.jpg)
Fullfør sirkelen av himmel og jord.
I Phan Huy Chús *Lịch triều hiến chương loại chí* (Historiske opptegnelser over dynastiske konstitusjoner) er den tolvte månemåneden registrert som tiden for å «feie graver, reparere familiehjemmet og forberede offergaver». Der var rengjøring av huset ikke bare hygiene, men en renselseshandling.
Folk renser seg for de gamle og ufullstendige aspektene ved det siste året for å ønske ny vitalitet velkommen. Mange familieslektsbøker og landsbyforskrifter fastsetter at fra midten av den tolvte månemåneden bør tvister og søksmål unngås; landsbyer bør prioritere forsoning, «slik at alle kan gå inn i det nye året i fred og harmoni».
Denne tankegangen gjenspeiles tydelig i ordet «år» (歲), som alltid forbindes med ideen om å fullføre en sirkel, og den tolvte månemåneden er øyeblikket da sirkelen lukkes. Derfor regnes ritualer som kjøkkengudsdyrkelsen (på den 23. dagen i den tolvte månemåneden) som viktige milepæler, som markerer familiens offisielle inntreden i forberedelsesperioden til Tet (månenyttår).
I tekster som Lê Quý Đôns Vân Đài Loại Ngữ, er den tolvte månemåneden skildret som en travel, men ryddig periode: å bake kaker, sylte grønnsaker, slakte griser, tørke rispapir og farge klær på nytt. Disse oppgavene følger en kjent tidsplan, gjentatt gjennom generasjoner, til det punktet at de blir et "kollektivt minne" for samfunnet.
Det er verdt å merke seg at mange tekster nevner forberedelse av offergaver ikke bare for familien, men også for landsbyens felleshus. Landsbyens årsavslutningsseremoni finner vanligvis sted på slutten av den tolvte månemåneden, i stor skala, med ritualer, fester og utdeling av velsignelser. Derfor er Tet (månenyttår) ikke bare en privatsak for hver husstand, men en kulminasjon av hele samfunnets innsats.
Filterdøren
Fra 1600- og 1700-tallet etterlot mange vestlige kjøpmenn, misjonærer og lærde seg verdifulle opptegnelser om livet i Vietnam. I *Relation of the Kingdom of Tonkin* beskrev Alexandre de Rhodes at «mer enn en måned før nyttår hadde markedene blitt annerledes, og de rant over av varer til høytiden».
Han ble overrasket over det vietnamesiske folkets grundige forberedelser til Tet, preget av høy grad av tålmodighet og ritualer, i motsetning til den europeiske skikken på den tiden der forberedelsene til festivalen vanligvis bare varte i noen få dager. Jean Baptiste Tavernier bemerket også mens han reiste gjennom den sørlige regionen: «På slutten av året stopper nesten alt arbeid, og folk vier oppmerksomheten til familie, forfedrenes graver og ritualer knyttet til det nye året.»
Denne observasjonen antyder at den tolvte månemåneden er en «tidsbuffersone» der økonomiske , administrative og sosiale aktiviteter avtar for å gi plass til åndelig liv. En interessant detalj i utenlandske opptegnelser er den tidlige opptredenen til Tet-markeder.
Portugisiske og nederlandske kjøpmenn og navigatører beskrev levende de vietnamesiske markedene ved slutten av året og Tet (månårets nyttår), med vekt på folkemengdene, den travle atmosfæren og overfloden av varer. Tekstene antyder også at disse markedene var sentre for vietnamesisk kultur og åndelig liv.
For utlendinger er markedet i den tolvte månemåneden et symbolsk sted hvor gammelt selges og nytt kjøpes, og forbereder seg på en ny begynnelse. I mange kinesisk-vietnamesiske tekster er den tolvte månemåneden også sesongen for «oppgjør av regnskap» – å oppsummere land, skatter og gjeld.
Men ved siden av det finnes aktiviteter som å slippe ut dyr, gi almisser og gjøre gode gjerninger, som en måte å «betale ned» moralsk gjeld før det nye året. Denne tankegangen løfter Tet utover konseptet om en ren festival.
Fellesnevneren mellom kinesisk-vietnamesiske tekster og utenlandske beretninger om den vietnamesiske Tet-høytiden ligger i det faktum at forberedelsene til denne festivalen ikke bare er materielle. Den tolvte månemåneden er en tid med bevisst treghet, med å omorganisere livet fra familie til landsby, fra enkeltpersoner til deres forhold til forfedre og guddommer.
Når man leser gjennom gamle skrifter, kan man se at Tet (vietnamesisk nyttår) virkelig kommer bare når folk avslutter det gamle året. Og den tolvte månemåneden, i vietnamesisk kulturminne, er porten til renselse og renselse, og forbereder folk på å gå inn i en ny livssyklus.
Stamfaren til Tet-avisene
I boken sin «The Joy of Book Collecting» hevder akademikeren Vương Hồng Sển at forgjengeren til Nam Phong-magasinet, «1918 Tet-utgaven», var den første vår-/Tet-avisen (månenyttår) i Vietnam. Nam Phong-magasinet (Southern Wind) var en månedlig publikasjon grunnlagt av L. Marty, en franskmann som snakket flytende vietnamesisk, med akademikeren Phạm Quỳnh som redaktør. Bare noen få måneder etter lanseringen ga Nam Phong ut sin «1918 Tet-utgave» med en særegen presentasjon: ikke nummerert som vanlig, med et lys oransje-gult omslag med et bilde av to gamle menn, en lys og en falmet, som holder ferskenblomstgrener, som symboliserer de to høytstående tjenestemennene i året Mậu Ngọ (som holder en frisk ferskenblomstgren) og Đinh Tỵ (som holder en gren uten blomster) som utveksler segl. Et sentralt trekk ved Nam Phongs «1918 Tet-utgave» var at alle artiklene var innrammet i blomsterrammer, inkluderte en rekke illustrasjoner og ikke inneholdt noen reklamer. I forordet oppga redaktør Phạm Quỳnh årsaken til å lage Tet-utgaven: «Tet-høytiden er den eneste gledelige dagen i året.» «Den gleden deles av alle, en glede som gjennomsyrer samfunnet, en glede som sprer seg over hele nasjonen; ingen andre steder i verden finnes det en så fullstendig gledelig feiring. Selv de som er triste, må være glade under Tet: gleden ved Tet er lett 'smittsom' ...»
Samfunn
Kilde: https://baodanang.vn/thang-chap-trong-thu-tich-3322847.html
