Dr. Dieu Lan Phuong:

Midt i eksplosjonen av digitale plattformer og nettbasert underholdning står barns lesekultur overfor en rekke utfordringer. I lys av dette krever historien om å lage barnebøker og fremme lesevaner nye tilnærminger fra familier, skoler og lærere. I et intervju med en reporter fra Hanoi Press and Broadcasting Agency delte Dr. Dieu Lan Phuong, viserektor ved High School for Social Sciences and Humanities og leder av Language and EQ Club, sine perspektiver på å forme barns lesekultur i dagens kontekst.

Dr. Dieu Lan Phuong under en samtale om lesing med barn.

Lesing skal ikke bare være et ork.

– I lys av at barn i økende grad blir knyttet til skjermer og digitale enheter, hvordan ser du på den nåværende tilstanden til lesekultur blant barn? Hvorfor klarer mange barn ikke å utvikle en bærekraftig lesevane?

– Jeg tror det største paradokset i dag er at barn ikke mangler bøker, faktisk har de et «overskudd» av dem, men de mangler virkelig dyptgående leseopplevelser. De blir eksponert for en enorm mengde informasjon hver dag gjennom sosiale medier, korte videoer og digitale enheter, men evnen deres til å sitte stille med en bok, tålmodig følge en historie og tenke sammen med karakterene synker merkbart.

Etter min mening ligger årsaken ikke bare i teknologien, men også i det stadig mer hektiske tempoet i voksenlivet. Skjermer gir umiddelbar stimulering og tilbakemeldinger, mens lesing krever konsentrasjon, langsomhet og fantasi. Dessverre har voksne mindre og mindre tid til å følge barn i denne prosessen. Foreldre er travle, barn har fullpakket timeplaner med fritidsaktiviteter, ferdighetsutvikling osv. I mange familier har telefoner eller datamaskiner utilsiktet blitt de raskeste "barnevakt"-verktøyene.

Et barn som er vant til å få alle sine underholdningsbehov dekket umiddelbart på en skjerm, vil synes det er vanskelig å være tålmodig med lesing. Dessuten gjør akademisk press og jakten på prestasjoner ofte lesing til et ork: å måtte lese et visst antall sider, gjenfortelle innholdet eller oppnå et bestemt mål. For barn bør imidlertid lesing først og fremst være en emosjonell opplevelse. De kan bare virkelig elske å lese når de finner glede, empati og en følelse av å bli hørt og forstått i boken. Men å utvikle dette krever tid, repetisjon og et tilstrekkelig fredelig lesemiljø.

– Som grunnlegger av Språk- og EQ-klubben (emosjonell intelligens), tror du vi for tiden lærer barn mer om å «lese» enn å «lese følelser»?

– Jeg synes det er ganske tydelig. Ofte trener vi barn til å lese veldig raskt, men har veldig lite empati. De kan analysere tekster, svare på spørsmål eller gjøre oppgaver bra, men de sliter med å sette navn på sine egne følelser, føle empati med andre og finne indre fred lettere.

Etter min mening er leseevne og emosjonell intelligens svært direkte relatert. Et barn som leser litteratur godt, er vanligvis bedre i stand til å sette seg inn i andres situasjon. Når barn leser en historie, lærer de å forstå menneskelig tristhet, ensomhet, håp eller smerte. Dette er også grunnlaget for emosjonell intelligens.

Det bekymringsfulle problemet i dag er at mange barn blir eksponert for en enorm mengde informasjon, men mangler evnen til å lytte til sine egne følelser. De er vant til å se raskt, reagere raskt og gå raskt videre, men mangler øyeblikk med stille refleksjon for å tenke dypere over en historie eller en følelse.

Jeg tror også at vi ofte forveksler det å oppmuntre barn til å lese med å tvinge dem til å lese. Hvis lesing bare er knyttet til press fra tester eller prestasjoner, er det veldig vanskelig for barn å utvikle en naturlig kjærlighet til bøker. Noen barn leser mye, men ser på lesing som en plikt de må oppfylle.

Fra et visst perspektiv er imidlertid innledende veiledning og disiplin i lesing fortsatt viktig. Fordi enhver vane må pleies med utholdenhet. Det viktigste er at voksne har de riktige metodene og en passende plan, slik at lesing gradvis blir en kilde til glede for barn. Det endelige målet er ikke å lese mye, men at barn skal føle seg glade når de leser.

"Berøre" barns psykologiske verden .

