Khoai Lang Thang er dypt bekymret for barna i høylandet.

(NLDO) – Khoai Lang Thang vender tilbake til Ban Phung og lager et deilig måltid til barna, og drømmer om hvordan han kan spre budskapet og øke bevisstheten slik at barn i høylandet kan få en skikkelig utdanning.

Nylig ble serien på fire episoder om livet i Ban Phung (Hoang Su Phi-distriktet, Ha Giang- provinsen) av vloggeren Dinh Vo Hoai Phuong (Khoai Lang Thang) entusiastisk mottatt av nettsamfunnet på grunn av dens humane historier.

Først føler Khoai seg heldig og takker publikum for at de har sett og sympatisert med klippene som Khoai og vennene hans spilte inn sammen.

Khoai er veldig glad for å lese mange positive kommentarer fra alle. Khoai innser at for å bringe glede og lykke til andre, trenger det ikke nødvendigvis å være for stort, noen ganger er det bare en liten ting som avhenger av ens evne til å gjøre.

Khoai har faktisk returnert til mange steder, ikke bare Ban Phung. Denne gangen hadde Khoais gruppe rett og slett en plan om å dra til et avsidesliggende område for å lage et deilig måltid til barna. Khoais gruppe stoppet innom Ban Phung fordi de lovet barna at de ville komme tilbake, selv om det løftet ville ta mer enn fire år å oppfylle. I tillegg ville Khoai også tilbake for å se hvordan stedet de besøkte for mange år siden var nå? Så enkelt var det, uten noen omfattende forberedelser.

Phung landsby på hjemreisedagen. Foto: Figur oppgitt.

Da jeg var barn på landet, møtte jeg Grønn Sommer-aktivistene hver sommer. Jeg nøt virkelig følelsen av å spise de merkelige rettene de hadde med seg. Dette var retter jeg hadde sett på TV, i bøker, og drømt om å prøve én gang. Jeg vil alltid huske følelsen av første gang jeg spiste de deilige rettene fra andre regioner som Grønn Sommer-aktivistene spanderte på mine landsmenn.

Og Khoai mener at når han lager slike retter til barna, har det ikke mye materiell verdi, men det gir definitivt åndelig verdi. For det første vil barna ha dager med moro og avslapning. For det andre vil de spise deilige, merkelige retter som de aldri har prøvd før. Det vil være minnene barna vil ha når de husker Khoai-gruppen. Khoai føler seg veldig glad for å kunne bringe disse små gledene til barna.

Som Khoai delte i klippet, blir jeg lett rørt av oppriktig behandling. I Ban Phung spanderte folk måltider på meg med kyllinger og ender oppdratt under gulvet, og grønnsakene var også ville grønnsaker fra skogen og bekker, plukket og wokket med litt smult. Ris ble også kokt av ris dyrket av onklene og tantene på jordene. Det var ikke luksuriøse retter, men de mest verdifulle rettene folk kunne ha i hjemmene sine.

Ikke bare behandler de gjestene sine med den største respekt, men menneskene der er også veldig omsorgsfulle og oppmerksomme på gjestene sine. For eksempel, når folk vet at Khoai ikke kan drikke alkohol, kjøper de ham brus, eller fordi de er redde for at han skal være sjenert, kjøper de ham et nytt sett med spisepinner. Selv om det bare er en liten ting, er Khoai veldig takknemlig fordi disse tingene viser den spesielle omsorgen folk har for ham, og de prøver å gi ham det beste måltidet. På grunn av disse enkle tingene er Khoai veldig rørt og setter pris på følelsene til menneskene i Ban Phung.

Bortsett fra noen få nybygde hus har ikke Ban Phung forandret seg mye. Folk her jobber fortsatt på jordene, barna deres går også på skole, men de slutter i 9. klasse. Delvis fordi skolen er for langt hjemmefra, tar det omtrent 2 timer med motorsykkel, omtrent 6 timer med sykkel. Hvis de studerer, må de bo på en internatskole i byen, men barna vet ikke hvordan de skal komme seg til byen. Det er veldig vanskelig for folk å sende barna sine på skole på grunn av mangel på forhold, ikke bare når det gjelder penger, men også når det gjelder informasjon.

Khoai og barna til Ban Phung. Foto: Levert av rollefiguren.

Khoai følte seg hjelpeløs da han så barna skulke skolen. Grunnen til at barna skulker skolen er ikke bare mangel på penger, men delvis på grunn av folks bevissthet her. Folk legger ikke så stor vekt på å studere på videregående eller høyere.

Etniske minoriteter som bor i høylandet, avsidesliggende områder og isolerte områder har de samme vanskelighetene overalt. På grunn av avsidesliggende bosteder er livene deres tregere ... Khoai vil prøve å spre budskapet slik at folk forstår viktigheten av utdanning.

For tiden har staten mange retningslinjer for å støtte utdanningen til etniske minoriteter og folk som bor i avsidesliggende områder. Men Khoai mener vi må fremme mer slik at de kan studere ordentlig, vende tilbake for å tjene landsbyene sine, og derfra kan andre barn følge etter og studere videre.

Khoai og Phung (Khanh tidligere). Foto: Figur oppgitt

Ærlig talt, den følelsen var litt pinlig. Khoai var sjenert, og Khoai visste at Khanh også var sjenert. Begge var sjenerte, så de snakket nølende. Men etter noen timers prat følte Khanh seg naturlig og glad igjen. Dagen etter snakket brødrene mer komfortabelt med hverandre.

Nei. Khanh ante absolutt ikke at Khoai hadde kommet på besøk. Det var først da Khoai dro for å lete etter Khanhs hus, at Khoai gikk forbi huset hennes uten at Khoai visste det, og dro over hele landsbyen for å lete etter henne. Hele gruppen var så begeistret at Khanh gikk ut for å lete og kjente igjen Khoai på avstand, men turte ikke å rope på ham med en gang, men turte bare å sitte der og vente på at Khoai skulle gjenkjenne ham. Hun satt allerede rett ved døren, med en liten skikkelse ...

Khoai og Khanh gjenforenes

Drømmen om å dra til distriktet for å bo, jobbe for å tjene penger til å forsørge familien, og kjøpe en TV er ikke bare Khanhs, men også drømmen til mange barn i Ban Phung. De drømmer bare om å komme dit, og tenker ikke lenger enn å ha et hus, en bil eller bli lege eller ingeniør. Levekårene deres gir dem ikke mange muligheter til å samhandle med omverdenen , så drømmene deres er enkle og små. Men livet er sånn, de vil vokse opp og drømmene deres vil endre seg over tid ...

Kilde: https://nld.com.vn/du-lich-xanh/khoai-lang-thang-dau-dau-noi-niem-voi-tre-em-vung-cao-20230805212830133.htm