For mange i bydelene Yen Bai , Nam Cuong og Au Lau er Yen Bai-broen ikke bare en transportstruktur, men også et vitne til en tid med transformasjon, til reformens tidlige dager, urbaniseringens nølende skritt og de enkle ambisjonene til folk fra landsbygda som nylig har blitt urbaniserte.
I hjertene til folket i den gamle byen Yen Bai var Au Lau fergeterminal en majestetisk melodi midt i den virvlende Røde Elv. Der svaiet de to fergene faretruende, tauet av speedbåter som små båter på åpent hav. På siden av Yen Bai by var skråningen bratt. På den andre siden møtte Au Lau dem med en gjørmete sandbanke; i den tørre årstiden la fergene bare faretruende til kai ved vannkanten, kjøretøyene trasket over, sanden sank under hjulene, sivet raslet som sukk. Så kom dagen, 1992, da Yen Bai-broen ble innviet, og åpnet et nytt kapittel for dette landet. De eldre i Hong Tien-gaten rundt Yen Bai-broområdet husker fortsatt levende innvielsesdagen i 1992.
Fru Pham Thi Xoe, nå over 70, har sviktende syn, men minnene hennes fra broen er like levende som i går. «I gamle dager var den eneste måten å krysse elven på med ferge, som var treg og farlig. I regntiden var vi fullstendig isolert. Da vi hørte om broen, var hele landsbyen og kommunen overlykkelige. Alle sa: 'Nå er vi endelig ferdige med lidelsen!'» fortalte fru Xoe med en stemme fylt av følelser.
Hun mintes at den dagen broen ble innviet, strømmet folk fra hele verden til den for å oppleve mirakelet på nært hold. Latter, prat og applaus runget langs elven. Broen forbandt ikke bare de to elvebreddene, men forbandt også drømmene og ambisjonene til menneskene her.
Herr Pham Cong Khanh, nå 79 år gammel, satt stille i et hjørne av den lille butikken med fjerne øyne: «Den gang fylte det å se på den nye broen hjertet mitt med glede. Folk kom og gikk, varene økte, og livet forandret seg. Barn løp og hoppet på broen, folk lo og snakket høylytt. Broen så ut til å åpne en annen vei for oss.»
Ordene hans manet frem et levende bilde av de tidlige dagene: enkle kjøretøy, lastebiler, mødre som bar barna sine til markedet på sykler, og par som spaserte langs den rolige elven.
Yen Bai-broen var den første broen som forbandt de to breddene av Yen Bai-regionen, men den bygde bro over usynlige kløfter i folks sinn: gapet mellom landlige og urbane områder, mellom daglige bekymringer og ambisjoner om fremgang. For Dang Van Tuyen, en handelsmann i Cong Da-landsbyen i Au Lau-kommunen, åpnet broen nye markeder.
«Før tok det en hel formiddag å reise over med ferge. Nå som broen er ferdig, kan varer krysse raskt, og handelsrutene er bredere. I løpet av de første årene av reformene kunne folk selge ris, selge tømmer, kjøpe motorsykler og bygge små hus. Livet forandret seg litt etter litt», sa Tuyen med en blanding av stolthet og bekymring.
Det sies at i løpet av hver innhøstingssesong blir venstre og høyre ende av broen møtesteder for lastebiler som frakter landbruksprodukter fra nabolandsbyer. Lyden av motorer, lasting og lossing av varer, og hilsenene fra landsbyboerne – alt blandes sammen til en travel, men varm symfoni av arbeid. Mange enkle livshistorier er fanget der: unge par som starter sine egne bedrifter, studenter som forlater landsbyene sine for byen for å ta eksamener for første gang, mødre som selger varer og tålmodig venter på at toget skal komme – broen har vært vitne til utallige gleder og folks utrettelige innsats og kamp.
Minnet om broen strekker seg utover materielle prestasjoner. Den er også et symbol på tro på fremtiden. I løpet av fornyelsesperioden hadde folket i Yen Bai by og nabokommunene i Tran Yen-distriktet store ambisjoner: å utvide handelen, sørge for utdanning til barna sine, renovere hjemmene sine og finne muligheter til å delta i en økonomi i raskt skiftende tid.
