Det er tristhet som sollys som faller på skuldrene mine.

Poeten Lữ Hồngs forbindelse med poesi er som en reise tilbake til kilden til sorg fra dypet av hjertet hans; versene hans brister frem som tårer, overfylt av lengsel. I fjellbyen Pleiku ser det ut til at Lữ Hồng har berørt de fire årstidene i harmoni. Diktene hans er delikate og dypt melankolske, fengslende å lese og vanskelige å legge fra seg.

Et portrett av den unge poeten Lu Hong.

Diktsamlingen « The Window Still Shines Brightly» av poeten Lữ Hồng, som ble utgitt til leserne i slutten av 2024, inneholder inderlige refleksjoner like lette som et pust, som tåke som dekker overflaten av en innsjø og rører hjertet. Den reflekterer kontemplasjon, takknemlighet for livet og engasjement.

Les sakte for å oppfatte den klare, vårlignende strømmen av følelser, tilgivelse, medfølelse og smerten som dukker opp etter en lang natt… Det er en aksept av å gi slipp på alle bekymringer, slik at forfatteren kan gjenoppdage seg selv, og forsiktig drive for å omfavne den ømme skjønnheten som livet gir. Der de fire årstidene går, som et menneskes liv, følger så mange forandringer hverandre, mens menneskehjertet ikke kan gjøre noe for å forandre seg: «På dette høylandet/er nattens varme tynn som en myte/mens den enorme kulden blir liggende/nå er jeg fortsatt meg selv/som et hus uten tall» (Natt).

Mens han hører et sukk fra natten, forestiller seg en liten skikkelse som sitter ved vinduet, natten utenfor som driver forsiktig med noen få myke briser. Alt suser gjennom følelsene, står poeten stille for å omfavne sin egen skygge: «I over tretti år turte jeg ikke å lide/Jeg bare smilte som en skogsfugl som nettopp hadde spist søt frukt/Ensom i byen/Et halvt liv på en liten sti/Dager og måneder stille av mose og dugg» (Selvrefleksjon).

Omslag til diktsamlingen «The Window Still Shines Brightly» av poeten Lữ Hồng. (Foto: ANH ĐÀO)

Noen dikt får leseren til å stoppe opp, som for eksempel: Jeg vil se deg dra, Det gamle tårnet, Hvis…, Mor og marsj, Dagens siste bitre dråper…

Det er mange selvreflekterende spørsmål forfatteren stiller seg om tid, og deretter leder leseren tilbake til kjærlighet, ungdom og uskyld som solen og vinden i høylandet, falmende minner: «Har han kommet tilbake ennå? Steinene vil bli grå/I minnene midt i ungdommens skog/Den lilla skumringen, spurvens lilla gren/Jeg lengter etter å finne ham i dypet av høylandets øyne» (Fjellstein); og deretter «Drømmen om et liv i vanskeligheter i går kveld/I vinduet med en uforsiktig lampe/Forfatteren skriver en stiplet linje…/Januar faller i fragmenter av gylne plommeblomster» (Bittere dråper som forbinder dager).

Tidens delikate fottrinn glir unna, og poeten synes å ha gått glipp av overgangsøyeblikket, et flyktig møte på leppene hans, i en drømmeaktig søvn fylt av drivende lengsel. Det synes som om poeten gråter og skjenker seg et glass ensomhet, en ensomhet som spirer grønne skudd for å lulle seg inn i januarmåneskinnet, de enorme fjellene og skogene, og tidens skygger fylt med uuttalte budskap. Jeg leser disse hjemsøkende versene av Lữ Hồng på nytt, hjertet mitt verker, som om jeg selv nettopp hadde gått gjennom fire årstider uten tilflukt: «Ingen skjenker meg et glass klar hvitvin / For å brenne bort voldsomheten og gjøre den om til fred, for å gjøre bitterhet søt / Så jeg skriver et dikt som bevis / At jeg har myknet leppene mine» (Nok en vår drar mens jeg sover).

Diktsamlingen «The Window Still Shines Brightly» inneholder 50 dikt, hovedsakelig de nyeste verkene av Lu Hong, og tilfører en ny strømning til samtidspoesien. Denne unge forfatteren, med en dyp forståelse for sin alder, er i stand til å skrive og forbli trofast mot sin valgte vei, og har motstandskraften til å forplikte seg sterkt til poesien – en litterær vei som på ingen måte er lett å «definere». Denne samlingen er nok til at poesielskere kan lese og føle verdien og oppriktigheten forfatteren formidler.

Blant dagens mange unge poeter skiller Lu Hong seg ut for å vite hvordan hun skal velge sitt eget unike rom for skriving. Stilen hennes er ikke støyende, men snarere en rekke emosjonelle bølger som forankrer seg i ordenes slitne rike.

Jeg spurte henne om hjertet hennes fortsatt følte seg urolig når hun sto overfor det skrevne ord. Poeten Lữ Hồng svarte, som om han åpnet døren til den lange og vanskelige veien til litteratur og ord: « De dagene i Pleiku føltes som om vinteren hadde kommet. Jeg var alltid redd for å miste eller glemme noe.»

For den unge poeten Lu Hong tror jeg at poesi og liv forblir to veier som kan forbinde hver persons sjeler, uansett hvor langt fra hverandre de er geografisk. Det er litteraturens ultimate verdi. Der forblir vinduet opplyst, et sted poeten velger å vende tilbake til for å finne tilflukt etter hver dags arbeid, og for å fylle på energien sin for å forbli trofast mot sin kreative vei.

På denne dagen for litteraturens opplysning, den solfylte, forblåste stien over den røde basaltjorden som Lu Hong går for å møte studentene sine hver dag, fortsatt fylt med de gylne fargetonene fra ville solsikker, tror jeg at tristheten i poesien hennes vil lettes og bli fylt med overflod av medfølelse.

Angående diktsamlingen «The Window Still Shines Brightly» av poeten Lữ Hồng.

Lữ Hồng, hvis egentlige navn er Nguyễn Lữ Thu Hồng, ble født i 1992 i Pleiku. Hun ble uteksaminert fra litteratur- og lingvistikkpedagogikkprogrammet ved Quy Nhon University i 2013. Hun underviser for tiden ved Nghĩa Hưng videregående skole i Nghĩa Hưng kommune, Chư Păh-distriktet, Gia Lai-provinsen. Hun er medlem av Gia Lai litteratur- og kunstforening og var delegat til den 10. nasjonale konferansen for unge forfattere i 2022 i Da Nang . Hennes publiserte verk inkluderer: *One Day I Wake Up* (Poesi, Vietnam Writers Association Publishing House, 2017); *Waiting for the Fog in the City* (essays, People's Army Publishing House, 2020); og *The Window Still Lights Up* (Poesi, Vietnam Writers Association Publishing House, 2024).

Kilde: https://baodaknong.vn/co-noi-buon-nhu-nang-rot-qua-vai-243572.html