Så fredens frø i hver sjel.

Poeten Vo Thi Nhu Mai, som bor i Australia, avviker aldri fra det vietnamesiske språket, som hun kaller sitt «følelsenes hjemland». På Verdens poesidag (21. mars) delte den kvinnelige poeten sine tanker om morsmålets rolle, utfordringene og bekymringene knyttet til å bringe vietnamesisk litteratur nærmere internasjonale lesere.

Poet og oversetter Vo Thi Nhu Mai. (Foto gjengitt med tillatelse fra intervjuobjektet)

Hvor kommer inspirasjonen din vanligvis fra?

Diktene mine er skrevet ut fra svært enkle ting. Min dypeste inspirasjon kommer fra nostalgi for meg selv, kulturen min og samfunnet mitt. Jeg er en vietnamesisk person som har reist mye, men jeg bærer alltid med meg hverdagslivet, landskapene, foreldrenes stemmer, det vindfulle høylandet, de travle gatene, barndomsminner og øyeblikk fra voksenlivet med familie og venner.

Landet vårt har opplevd mange kriger. Disse historiske sporene er dypt innprentet i den nasjonale bevisstheten. Fra smerten og sorgen som krigen etterlater seg, har folk kommet til å verdsette verdien av fred enda mer, en verdi som gjennomsyrer tanker, litteratur, kunst og måten vi behandler hverandre på.

Å bo i Australia har gitt meg en helt annen inspirasjon. Migrasjonsopplevelsen har hjulpet meg å legge mer vekt på små detaljer, lytte mer nøye og gjenkjenne skjønnheten i mangfoldet i et flerkulturelt land som samler samfunn fra mange forskjellige nasjoner.

Naturen, spesielt havet og den vidstrakte himmelen i Vest-Australia, kommer ofte inn i poesien min som et rom for å være takknemlig for der jeg ble født og sette pris på der jeg bor.

Videre er menneskelig kontakt også en viktig kilde til næring. Samtaler med elever i klasserommet, dialoger med poeter fra forskjellige kontinenter, eller til og med øyeblikk alene med andre poeter og forfattere – alt bidrar til å forme poesien min. Poesi begynner når noe beveger meg, og jeg oppriktig søker å lytte.

Gjenspeiler det nyskrevne diktet «Fredens frø i hver sjel» din personlige livsfilosofi?

Diktet gjenspeiler min tro på at fred først og fremst er et indre ansvar. Jeg tror at ethvert menneske har evnen til medfølelse, empati og ikke-vold, selv om disse egenskapene noen ganger tilsløres av frykt, smerte eller misforståelse.

I familier, lokalsamfunn, land og mer generelt på denne planeten, trenger hver person å senke tempoet, observere, være rolig, forstå, være mild og være høflig. Fred begynner med hvordan vi behandler hverandre i hverdagen: å lytte, være tålmodig og vise empati – det er også budskapet i dette diktet.

Min livsfilosofi er formet av østlig tankegang kombinert med erfaringene til en kvinne i 50-årene. Fred er som et frø som trenger å pleies sakte med mindfulness og omsorg. Da jeg skrev dette diktet, tenkte jeg at verdensfred må begynne med indre fred i hver person.

Litteratur kan ikke stoppe krig, men den kan myke opp hjerter. Hvis et dikt kan fremkalle bare et øyeblikk av refleksjon eller en gest av vennlighet, så er dets oppgave oppnådd.

Verden er i stadig utvikling midt i komplekse utviklingstrekk. Blodsutgytelse, konflikt, bitterhet, hat, utnyttelse og trusler fortsetter uforminsket. Men det vi kan gjøre, bør vi definitivt gjøre: Behandle familie, kjære, kolleger og venner med vennlighet.

Det handler ikke bare om vennlighet, men også om evnen til å beskytte, minne om og pleie kjærlighet. Poesi gjenoppretter livets kompleksitet og minner oss om at menneskelig erfaring ikke kan reduseres til rigide motsetninger.

Ved å fange både smerte og håp, tap og kjærlighet, motstår poesien forenkling – kilden til mye konflikt. Enda viktigere er det at poesien humaniserer smerte: i stedet for følelsesløse tall, gjenoppretter den ansikter, stemmer og følelser hos mennesker. Fra dette vekkes empati, noe som reduserer tendensen til å såre og fremmer en følelse av gjensidig beskyttelse.

