Fra de enkle kommunene Hoa Thinh, Hoa Dong, Hoa My, Hoa Tan, Hoa Tri, Hoa Dinh, Hoa Tam, Hoa Xuan ... til de fjellrike kommunene An Dinh, An Linh, Dong Xuan, dukket det opp mange lastebiler overalt som fraktet varer med bannere med «Sentralhjelp», « Phu Yen landsmenns hjelp», «For den elskede sentralregionen» ... fra hele landet.
Jeg kom til Dak Lak med en gruppe venner med samme formål. Opprinnelig planla vi å bli i bare tre dager, men bestemte oss så for å bli til slutten av uken fordi venner og slektninger fra hele verden fortsatte å sende mer penger og gaver. Vi satte midlertidig arbeidet vårt til side for å overlevere alle tingene som var betrodd oss, noe som også var følelsene til våre landsmenn langt borte i de oversvømte områdene.
Herr Le Trong Huynh (fra Khanh Hoa ) fra Ho Chi Minh-byen kom med en lastebil med varme klær og ris. Første stopp, som instruert av sine lokale venner, var rispapirlandsbyen Dong Binh (Hoa An kommune). Her fikk folk bare varme klær og ble bedt om å gi risen sin til andre steder, fordi landsbyen fortsatt hadde nok ris til matlaging til tross for kraftig oversvømmelse.
Herr Huynh ble rørt: «Selv om vi var i en vanskelig situasjon, ble alle husene dypt oversvømt, til og med fullstendig oversvømt, og de mistet alt. Folk ga likevel opp sin del og delte det de hadde med andre.»
Bui Van Nam (fra Quang Ngai), også fra Ho Chi Minh-byen, valgte å støtte familier med samme etternavn som ham, Bui. Han sa at det både var en måte å hjelpe hverandre på å komme seg på beina etter naturkatastrofer og en mulighet til å knytte bånd med folk fra samme klan. I løpet av tiden sin i Phu Yen forventet ikke Nam at det skulle være flere Bui-husholdninger i dette området enn forventet. Etter å ha hjulpet familiene med samme etternavn, fortsatte Nam og vennegjengen hans å støtte skoler med penger til å kjøpe notatbøker og penner.
«Da hjembyen min Quang Ngai ble rammet av en naturkatastrofe og flom, kom folk fra overalt, inkludert Phu Yen tidligere, for å hjelpe. Nå som dette stedet er i trøbbel, har vennene mine og jeg fra overalt kommet for å hjelpe, men har sluttet», fortalte herr Nam.
Fru Kim Cuc (opprinnelig fra Phu Yen) fra Ho Chi Minh-byen brukte fire dager på å hjelpe til sammen med mannen sin og en gruppe venner. Fru Cuc sa: «Folk i flomområdene i Dak Lak trenger alt nå, nødvendigheter, tepper, klær, madrasser, ris, fiskesaus, salt ... fordi flommen økte så raskt at ingen familier hadde tid til å reagere. Barnebøkene ble også skylt bort. Noen i Hoa Xuan-kommunen ringte meg for å be om støtte med 2000 notatbøker, 1000 kulepenner og 1000 fyllepenner. Jeg ringte vennene mine, og alle som ga meg så mye de ville, tok jeg imot alt.»
På mange skoler, som for eksempel An Dinh barneskole, da lærerne jobbet hardt med å rydde opp gjørmen, så vi et «fjell» av bøker stablet opp på gården, alle oversvømt av det nylige flomvannet. På alle veiene i de østlige kommunene i Dak Lak-provinsen er den travle jobben med å reparere motorsykler uendelig dag og natt. Flommens sølvfargede vann brakte med seg gjørme, noe som førte til at motorsykler brøt sammen og ikke kunne starte etter å ha vært oversvømt i lang tid.
Bøker, papir og penner er det samme. Når de først er dynket i sølvvann, kan de bare kastes og kan ikke tørkes og brukes om igjen. Derfor bør folk fra hele verden, i tillegg til nødvendig mat og klær, også vie mer oppmerksomhet til skolemateriell til barna i tillegg til flomofrenes behov.
Vi ble imponert over entusiasmen til de lokale frivillige, Thanh Ly i Hoa Tan kommune, Minh Duong i Tuy Hoa, Dung – nestleder i landsbyen Lac Chi (Hoa My kommune), og andre tjenestemenn fra kommunen og landsbyen. Under flommen svømte Thanh Ly for å redde folk; Lys hus var det høyeste i landsbyen, så han åpnet døren for å ønske folk velkommen. Etter flommen var Ly villig til å dra umiddelbart hvis noen trengte veiledning. Etter at jobben var ferdig, og før han rakk å takke ham, løp Ly tilbake for å hente risen, fordi det var i ferd med å regne kraftig. Dung, hvis hus fortsatt var i kaos og ikke hadde blitt ryddet opp ennå, tok likevel med seg sin lille datter for å veilede oss på vår hjelpereise.
Landsbyvennskapet er alltid varmt til tross for den sterke vinden som fortsatt blåser. Regnet har ikke sluttet å falle, det fryser til huden, men det kan ikke kjøle ned kjærlighetens ild som varmer hverandre. Disse dagene er som en «festival» for brodervennskap som finner sted i dette landet.
Kilde: https://www.sggp.org.vn/nghia-dong-bao-trong-hoan-nan-post825849.html
Kommentar (0)