Kaller på skyene på toppen av Cu Vơ

Ordet «Cover» kan ha blitt lokalisert som «Cu Vơ» på engelsk, som betyr ly, bunkerdekke eller ytre skall. Ifølge folket i Huong Hoa er det tre «Cu Vơ»-åser i området: to i Huong Linh kommune og én i Huong Phung kommune. Tidligere, da amerikanske soldater kontrollerte høydepunktene, plasserte de ofte «Cu Vơ»-åser på disse stedene for å få ly. Selv om området har mange «Cu Vơ»-åser, tenker folk umiddelbart på Huong Linh kommune når de nevnes.

Cu Vo-toppen tiltrekker seg mange turister som kommer for å jakte på skyer og se soloppgangen - Foto: MINH HIEN

Cu Vơ-åsen i Huong Linh, over 800 meter over havet, ligger i landsbyen Miet Cu. Landsbyen Cu Vơ ble opprinnelig grunnlagt av den etniske gruppen Van Kieu som bodde nær Rao Quan-elven. Da vannkraftverket i Rao Quan ble bygget, måtte de flytte, og noen innbyggere i landsbyen Miet slo seg ned på Cu Vơ-åsen.

Etter at Phong Lieu vindpark ble bygget, måtte imidlertid nesten 100 husstander i Cu Vo flytte igjen. For tiden er Cu Vo omgitt av vindturbiner, og strukturer som skoler og samfunnshus står i stor grad som bevis på eksistensen av en liten landsby som en gang eksisterte der. Resten er under forvaltning av Phong Lieu vindpark.

Fra Khe Sanh-seiersmonumentet, kjør mot Huong Phung kommune i omtrent 10 km, og ta deretter til venstre i ytterligere 2 km for å komme til sentrum av landsbyen Mien Cu. Derfra er det omtrent 2 minutter med motorsykkel til Cu Vo-åsen. Cu Vo er en gold ås med bare busker, myrt og duftende trær som vokser på den. Herfra har du en utsikt som er verdt et besøk, som unge mennesker sier. En 360-graders utsikt med skyer og vind i alle retninger.

Betongveien som forgrener seg fra den vestlige delen av Ho Chi Minh -motorveien mot Cu Vo ble anlagt av Phong Lieu Wind Power Joint Stock Company, noe som resulterte i en glatt overflate. Trær på begge sider gir forfriskende skygge. Veien slynger seg og skråner bratt, med en stupbratt klippe på den ene siden og en dyp kløft på den andre. Når du ser ut i det fjerne, kan du se det smaragdgrønne vannet i Rao Quan vannkraftreservoar. Det føles som om du krysser Hai Van-passet og stirrer ut på Østersjøen, og opplever perspektivet til noen som står der jord og himmel møtes.

Etter å ha krysset passet, fant vi en ganske bred «slette». Det relativt flate terrenget med moderate skråninger fikk meg til å tenke på en fredelig, bortgjemt landsby som ligger på toppen av Truong Son-fjellkjeden, vakker og mystisk midt i den enorme villmarken. Landsbyen hadde fortsatt mange hus og bygninger, men ingen innbyggere. Bare nysgjerrige besøkende langveisfra var igjen, som ville komme hit for å jage skyene og se soloppgangen. Herr Pham Van Tu, direktør for Phong Lieu vindkraftverk, fortalte oss at for å gjøre Cu Vo enda vakrere og mer attraktivt, hadde Phong Lieu vindkraftverk plantet tusenvis av ferskenblomstertrær og hundrevis av kirsebærblomstertrær. I nær fremtid vil enheten formere myrtebusker og kjøpe innfødte varianter for å plante på åsene der vindturbinene står.

Tidlig på våren hadde vi muligheten til å komme hit. Begge sider av veien var dekket av hvite blomster fra tungtreet, og kronbladene deres falt ned og dannet et tykt teppe på bakken. Noen strekninger av veien var dekket av rosa kirsebærblomster under den gylne solen. Langs klippene bidro orkideer med sine røde og hvite blomster til skjønnheten i dette landet ved «porten til himmelen». Midt i det store vidstrakte grønne gresset skilte klynger av myrte- og rhododendronbusker med sine dyp lilla blomster seg ut, noe som fikk alle til å føle seg som om de var fortapt i et dikt av Huu Loan på en øde ettermiddag: «Myrteblomstenes lilla, den øde ettermiddagens lilla ...»