Bøker gir ikke bare kunnskap, men er også alltid nære venner av barn. Foto: Vu Minh

– Fra et pedagogisk og barnebokforlags perspektiv, hvilke kriterier mener du en god barnebok bør oppfylle i dag?

Etter min mening må en god barnebok ha tre elementer: en fengslende historie, vakkert språk og ekte følelser. Men hvis jeg måtte velge det viktigste, ville jeg valgt følelser. Barn er veldig følsomme. De kan umiddelbart gjenkjenne om en historie er skrevet med ekte kjærlighet eller bare er en pakke med moralske lærdommer. En god barnebok bør ikke være overdrevent didaktisk, men heller åpne opp muligheter for barn til å oppleve følelser, bruke fantasien og oppdage selv.

Språket i barnebøker er også svært viktig. Barn fortjener å bli eksponert for det vietnamesiske språkets skjønnhet fra en tidlig alder. En setning rik på rytme, bilder og følelser kan gi næring til et barns sjel mye lenger enn mange tørre leksjoner. Etter min mening er det største problemet med barnebøker i dag ikke nødvendigvis at de «ikke er gode», men snarere at de må være «egnet for riktig publikum». Det finnes bøker som voksne tror barn vil like, men i virkeligheten klarer de ikke å berøre dagens barns psykologiske verden. Å skrive for barn er en svært vanskelig oppgave, fordi forfatteren ikke bare trenger å forstå barn, men også trenger å beholde en del av sin egen barnlige ånd.

– I hvilken grad blir vietnamesisk kultur og samtidsliv innlemmet i barnebøker i dag?

– De siste årene har det vært mange prisverdige forsøk på å innlemme vietnamesisk kultur i barnebøker, fra skikker, festivaler, landlig liv, mat til familieliv. Noen verk har også begynt å tydelig gjenspeile ånden i det moderne Vietnam. For eksempel, nylig, under Tet (vietnamesisk nyttår), har jeg sett ganske mange interessante bøker, som «Fleeting to Tet» eller «Loving Horse Tet» av Ladybug-gruppen. Etter min mening trenger dagens barn imidlertid ikke bare å lese historier som er «kulturelt nøyaktige», men også å se sine egne liv reflektert i dem: bybarn, akademisk press, teknologiske endringer, følelser av ensomhet eller ønsket om tilknytning ... Vietnamesisk kultur finnes ikke bare i minner eller fortiden, men også i dagens livsrytme. Jeg tror hver generasjon trenger minner fra sin tid, sin tids stemme og historier som nøyaktig gjenspeiler sin generasjons stemning. Barnelitteratur er på en måte et lager av disse minnene. Så, litteratur, prøv bare å oppfylle ditt oppdrag. Jeg tror alt vil skje ... naturlig.

– Hvis lesing anses som grunnlaget for karakterutvikling og selvlæringsevner, hvilke endringer mener du familier, skoler og forlagsbransjen må gjøre for å «oppdra» en generasjon av unge lesere?

– Etter min mening er det første som må endres hvordan voksne ser på lesing. Vi bør ikke se på lesing som bare et verktøy for å forbedre akademiske prestasjoner eller oppnå bedre resultater. Lesing handler først og fremst om selvforståelse, forståelse av andre og forbedring av livskvaliteten. Familier må skape rolig tid for barn til å lese og snakke sammen. Et barn vil synes det er vanskelig å elske bøker hvis ingen i hjemmet deres leser, forteller historier eller deler følelsene sine om en bok. Jeg tror barns lesekultur alltid starter med voksnes lesekultur. Skoler må også forvandle lesing til en livserfaring i stedet for bare en læringsoppgave. Dette kan inkludere frie leseøkter, samtaler om karakterer, kreative aktiviteter basert på bøker osv., slik at barn føler at lesing er naturlig og kjent. Når det gjelder forlagsbransjen, mener jeg det må investeres mer seriøst i vietnamesiske barnebøker, fra forfattere, redaktører, illustratører til distribusjonsstrategier. Vietnamesiske barn trenger bøker som både er moderne og engasjerende, samtidig som de har kulturell dybde og humanistiske følelser. En generasjon lesere kan ikke skapes bare ved å ha flere bøker, men ved å bruke bøker som virkelig berører hjertene til små barn.

Takk for samtalen!

Kilde: https://hanoimoi.vn/tien-si-dieu-lan-phuong-van-hoa-doc-cua-tre-em-luon-bat-dau-tu-van-hoa-doc-cua-nguoi-lon-976489.html