 |
Da barnet mitt var lite og ønsket å innprente en lesevane i ham, kjøpte jeg mange klassiske barnebøker og leste dem for ham før leggetid. Disse inkluderte *De edle hjerter* av den italienske forfatteren Edmondo De Amicis, først utgitt i 1886; * Uten familie * og * Innenfor en familie* av den franske forfatteren Hector Malot, utgitt i 1878; og * Robinson Crusoe * av den engelske forfatteren Daniel Defoe, først utgitt i 1719… Jeg valgte disse bøkene fordi bøker og aviser var knappe på min tid, noe som gjorde disse titlene svært ettertraktede. Disse verkene ble stort sett bare hørt gjennom barnefortellingsprogrammer på radioen. De som bodde i Nord-Vietnam på 1970-tallet vil sikkert ikke glemme stemmen til kunstneren Tuệ Minh som leste *De edle hjerter *. Livslærdommene, begrepene ære, vennskap, medfølelse, sosialt ansvar… ble uttrykt på en enkel, klar og rørende måte gjennom guttenes uskyldige perspektiv og de voksnes humane oppførsel, noe som for alltid vil bli med meg.
Da barnet mitt begynte på skolen, pleide de hver sommer å be foreldrene sine om penger til å kjøpe bøker de likte i bokhandelen. De første bøkene de kjøpte selv ligger nå stille i bokhyllen: «Southern Forest Land» av Doan Gioi, «Treasure Island» av L. Stevenson, «Uncle Tom's Cabin » av Harriet Stowe, og science fiction-romaner av J. Verne: «Twenty Thousand Leagues Under the Sea», « Jorden rundt på åtti dager», «Fra jorden til månen »... Når jeg ser på bøkene de valgte, føler jeg meg trygg på at jeg har veiledet dem i riktig lesevei.
Så, på midten av 1990-tallet, eksploderte forlagsbransjen med japansk manga. Den intelligente robotkatten Doraemon og hans tullete venn Nobita skapte en bølge som trollbandt alle barn, og barnet mitt var intet unntak. Senere kjøpte barnet mitt alle tenkelige mangaserier, som Detective Conan, Alkymisten, Dragon Ball osv. På den tiden var jeg veldig bekymret for barnets språkferdigheter hvis de fortsatte å hengi seg til denne sjangeren. Handlingene var fengslende, illustrasjonene var unike og vakre, men språket var dårlig, og illustrerte stort sett bare handlingsord som «BAM!», «Au!» og «GRRR!». Hvis dette fortsatte, kunne det slå tilbake å lese for mye, fordi disse mangaene bare gledet øynene og underholdt med sine engasjerende og morsomme historier, men språkferdighetene deres var praktisk talt ikke-eksisterende.
Heldigvis, etter hvert som jeg ble eldre, begynte forlagene å fokusere på å oversette klassiske barnebøker fra hele verden. «Pippi Langstrømpe» og «En annen liten gutt Emil » av den svenske klassikeren A. Lindgren; «Hvit Bim med svarte ører» av den russiske forfatteren G. Troyepolsky; «Carik og Valias merkelige eventyr» av Yan Larri; «Den lille prinsen» av den franske forfatteren Saint-Exupéry... Spesielt bemerkelsesverdig var den økende populariteten til Nguyen Nhat Anhs bøker blant tenåringer, sammen med Harry Potter- serien av J.K. Rowling. Det var gledelig å se så mange nyttige valg for skolebarn.
Det er sant at når man går i bokhandlere i dag, ser man en mangel på barnebøker. Hyllene er fylt med rader og rader med detektivhistorier, kinesiske kjærlighetsromaner, selvhjelpsbøker, feng shui-bøker ... Å skrive historier for barn er ikke lett; det krever en sjel som resonnerer med barn, og en barndom som ikke gjenspeiles i litteraturen. Barns uskyldige sjeler er som blanke lerret, og trenger alltid sine første penselstrøk for å forme dem. Kanskje vi bare burde fortsette å håpe på klassiske, gammeldagse bøker.
MERKURI
Kilde: https://baokhanhhoa.vn/van-hoa/202505/qua-gia-sach-nho-cua-con-b864cbe/
Kommentar (0)