Noen inntrykk av Hoi An-kulturen

Hoi An ble med i UNESCOs globale nettverk av kreative byer i 2023. Foto: QT

Havnebyens kultur

Vietnameserne i Hoi An bodde i elvemunningen og kystområdet, og dyrket hovedsakelig ris og grønnsaker, og drev med elve- og sjørelaterte yrker. Fordelen med å bo i en havneby, kombinert med Nguyen-herrenes åpne utenrikshandelspolitikk, førte til betydelige endringer i innbyggernes tradisjonelle jordbruksyrker .

Først lærte folket i Hoi An av Cham-folket hvordan man lager fiskesaus. Håndverket med å bygge sjøgående båter og de tradisjonelle lastebåtene for elve- og sjøtransport var typiske eksempler. Selv konseptet «jordbruk som fundament» fikk gradvis en «preferanse for handel» blant innbyggerne i denne havnebykulturen.

Storstilte migrasjoner av japanere og kinesere (over 1000 japanere tidlig på 1600-tallet og 6000 kinesere på slutten av 1600-tallet), sammen med Nguyen-herrenes politikk med å etablere landsbyer og tettsteder og fremme bosetting for handel, førte til at havnebykulturen til den kommersielle befolkningen gradvis overskygget elvebreddekulturen til jordbruks-, fiske- og håndverkssamfunnene.

Havnebykultur ble den dominerende kulturelle trenden i århundrer, og forvandlet Hoi An til en travel metropol hvor «alt kunne finnes» (Le Quy Don). Så sent som på 1930-tallet bemerket Nguyen Tuan at Hoi An havn hadde «en skog av master og båter tett sammen» (i essayet sitt «Cua Dai»).

Den kulturelle aksen Hoi An-Dinh Chiem er også anerkjent som stedet, sammen med Tourane ( Da Nang ), der katolisismens misjonsarbeid startet i Vietnam. Samtidig er det et av stedene som bidro til dannelsen av det vietnamesiske Quốc ngữ-skriftspråket, med pionerarbeidet til vestlige misjonærer ...

Undervisning i folkesanger i gamlebyen i Hoi An. Foto: QT

I tillegg til håndgripelig kulturarv ervervet gjennom samhandling med Champa-folket, som tradisjonelle båter, gamle brønner og arkeologiske steder i Champa, har folket i Hoi An valgt å tilpasse vietnamesisk kultur på en måte som er «annerledes, men kompatibel» med andre kulturer.

Når det gjelder arkitektur, kan vi se typiske eksempler som det vietnamesiske huset med «tre fag, to fløyer» og ekstra takbelegg med «falsk bjelke og fagverk» i sørkinesisk stil; taket er dekket med yin-yang-fliser i stedet for fiskeskjellfliser eller buede fliser; gamlebyen har et system av gamle hus som «kombinerer» vietnamesiske, kinesiske og japanske stiler i romlig utforming, arkitektonisk stil og til og med i detaljene i kunstneriske utskjæringer.

Ifølge forskere eksisterer fagverkssystemet med «skjult søyle og tverrbjelke» (vietnamesisk stil) fortsatt logisk sett sammen med fagverkssystemet med «stablet bjelke og falsk støtte» (kinesisk stil) og balustradesystemet (fransk stil) i samme hus ...

Byplanleggingen av Hoi An på 1800-tallet – med Le Loi-gaten som hovedakse for å forbinde seg med andre gater, i en flat skråning fra topp til bunn for å la vannet renne ut i elven – var også en harmonisk blanding av østlige og vestlige kulturer.

Håndverkere i den tradisjonelle Kim Bong-landsbyen (Cam Kim-kommunen, Hoi An). Foto: DO HUAN

Quang-stilen blant folket i Hoi An

Historisk sett, til tross for en lang periode med bruk av kinesiske tegn i administrative dokumenter og historiske opptegnelser (inskripsjoner, bønner, religiøse tekster, seremonielle tekster osv.), har folket i Hoi An beholdt sin "Quang Nam-aksent" i sitt talespråk gjennom århundrene. For tiden bruker selv det kinesiske samfunnet sjelden kinesisk i kommunikasjon bortsett fra under festivaler.

Folk i Hoi An har ofte en sterkere evne til argumentasjon eller sosial debatt enn noen andre steder i Quang Nam-provinsen. Dette kan skyldes den omfattende og direkte kulturutvekslingen med mennesker fra andre kulturer, noe som resulterer i et større element av åpenhet og naturlighet.

Så tidlig som på 1600-tallet bemerket den italienske misjonæren Cristoforo Borri (1583-1632) i sitt verk «Cochinchina-landet» at angående karakteren deres «er de mildere og mer høflige i samtaler enn noe annet østlig folk ... Kort sagt, de er veldig sosiale, høflige og vennlige mot oss ...» og «de verdsetter både kampsport og litteratur avhengig av anledningen».

Folket i Hoi An, med sin dynamiske og åpne natur typisk for en havneby, etter å ha blitt eksponert for både øst og vest fra ung alder, er stolte av å ha frembrakt mange banebrytende artister innen moderne vietnamesisk musikk, som La Hoi med sangen «Spring and Youth»; og «Tu Luc Literary Group» (opprinnelig fra Hoi An) i litteraturen før 1945…

Denne dynamiske prosessen med kulturutveksling «skjuler» også en «omvendt innvirkning» – som forfatteren Nguyen Ngoc uttrykte det. Folket i Hoi An er iboende «bevisste på grensene» for å opprettholde sin kulturelle identitet på en «moderat»/nøytral måte. Derfor, på den annen side, fordi de er for moderate, blir de redde for risikoer og mangler – for eksempel i forretningslivet er de nølende med å «gjøre store forretninger», å «gjøre forretninger på åpent hav», og faller gradvis inn i en «konservativ» natur.

Noen forskere hevder at folket i Hoi An har en tendens til en «sentimental» måte å oppføre seg på, og mener at «hundre grunner ikke er verdt en unse av hengivenhet.» Å leve innenfor denne sentimentale tankegangen, som stammer fra en lang periode med fellesskap, skaper treghet i å fremme og utvikle tradisjonelle kulturelle verdier.

Til tross for endringer i tradisjonell atferd, arver folket i Hoi An fortsatt den dynamiske, åpne, vennlige og dristige måten å tenke, snakke og handle på som er karakteristisk for folket i Quang Nam. Imidlertid gir «bevisstheten om måtehold» dem på den annen side en ny bevissthet – en bevissthet om «tilpasningsdyktig endring». Dette er kanskje den grunnleggende årsaken til at Hoi An bevarer og utvikler turismeprodukter fra håndverk og folkekunst, samtidig som den blir en kreativ verdensby.

Kilde: https://baoquangnam.vn/vai-cam-nhan-ve-van-hoa-hoi-an-3139045.html