På den tiden var Yen Bai-broen ikke bare et symbol på utvikling og en kilde til stolthet, men også et kulturelt landemerke for folket i Yen Bai. Når besøkende langveisfra kom, tok folk dem med til broen for å beundre den, ta bilder og introdusere dem for et land som gjennomgikk forvandling.
Mens han så på den gamle broen som fortsatt står, og som forbinder de to breddene av Den røde elv, men med restriksjoner på visse typer store kjøretøy, mintes herr Khanh: «Huset mitt ligger svært nær broen, så vi har sett mange parti- og statsledere komme for å besøke denne broen. På den tiden var Yen Bai-broen porten til de vestlige områdene i provinsen, og åpnet også ruten til de nordvestlige provinsene.»
Denne broen har blitt en uunnværlig del av minnene til alle innbyggere i Yen Bai. Yen Bai-broen er ikke bare en transportstruktur, men også et kulturelt symbol udødeliggjort i poesi, et symbol på dette landet. Kanskje alle innbyggere i den gamle byen Yen Bai kunne sangen utenat : «Mitt hjemland, porten til vest / Au Lau-broen spenner over den dype elven / En evig sang, å Yen Bai .»
Poeten Nguyen Ngoc Chan, som bor i Hop Minh-området, har skrevet mange verk om elver og broer, inkludert Yen Bai-broen. Diktene og essayene hans bærer med seg en hel himmel av minner, og dokumenterer historiske og kulturelle milepæler.
Poeten Ngoc Chan delte: «På bysiden ligger den historiske fergeterminalen Au Lau, den franske residentens residens, og på den andre siden av broen ligger høyden der Hop Minh-bronsekrukken oppsto, sammen med en rekke kulturelle steder som det hvitkledd gudinnetempelet, landsbybrønnen ... Spesielt den første broen som ble bygget over Den røde elv i den tidligere Yen Bai-provinsen er det tydeligste historiske vitnet om den kulturelle utvekslingen mellom lavlandet og nordvest.»
Yen Bai-broen fungerer både som en bro for å styrke økonomien og som et sted som bevarer vakre minner for lokalbefolkningen. Jeg møtte igjen fru Nguyen Hoai Linh, fra landsbyen Nuoc Mat i Au Lau-distriktet, som for tiden jobber i Hanoi .
Linh fortalte at da hun var barn, dro hun ofte til broen med vennene sine for å nyte den kjølige brisen, se på solnedgangen eller bare løpe fra den ene enden til den andre. Broen var vitne til barndomsleker, uskyldige første kjærligheter og enkle drømmer om fremtiden.
«Hver gang jeg besøker hjembyen min, går jeg til broen. Når jeg står på broen og ser på Red River, husker jeg de vakre dagene fra barndommen min. Broen er som en nær venn, alltid der, og i stillhet vitner til endringene i livet mitt», delte fru Nguyen Hoai Linh.
Over tid har Yen Bai-broen forfalt og er ikke lenger like solid som den en gang var, noe som skaper bekymring blant lokalbefolkningen. Lokale myndigheter og relevante etater har innført trafikkrestriksjoner for å sikre sikkerheten til både personer og kjøretøy som krysser broen. Innbyggere på begge sider av Den røde elv håper at broen snart skal repareres, ikke bare for å sikre trafikksikkerheten, men også for å bevare et minne om en svunnen tid med modernisering.
Etter hvert som den tidlige vinterettermiddagen raskt forsvant, stående på Yen Bai-broen med poeten Nguyen Ngoc Chan og Mr. Pham Cong Khanh, følte jeg den pulserende energien i dette landet enda sterkere. Til tross for mange oppturer og nedturer, har folket her alltid beholdt sin tro på fremtiden og ønsket fremgang. Yen Bai-broen, en bro av minner og håp, vil for alltid forbli en uunnværlig del av hjertene til alle innbyggere her. Måtte den forbli sterk i den ikke altfor fjerne fremtiden, og fortsette sitt oppdrag med å forbinde og bringe velstand til dette landet.
Kilde: https://baolaocai.vn/cau-yen-bai-ky-uc-thoi-ky-doi-moi-post886902.html
Kommentar (0)