Hvordan blander du vietnamesisk og australsk kultur i poesien din i et flerkulturelt miljø?

Jeg kombinerte ikke de to kulturene med vilje. Jeg lot begge sameksistere naturlig i meg. Vietnamesisk kultur næret min indre verden, verdier, emosjonelle dybde og poetiske bilder, mens australsk kultur påvirket min åpenhet, romfølelse og frihetsånd.

I poesien manifesterer denne sammenblandingen seg ofte subtilt: en himmel av vietnamesiske minner dukker opp under Australias skyer, eller en østlig inspirerende kontemplasjon er satt i et vestlig landskap.

Møtet var harmonisk fordi begge var levende realiteter. Jeg mener at kulturell harmoni i litteraturen bør oppstå naturlig. Når forfattere er ærlige om sine livserfaringer, utvikles kulturell dialog naturlig.

Hvilken rolle spiller det vietnamesiske språket i livet ditt og den kreative reisen din?

Vietnamesisk er mitt emosjonelle hjemland. Selv om jeg har bodd langt hjemmefra i mange år, formes mine dypeste følelser fortsatt på vietnamesisk. Morsmålet mitt bærer med seg kulturelle nyanser, musikalitet og lag av følelser som ingen andre språk fullt ut kan erstatte.

Når jeg skriver på vietnamesisk, føler jeg meg knyttet til mange generasjoner før meg – poeter, mødre, bønder, historiefortellere, folk som har bevart språket gjennom sine egne liv.

Vietnamesisk lar meg uttrykke ømhet, nostalgi og subtile emosjonelle nyanser på en behagelig måte. Samtidig lærer det å skrive tospråklig meg ydmykhet.

Å oversette poesi har fått meg til å innse språkets skjønnhet og skjørhet. Vietnamesisk holder meg jordet, mens engelsk hjelper poesien min med å nå lenger. De to språkene dialogerer med hverandre, i stedet for å skilles.

Poet og oversetter Vo Thi Nhu Mai og hennes internasjonale venner. (Foto: Tilgjengelig av intervjuobjektet)

Etter din mening, hva er den største utfordringen for vietnamesiske forfattere og poeter når de deltar i den internasjonale litterære scenen i dag?

En stor utfordring er språkbarrieren. Mange verdifulle og utmerkede vietnamesiske verk forblir stort sett ukjente på grunn av mangel på oversettelsesmuligheter. Oversettelse krever kulturell empati og vedvarende støtte.

I tillegg er det spørsmålet om tilstedeværelse. Forfattere og poeter fra mindre litterære markeder synes ofte det er vanskelig å finne en plass i et globalt system dominert av store språk. Det er også utfordringen med å bryte seg løs fra eksisterende stereotypier, gitt mangfoldet i vietnamesisk litteratur.

Jeg ser imidlertid på dette som en invitasjon. Gjennom samarbeid, oversettelsesprosjekter og kulturell dialog kan vietnamesiske forfattere og poeter absolutt hevde sin posisjon i verdenslitteraturen.

Hvordan kan vietnamesisk kultur nå et globalt publikum, frue?

All forståelse begynner med historiefortelling. Vietnamesisk kultur må deles gjennom litteratur, utdanning, musikk og kunst som en levende, stadig utviklende enhet.

Oversettelse spiller en avgjørende rolle. Rettferdige oversettelsesprosjekter, som plasserer vietnamesisk sammen med andre språk, fremmer ekte dialog. Internasjonale festivaler, akademiske utvekslinger og samfunnsinitiativer bidrar også til å bygge varige forbindelser.

Aller viktigst er det at det handler om respekt. Når kulturer møtes på like fot, øker forståelsen. Det er den ånden jeg håper vietnamesiske kulturpersonligheter vil opprettholde i sine internasjonale aktiviteter.

Poeten og oversetteren Vo Thi Nhu Mai, født i 1976 i Lam Dong- provinsen, er kjent for flere verk som *Tản mạn* (Litteraturforlag, 2010), *Bên kia tít táp đại dương* (Litteraturforlag, 2011), *Vườn cổ tích* (Vietnam Writers Association Publishing House, 2015)... Fra 2004 til i dag har hun, i tillegg til arbeidet som grunnskolelærer i Vest-Australia, gledet seg over å oversette vietnamesisk poesi til engelsk.

Kilde: https://baoquocte.vn/gieo-hat-mam-hoa-binh-vao-moi-tam-hon-370633.html