Ifølge Pham Van Tu har mange organisasjoner kommet hit for å plante trær i den senere tid. For eksempel har Quang Tri Provincial Flower Road Development Fund plantet rader med røde Osaka-trær langs veien fra toppen av passet og oppover. Buddhistiske familier i Huong Hoa-distriktet har også plantet nesten 100 gamle kirsebærblomsttrær for å gi et fargerikt preg til dette skylandet. Alle ser ut til å ønske å dyrke dette stedet til et ideelt reisemål for å se på skyer og fordype seg i naturen.

Journalisten Lam Chi Cong, styreleder for Quang Tri-provinsens blomsterveiutviklingsfond, ble etter flere besøk til Cu Vo for å beundre landskapet forbløffet over denne førsteklasses åstoppen. Det er det ideelle stedet for å utforske den naturlige skjønnheten i Huong Hoa ved å strekke seg ut for å berøre skyene. Deretter møtte journalisten Lam Chi Cong mennesker som delte hans kjærlighet for skjønnhet og ønsket å gjøre noe for å utvikle turismen i hjemlandet. De delte ideen om å bygge dette stedet til en destinasjon som ville tiltrekke seg besøkende fra hele verden. Ideen om å bygge et tårn hvor turister kan klatre og beundre skyene, og en klokke som, når den ringes, ville ... kalle på skyene, tok form og ble pleiet. Dette prosjektet forventes å øke utviklingen av turisme i Huong Hoa, finansiert gjennom sosial mobilisering, med Quang Tri-provinsens blomsterveiutviklingsfond i ledelsen.

Jeg har klatret til toppen av Cu Vơ utallige ganger, men hver gang blir jeg henrykt over det fantastiske landskapet, vel verdt innsatsen. Arkitekt Lê Văn Thành, som fulgte oss på en rekke oppmålinger for å designe den første arkitekturen på denne fjelltoppen, delte den samme følelsen. «Det er virkelig et sted like vakkert som paradis. På denne fjelltoppen husker jeg en vakker dag, vi utbrøt at herfra kunne vi se Cửa Việt-stranden, horisonten som strekker seg over det dypblå Østerhavet. Og det var ikke vanskelig å identifisere de to høyeste bygningene i Đông Hà-byen: Saigon-Đông Hà Hotel og Mường Thanh Hotel, som reiser seg fra slettene.»

Når du ser ned fra toppen av Cu Vơ, ser du urskogen, lenger unna Rào Quán vannkraftreservoar, og enda lenger unna Hướng Linh vindpark. Når du står her, kan du forstå hvorfor Hướng Linh regnes som vindens vugge. Med fjell på begge sider som blokkerer veien, er det bare en smal åpning i midten, som er Hướng Linh kommune, som går gjennom. Denne åpningen mottar vind året rundt. Men hvis du tenker på vinden som blåser innover i landet fra Østersjøen, og når Hướng Hóa via denne åpningen, fungerer toppen av Cu Vơ som en naturlig skjerm i det vestlige Quảng Trị.

I løpet av denne tiden strømmer grupper av turister til Cu Vơ, ivrige etter å oppleve dens skjønnhet. De slår leir og tenner bål over natten, mens de venter på å hilse morgengryet i kulden, uansett om det er sommer eller høst. En vaktmester ved vindparken fortalte oss at man bare virkelig forstår kulden og vinden når man kommer hit.

Her er luften dekket av tåke året rundt. Været skifter raskt. Skyer innhyller åstoppen, men på et øyeblikk forsvinner de og gir vei til solskinn. Og noen ganger kommer og går lette, milde byger, som våren i lavlandet. De etterlater reisende med en vedvarende følelse, et ønske om å bygge et enkelt hus i skråningene for å tilfredsstille sitt behov for tilbaketrukkethet midt i hverdagens mas og kjas.

Midt i den ulende vinden på de høye åsene, som ved en anledning da vi dro til toppen av Sa Mu med forfatteren Hoang Cong Danh fra Cua Viet Magazine, utbrøt han: «Jeg lengter etter lyden av en bjelle!» Ja, midt i fjellenes og skogenes høytidelighet og hellighet vekker ringingen av en bjelle noen ganger menneskehjertet og inspirerer til en lengsel etter godhet, en kjærlighet til naturen og en kjærlighet til alle levende ting.

Snart, på denne åstoppen, vil elskere av skjønnhet, reise og hjemland møtes i Cu Vơ-regionen, og ringe med en lang bjelle for å tilkalle skyene. Og gjennom kikkert vil de finne Cua Viet-havet, Trieu Phong-sletten og Dong Ha-byen i det fjerne ...

Yen Ma Son

Kilde: https://baoquangtri.vn/goi-may-tren-dinh-cu-vo-187841.htm