har mange unike trekk, som for eksempel pội. Det er en dampet kake laget av maismel blandet med fersk, finmalt kassava. Den gyllengule pội er iøynefallende, seig og velduftende. Tidligere var pội for Tan Hoa-folket som ris for folk på slettene, men å lage pội var ganske vanskelig, så Tan Hoa-folket spiser nå også ris, og lager bare pội ved spesielle anledninger.

Med snegleretter fanger Tan Hoa-folket bare hannsnegler, sjelden hunnsnegler for å spise dem for å hjelpe dem med å formere seg. Rettene med sur fisk, grillet svinekjøtt med sitronblader, fiskesuppe kokt med giang-blader og grønne bananer ... i dette landet vil fengsle de som elsker å oppdage de unike trekkene ved regional kultur gjennom matlaging.

I løpet av nettene på vertshus er det lange og spennende samtaler med lokalbefolkningen – vertene – og man lytter til fascinerende kulturelle historier hele natten lang. Men bak denne kulturelle sjarmen ligger en slitsom reise med å bygge et vertshus. Bønder kan ikke bli administrerende direktører innen turisme over natten. De kan ikke markedsføre og finne turister selv. Og i mange vertshus blir lokalbefolkningen ansatte for forretningsmenn fra lavlandet som kommer for å investere – noe som strider mot selve samfunnsturismens natur, slik at den ikke kan utvikle seg bærekraftig.

For å unngå disse feilene sa Nguyen Chau A at han først organiserte 10 familier til å drive vertsfamilieboliger og 10 familier til å ta seg av maten til turistene. Gjestekilden deres var turister som kom tilbake fra grotteturer. Etter en prøveperiode var både vertene og gjestene fornøyde. I gjennomsnitt hadde hvert vertsfamilieboliger 15–20 netter med gjester per måned.

«Vi investerer i dem, 150 millioner VND per husstand, slik at vi ikke lar dem klare seg selv. Hver husstand mottar 60 % av inntekten, minus strøm- og vannkostnader, de har 7–10 millioner VND per måned. Men det endelige målet med lokalsamfunnsturisme er at folk skal ha fullstendig kontroll, under den samarbeidende modellen. For å oppnå det må de være ekte profesjonelle», sa Chau A.

Men hvor kommer folket i Tan Hoa som har ordentlige jobber innen turisme fra? For tiden er det tre familier i landsbyen som sender barna sine for å studere ved turismehøyskolen i Nha Trang, og tre andre er turguider og sikkerhetspersonell for grotteturer som studerer ved Saigon Tourism College med finansiering sponset av Oxalis. Hvert år, etter at grottesesongen er over, i oktober, kommer lærere fra skolen tilbake for å undervise. Denne kraften vil i fremtiden være kjernen i å bygge opp Tan Hoa Community Tourism Village Cooperative.

Medlemmer av husholdninger som tilbyr overnatting og catering får også nøye opplæring. Fru Duong, kona til herr Hoang – eieren av Hoang Duongs overnattingssted, sa at de lærer alt fra hvordan de skal rengjøre rommet til hva de skal gjøre og ikke gjøre når de møter turister.

«Det er veldig detaljert, det er en skikkelig test, bare de som består kan jobbe som vertsfamilie», sa hun. Bais to svigerdøtre, som er ansvarlige for å tilby matservering, sa også at de fikk grundig opplæring i mathygiene og -trygghet, og at de måtte renovere kjøkkenet for å oppfylle standardene. Det er en reise med kontinuerlig læring og tilpasning for menneskene her, for å gjøre landsbyen deres til et virkelig verdt å besøke.

Innhold:

HUY THO

Bilde:

HOANG TRUNG

Nåværende:

NGOC THANH

Tuoitre.vn