På begynnelsen av 1800-tallet endret dansk litteratur seg fullstendig mot romantikken fordi sjøslaget i 1801 under krigen med England tente den nasjonalistiske ånden, og en ung filosof introduserte tysk romantikk til Danmark.
Dannelses- og modningsstadier
Middelalderen: Fra det 8. til det 10. århundre migrerte de nordiske folkene generelt, kjent som vikinger (som betyr konger, sjøfarende krigere), fra den skandinaviske halvøya til sørkysten, og streifet rundt på havene, noen ganger med hundrevis av skip. De var pirater, handelsmenn, oppdagelsesreisende , landerobrere og gikk til og med i land i Amerika. Disse eventyrene gjenspeiles i de episke sagaene i muntlig litteratur.
Etter innføringen av kristendommen (9.-10. århundre), var det ikke før på 1100-tallet at historikeren Saxo Grammaticus registrerte disse historiene på latin i sin Gesta Danorum, og fremhevet motet, ærligheten og enkelheten til vikingene.
Påvirket av kristendommen utviklet det seg en latinspråklig litteratur, som først og fremst tjente religionen (salmer, helgeners slektsregister) og kongen (lover, krøniker). På 1500- og 1600-tallet introduserte den protestantiske reformasjonen kristendommen i Nord-Europa, og religiøs litteratur blomstret (salmer, folkesanger), i likhet med historieskriving. Sekulær poesi var imidlertid utarmet.
På 1700-tallet spilte Danmark den viktigste rollen i Nord-Europa på grunn av sin rikdom, fruktbare jord, nærhet til det europeiske fastlandet og et lignende sosialt system (føydal livegenskap, som nesten ikke eksisterte i Sverige og Norge), blomstrende handel og industri og aktive borgere. København var den største hovedstaden (på den tiden den felles hovedstaden til Danmark og Norge etter sammenslåingen).
I denne perioden var forfatteren og dramatikeren L. Holberg (1684-1754) en typisk representant for opplysningsbevegelsen i Nord-Europa, grunnleggeren av dansk litteratur og grunnleggeren av dansk komedie (påvirket av fransk litteratur).
I siste halvdel av 1700-tallet ble tysk litterær innflytelse mer fremtredende, særlig på grunn av den tyske poeten Klopstock, som var begunstiget av hoffet, tilstede. Som et resultat vendte dansk litteratur tilbake til sin opprinnelse og mytene fra den nordiske germanske perioden. Et typisk eksempel fra denne epoken var den store lyriske dikteren J. Ewald (1743-1781), som skrev to skuespill.
Etter en religiøs krise ble poesien hans mer dyptgripende. I operaen hans *Fiskeren* finnes det en melodi som brukes som sang for den danske kongefamilien. Mot slutten av århundret begynte en førromantisk tendens å dukke opp (patriotisme, fascinasjon for naturen).
På begynnelsen av 1800-tallet beveget dansk litteratur seg fullstendig mot romantikken. Sjøslaget i 1801 under krigen med England tente nasjonalistisk glød, og en ung filosof introduserte tysk romantikk til Danmark. Litteraturen vendte tilbake til sine røtter, til norrøn mytologi, for å finne temaer for skriving og for å fornye sine former (bilder, rytme i folkediktningen).
Den første romantiske generasjonen: Den banebrytende forfatteren var A. Oehlenschlaeger (1779-1850) med diktsamlingen *Gullhornene*, som brukte den lyrisk-episke poetiske formen «romancero». Tragediene hans hentet temaene sine fra norrøn mytologi. Hans mest berømte verk er skuespillet *Aladdins lampe*, basert på et arabisk eventyr. Under et besøk i Sverige ble han hyllet som «kongen av nordens diktere».
Pastor N. Grundtvig (1783–1872) var sin tids største religiøse poet. Han forsøkte å kombinere nordisk tradisjon med kristendom, nasjonalånd og folklore. Salmene hans brukes fortsatt i dag. Han tok initiativ til etableringen av «folkeskoler» som var svært innflytelsesrike i Nord-Europa.
Pastor SS Blicher (1742–1848) hadde reformistiske ideer basert på opplysningstidens filosofi. Han skrev poesi og prosa. Novellene hans skildrer fortiden og nåtiden til hjembyen Jylland.
 |
| Forfatteren Hans Christian Andersen. |
Den andre romantiske generasjonen: Etter den første generasjonens impulsivitet kom den mer rolige perioden i den andre. Borgerlig litteratur nådde modenhet, med visse særtrekk: en bevissthet om det intime, drømmende sentimentet og høfligheten. Navnet L. Heiberg, dramatikeren og kritikeren, dukket opp.
Ikke bare i den perioden, men selv den dag i dag, er ingen dansk forfatter så berømt nasjonalt eller internasjonalt som Hans Christian Andersen (1805–1875).
I 1987 var han en av verdens mest publiserte forfattere. Han legemliggjør de mest nasjonalistiske sidene ved det danske folket. Hans mest berømte verk er samlingen av barnefortellinger, som omfatter over 164 fortellinger.
Han låner plotelementer fra myter, eventyr, folkeeventyr og historie, samtidig som han legger til fiktive elementer basert på hverdagslivet. Historiene hans har to dimensjoner: et umiddelbart fengslende aspekt på grunn av det dramatiske plottet, og et dypere, mer dyptgående aspekt på grunn av deres delikate, poetiske natur, som avslører et medfølende, følsomt og noen ganger naivt hjerte som likevel klarer å vinne folks hjerter.
Stilen hans blander poesi med virkelighet, ironi med følelser, alltid med herlige og uventede assosiasjoner, og er fundamentalt optimistisk. Dette er en introduksjon til den engelske oversettelsen av *Andersens fortellinger*, utgitt i 1999 i forfatterens hjemland – regnet som den mest trofaste adapsjonen av originalen.
Professor E. Bredsdroff klaget over at oversettelser av Andersens verker rundt om i verden ofte lider av to mangler: for det første behandler de Andersen som en forfatter for barn, så antologiene velger bare historier for barn. Mange historier med dype filosofiske betydninger som bare voksne kan forstå, er utelatt. For det andre klarer ikke oversettelsene noen ganger å fange Andersens stil.
Disse to observasjonene gjelder også for de vietnamesiske oversettelsene, hvorav mange ble oversatt fra den franske versjonen. Jeg hadde muligheten til å sammenligne tre vietnamesiske versjoner med den engelske utgaven fra 1999 (trykt i Odense) og fant ut at det er sant at det mangler historier for voksne, og oversettelsene er primært fokusert på vietnamesisk adaptasjon, og dermed ikke klarer å fange Andersens stil. Enda verre, noen ganger forsøkte oversetterne bare å gjøre historien forståelig, utelatt vanskelige ord, og noen steder oversatte de betydningen i revers.
[annonse_2]
Kilde
Kommentar (0)