Savner Phong Nha...

QTO - Phong Nha-hulen er kjent som den «første vidunderhulen» og har blitt en inspirasjonskilde for kunstnere og forfattere, og mange poesi-, musikk- og maleriverk ble født, som hyller den magiske og storslåtte skjønnheten naturen ga denne hulen. Et av de gode diktene om Phong Nha-hulen er diktet «Goodbye Phong Nha» av poeten Thanh Trac Nguyen Van (Ho Chi Minh-byens forfatterforening), et medlem av Vietnam Poetry Club. Diktet ble komponert til sangen «Phong Nha det første vidunderet» av musikeren Le Duc Tri (Vietnams musikerforening i Quang Tri-provinsen), som ble høyt verdsatt av eksperter og godt mottatt av poesi- og musikkelskere.

Poeten Thanh Trac Nguyen Van delte: Under en tur til Phong Nha-hulen ble jeg betatt av den ville og magiske skjønnheten i naturen her. Den følelsen ble enda dypere etter et tilfeldig møte i Hue med en kvinnelig sitar-kunstner fra Quang Binh (tidligere) med en søt stemme. Og jeg skrev diktet «Goodbye Phong Nha» som en spesiell gave til landet og folket her.

Det som er ganske overraskende er at forfatteren beskrev Phong Nha som «Midnatt månen går ned over elven». Kanskje, i denne magiske, romantiske settingen, kan den menneskelige sjel lett åpne seg for å motta de dypeste følelsene. Diktet begynner med en separasjon der personen som forlater er ingen ringere enn forfatteren. Dette dvelende øyeblikket er fullstendig innkapslet i to stemningsfulle vers: «Personen som forlater, savner, synker i lengsel/Diktet som forblir for alltid drivende».

Kombinasjonen av poesi og musikk har brakt frem en god sang om temaet Quang Tri- turisme for publikum - Foto: Nh.V

Hvis den første strofen åpner opp et magisk rom om natten, tar forfatteren leseren med inn i en magisk eventyrverden i den andre strofen. «Fehulen er på himmelen/Jeg følger etter og holder raskt fast i den flokete silketråden/Ser på deg med ditt drømmende hår/Kjempen ser på deg og later som han ikke kjenner deg…»

I dette verset gjenoppliver forfatteren de dype inntrykkene på reisen for å utforske Phong Nha-hulen. Den magiske skjønnheten i Tien-hulen poetiseres til et eventyrland, noe som får den lyriske karakteren til å føle seg fortapt i en surrealistisk verden. Før denne overveldende skjønnheten er karakteren «jeg» både forelsket og angerfull, og ønsker å «haste seg fast», men «silketrådene er flokete». Navnene på hulene, navnene på steinene og stalaktittene i Phong Nha- og Tien Son-hulene er levende personifisert. Det er «jenta med drømmende hår» til tross for at «kjempen later som han ikke kjenner henne»...

Forfatteren pustet dyktig liv inn i steinen, og forvandlet hulerommet til et palass av legender og kjærlighet, hvor grensen mellom menneske og natur, mellom virkelighet og fantasi, nesten viskes ut.

Verset «Lidenskapens beger tømmes med den mørke natten/Den lykkebringende høstvinden sniker seg også tilbake/Phong Nha-bølgene slår fra alle kanter/Fang raskt eden å gi deg» er et lyrisk vers som uttrykker forfatterens emosjonelle klimaks før avskjeden med Phong Nha – et naturlig rom som er både ekte og drømmende.

Rett etter nattens stillhet kommer den overraskende bevegelsen til «høstvinden». Det interessante her er at forfatteren brukte det reduplikative ordet «rạo hồng» for å uttrykke spenningen og travelheten. Vinden blåste ikke voldsomt, men bare «snikvendte tilbake», veldig forsiktig og delikat, som om den var redd for å forstyrre folks private rom. I det rommet ble ikke eden uttalt, men «mottatt» fordi eden ble dannet av rusen fra den «sterke koppen», og ble matchet av «rạo hồng høstvind» ... som ble den mest verdifulle gjenstanden å «gi til deg». Det var krystalliseringen av alle de mest lidenskapelige og oppriktige tingene.

«Phong Nha First Wonder» ble oversatt til engelsk med håp om å fremme turisme - Foto: Nh.V

Det siste verset fortsetter å fullføre naturbildet med bildet av Son-elven: «Son-elven er stille for alltid/Sangstemmen til Quang Nam svaier alltid av tristhet». Dette er forfatterens subtile ordspill. Son-elven er det rette navnet på en elv med grønt vann i den tørre årstiden og rødt alluvium når regntiden kommer. Ordet «stille» har en symbolsk betydning, som uttrykker lojalitet, dybde og falmer ikke over tid. Skjønnheten til Phong Nha og «sangstemmen til Quang Nam» er alltid «trist og svaiende» og blir et uutslettelig merke i dikterens sinn. Det siste verset er delt inn i tre linjer, som en dvelende tone, som presser dikterens følelser til klimaks og også svaret på alt: «Ditt smil er spredt over den dype elven/Jeg vil plukke det opp etter hundre år/Fortsatt fargen på lengsel…».

Poeten Thanh Trac Nguyen Van, hvis egentlige navn er Nguyen Van Tao, er fysikklærer ved Vo Thi Sau videregående skole (Ho Chi Minh-byens utdannings- og opplæringsavdeling). Han er for tiden pensjonert. Han har utgitt mange diktsamlinger som: Hvite plumerier, Sommerminner, Hviskende gressblomster, Vintergave, Månetårer, Legenden om fergemannen, Nynnende sanger... I Thanh Trac Nguyen Vans poesi møter leserne kjærlighet til hjemlandet, kjærlighet til par, ønsket om å leve, å bidra... uttrykt gjennom en romantisk skrivestil, fylt med optimisme og et lidenskapelig hjerte for livet.

Verset avsluttes med en ellipse, og etterlater en stillhet, en endeløs vidstrakt nostalgi som Son-elven som fortsatt renner, som Quang-folkesangstemmen som fortsatt «trist svaier».

Musikeren Le Duc Tri sa: Da jeg leste diktet «Goodbye Phong Nha», følte jeg forfatterens hengivenhet for dette turistmålet, så jeg kontaktet ham for å komponere diktet til en sang kalt «Phong Nha De Nhat Ky Quan» med Ca Tru-melodien. Siden utgivelsen har sangen raskt fått offentlig aksept, blitt fremført av mange kjente sangere og vunnet B-prisen i litteratur- og kunstkampanjen i anledning 420-årsjubileet for dannelsen av Quang Binh-provinsen (gammel). Sangen har også blitt oversatt til engelsk med ønsket om å spre bildet og skjønnheten til landet og folket her til internasjonale venner.

Nh.V

Kilde: https://baoquangtri.vn/van-hoa/202510/noi-nho-phong-nha-7c20e82/