Lytter til melodiene fra fortellingen om Kieu i Cam Lam

(Baohatinh.vn) - Den gamle landsbyen Cam Lam, nå Lam Hai Hoa-landsbyen (Co Dam kommune, Ha Tinh-provinsen), ligger i folkevisenes land og har lenge vært kjent som et sted hvor Kieu-folkesangen har blitt godt forankret i samfunnslivet. Her er sangen ikke bare til stede under livlige festivaler, men ledsager også landsbyboerne gjennom mange oppturer og nedturer, stille og vedvarende.

Fortellingen om Kieu fulgte reisende teatergrupper, landsbysamlinger og til og med de vanskelige tidene, og ble gradvis en del av livsstilen, en måte for folket i Cam Lam å bevare sin kulturelle stemme i dette turbulente kystlandet.

I flere tiår har Kieu-folkeopptredenene blitt en integrert del av livene til folket i denne turbulente kystregionen.

I dagene før Tet (månårets nyttår) forblir fiskerlandsbyen Cam Lam den samme, bare at folks hjerter er litt mer urolige. Havet er fortsatt salt, arbeidet fortsetter uendelig, men måten fiskerne kommer tilbake fra havet på har endret seg. Så snart båtene legger til kai, blir alt på land raskt ordnet, ikke for hvile, men for å være klare til en kjent avtale. Når ettermiddagssolen fortsatt avtar, skifter de klær og drar til landsbyens kulturhus, som om selv en liten forsinkelse ville etterlate noe veldig kjent fra den ettermiddagen.

Da jeg ankom med Mr. Mai Tung, nestleder i Kieu Xuan Lien-klubben, var gårdsplassen allerede ganske livlig. Folk kledde seg opp, andre skiftet kostymer og tok omhyggelig på seg kjente antrekk. Så, et sted bak scenen, begynte en stemme å synge. Versene fra Kieu-fortellingen ble resitert sakte, tydelig, i rytme med noen som nettopp hadde forlatt havet.

For folket i Cam Lam er det å fremføre Kieu-skuespillet en måte å hedre tradisjonen og arven som har blitt gitt videre gjennom generasjoner.

«Fortellingen om Kieu i Cam Lam begynner slik, forsiktig, naturlig, som en vane som har fulgt landsbyboerne i generasjoner. I generasjoner, enten det er et publikum eller ikke, må hver forestilling forberedes omhyggelig. Den som spiller en rolle må være ordentlig kledd for den rollen. For oss handler det å fremføre fortellingen om Kieu om å ikke forråde tradisjonen, ikke forråde det som er blitt gitt videre. I årets siste dager blir denne omhyggeligheten enda mer naturlig, som en måte å holde hjertene våre rene på før det gamle året slutter.»

Fortellingen om Kieu har ikke sin egen distinkte sangstil. Den ble ikke født som en uavhengig teaterform, men snarere tilpasset fra Fortellingen om Kieu , og deretter levendegjort fra bokens sider. I den dramatiseres versene gjennom sang, skuespill og fremføring, der man låner og blander forskjellige melodier: noen ganger myke og milde som folkesangene til Nghe Tinh, noen ganger grasiøse som Hue- sanger, og andre ganger dramatiske som Cheo og Tuong ... Noen ganger er det bare en resitasjon av Kieu under en samtale, noen ganger er det en hel forestilling med kostymekledde karakterer som engasjerer seg i direkte dialog med publikum. Likevel, i enhver form, fengsler den lytterne.

Kieu-forestillingen i Cam Lam begynner slik, forsiktig, naturlig, som en vane som har fulgt landsbyboerne i mange år.

På 1960- og 70-tallet, helt siden Mr. Mai Ngan (Mr. Mai Tungs far) brakte Kieu-folkeoperaen til landsbyen, ble denne kunstformen raskt populær blant folket i Cam Lam. Som et sangland, og med sin iboende lidenskap for kunst, absorberte de raskt skjønnheten og sjarmen til Kieu-folkeoperaen og innlemmet den i sine daglige kulturelle aktiviteter.

