I folkesanger assosieres bildet av hesten med romantisk kjærlighet, og representerer troskap, urokkelig hengivenhet og tillit: «Hesten løper langt bort og forsvinner ut av syne / Den jeg elsker vil komme tilbake selv etter hundre år hvis de forblir trofaste.»
Det representerer også den ensomme ventingen og den hjerteskjærende separasjonen: « Legg hest og vogn igjen her / Så jeg kan veve silke for dagene du er borte.»
Hesten blir nå et symbol på avskjed, på lengsel og forventning. Hesten bærer personen langt bort, mens personen som blir igjen betror sin stille kjærlighet til hestens hover. I den settingen er kjærligheten ikke støyende, men varig og trofast, akkurat som hestens natur.
Videre bruker folkeeventyr også bildet av hesten til metaforisk å bebreide de nære og fjerne når kjærligheten ikke blir oppfylt : «Hvis du er langt borte, lån hesten min for å gå/Så lenge hesten bærer deg, spiller avstand ingen rolle/Jeg ønsker å være nær, men kan ikke/Hvem forårsaket denne separasjonen mellom Vietnam og Qin?»
Eller: «Fem hvite hester krysser elven / Fem flislagte hus, lamper inne og ute / Hvem sin lampe er det som aldri slukker på grunn av kjærlighet? / Jeg elsker deg, og tårer faller fra øynene mine.»
I middelalderlitteraturen ble hesten assosiert med mandige ambisjoner og høye idealer. Bildet av en hest som galopperer over det enorme landskapet blir ofte avbildet, med et ønske om å vie livet sitt til landet. Forfatteren av «Chinh Phu Ngam» (Krigerkonens klagesang) skrev en gang vers som uttrykte en ung manns patriotiske ambisjoner: «En manns ambisjoner strekker seg over tusen mil på hesteryggen / Han kan bevege Thai Son-fjellet like lett som en fjær.»
Et hesteskinn viklet rundt et lik – et tragisk bilde som viser at hesten ikke bare er et transportmiddel, men et symbol på edelt offer. På hesteryggen bar den unge mannen i urolige tider både livet sitt og idealene sine for nasjonen.
Nguyen Dus *Truyen Kieu* – et mesterverk innen vietnamesisk litteratur – nevner gjentatte ganger bildet av hesten for å uttrykke følelsene ved avskjed: «Den ene stiger opp på hesten, den andre tar farvel / Høstens lønneskog har farget grenseområdene med farger.»
Til det punktet av ensomhet og tristhet: «Rommet er fullstendig stille / Sporene til hestevognen er nå svakt dekket av grønn mose.»
I sitt mesterverksdikt «Recalling the Past of Thang Long Citadel» kunne ikke fru Huyen Thanh Quan skjule sorgen sin over å se velstanden fra en svunnen tid forsvinne: «Sporene til vogner og hester, sjelene til høstgress / De gamle fundamentene til slottet, skyggene fra den nedgående solen.»
I moderne litteratur skrev poeten Chế Lan Viên en gang hjerteskjærende linjer i diktet sitt «Brev under flomsesongen»: «Husker å vente på nyheter hjemmefra / Nå mottar jeg et brev som er utydeliggjort av bekkens vann / Jeg tør ikke være sint på flommen / Jeg synes synd på den stakkars hesten som lider på den lange reisen.»
Å holde brevet hjemmefra i hendene fylte meg med overveldende glede, men før jeg rakk å lese det, ble ordene uklare av det stigende flomvannet. Jeg syntes synd på hesten som måtte tåle slike vanskeligheter og farer for å oppfylle sin plikt med å levere brevet.
Kilde: https://congluan.vn/ngua-trong-tho-ca-viet-nam-10329521.html
Kommentar (0)