På den tiden var medlemmene av troppen unge menn og kvinner, vakre og talentfulle, som kom til Kieu-fortellingen med all sin lidenskap. Så gikk tiden. Krig kastet sin skygge over landsbyen, bomber og kuler avbrøt noen ganger til og med forestillingene. Det var år med fattigdom, da det ikke var nok mat å spise eller klær å ha på seg, men når kvelden falt på, ble scenen til Kieu-fortellingen fortsatt satt opp, og sangene ble fortsatt sunget. Denne lidenskapens flamme var ikke blendende eller prangende, men ulmende og varig, akkurat som hvordan folket i Cam Lam bevarte Kieu-fortellingen midt i livets omskiftelser.

«Her ligner aldri «Tro Kieu»-forestillingen et skikkelig show. Det er mer som en kjent landsbyaktivitet, der utøverne og publikum sitter veldig tett sammen. Noen står først utenfor sangen, men et øyeblikk senere har de uvitende trådt inn i en rolle», fortalte en landsbyboer som kom for å høre på forestillingen meg.

Disse skuespillerne har, på tvers av generasjoner, vært assosiert med den tradisjonelle fortellingen om Kieu i landsbyen Cam Lam.

Den ettermiddagen møtte jeg mange ansikter fra generasjoner som hadde vært involvert i Trieu Kieu-forestillingen i Cam Lam-landsbyen. Hver person hadde sin egen historie og sine egne minner, men når det gjaldt Trieu Kieu, var navnet som ble nevnt oftest herr Mai Ngan. Han er død, men det ser ut til at han aldri forlot denne scenen. Hans preg ligger ikke i hans veltalende historiefortelling, men det dukker stille opp i måten folk uttaler ord tydelig på, senker stemmen riktig ... Det den nåværende generasjonen gjør har blitt en tradisjon fra årene da herr Ngan opptrådte på scenen. Og i disse siste dagene av året dukker dette minnet opp tydeligere, stille, men vedvarende, som en uunnværlig del av Trieu Kieu-forestillingen i Cam Lam.

På scenen beholdt fiskeren Truong Cong Duc, som nettopp var ferdig med å spille Tu Hai, fortsatt karakterens strenge uttrykk, som sakte myknet opp og vendte tilbake til den milde oppførselen til en mann vant til røff sjø. Fordi han har vært assosiert med rollen som Tu Hai så lenge, har geiteskjegget hans blitt med ham i årevis. Sjøfart er hardt arbeid, spesielt i den travle perioden på slutten av året, men uansett hvor travel han er, prøver han alltid å få tid til forestillingen.

Etter å ha spilt rollen som Hoan Thu, delte Nguyen Thi Vinh også: «Dette er en vanskelig rolle, med mange lag av personlighet, som ikke lar skuespilleren la følelsene løpe løpsk. Det viktigste når man spiller Hoan Thu er å vite når man skal stoppe, stemmen må være konsis og bestemt, slik at karakteren fremstår både skarp og behersket.» Når man hører henne si dette, innser man at bak hver rolle ligger det svært nøye overveielser, ikke bare for å spille rollen riktig, men også for å bevare de humanistiske kjerneverdiene i Fortellingen om Kieu .

Folket i Cam Lam synger fortellingen om Kieu med tro og håp om at versene fra Kieu vil gi enda dypere gjenklang og fortsette å gi gjenklang i dagens kulturliv ...

Sangestunden ble avsluttet da ettermiddagslyset utenfor kulturhuset hadde myknet opp. Noen dro tidlig, andre ble værende, noen linjer fra Kieu-fortellingen gjallet fortsatt i luften, som om de ville oppløses med bølgene i selve landsbyens struktur og vann. Da jeg forberedte meg på å dra, hadde rommet vendt tilbake til det kjente utseendet til en kystlandsby-ettermiddag, men i den stillheten visste alle at sangen fortsatt hadde vært der, dypt forankret i hjertene til mange.

Og den ettermiddagen rett før Tet, følte jeg tydelig den dype essensen av Kieu-folkeforestillingen i Cam Lam. Hver sang, hver fremføring syntes å stille innkapsle minnene fra det siste året, slik at folk kunne gå saktere og mer forsiktig mot det nye året. Og en dyp tro oppsto i manges håp om at Kieu-folkeforestillingen ville fortsette å resonere og fordype seg i dagens kulturliv ...

Kilde: https://baohatinh.vn/lang-tieng-tro-kieu-tren-dat-cam-lam-post306004.html