Bryt formen for å skape banebrytende arbeid

Det er på tide at alle forfattere bryter ut av den vanlige rutinen, slik at vietnamesisk litteratur kan ha flere virkelig banebrytende og rørende verk.

Den 6. oktober holdt Vietnams forfatterforening en konferanse i Hanoi med tittelen «Vietnamesisk litteratur etter 1975: Prestasjoner, problemer og utsikter».

Gå til slutten av kreativiteten

I en tale ved åpningen av konferansen fortalte poeten Nguyen Quang Thieu, styreleder for Vietnams forfatterforening , åpent og dypt om den 50 år lange reisen til vietnamesisk litteratur etter landets gjenforening. Han sa at etter 1975 åpnet virkeligheten i landet et ekstremt rikt og mangfoldig bilde. Fra renoverings- og industrialiseringsprosessen til vanskelige spørsmål som korrupsjon og miljøforurensning, osv. Dette er alt rikelige og levende kilder til materiale for litterær skapelse.

Den største hindringen for litteraturen ligger imidlertid hos forfatterne selv. Mens samfunnet endrer seg raskt, befinner mange forfattere seg fortsatt i den «urimelige trygge sonen» med et dekke av selvtilfredshet, og tør ikke å engasjere seg i kunstnerisk skapelse, oppdagelse og kritikk.

Styrelederen i Vietnams forfatterforening uttrykte at det er på tide at hver forfatter reflekterer over sitt mot til å nå målet med kreativitet. Hvis forfattere ikke forplikter seg, hvis samfunnet ikke vet hvordan de skal pleie leselysten, vil litteraturen aldri nå den statusen vi ønsker.

Workshop «Vietnamesisk litteratur etter 1975: Prestasjoner, problemer og utsikter» i Hanoi, 6. oktober

Forfatteren Nguyen Binh Phuong, visepresident i Vietnam Writers Association, kommenterte at 50 år ikke er en lang periode i menneskets utviklingshistorie, men det er en svært betydningsfull tidsperiode for litteratur. Gjennom to seminarer i Ho Chi Minh-byen og Da Nang mottok Forfatterforeningen mange bidrag. Vurderingene av vietnamesisk litteratur de siste femti årene er delt inn i to problemstillinger, to relativt forskjellige synspunkter. Fra et humanistisk perspektiv er det en strøm av meninger om at vietnamesisk litteratur de siste 50 årene har oppfylt sitt oppdrag og sin plikt godt, og har skildret nasjonens situasjon og det vietnamesiske folkets skjebne i den turbulente historiske utviklingen.

Litteraturen har også modig dissekert de mest brennende samfunnets spørsmål, leget etterkrigssår i nasjonens hjerter og skapt sine egne kulturelle særtrekk. Men på den andre siden av saken finnes det også svært strenge meninger om at litteraturen de siste 50 årene ikke har oppfylt sin funksjon godt nok med å skape samfunnets åndelige liv i en human og internasjonal retning. Den har også unngått sannhetene og de skjulte hjørnene som menneskelivet står overfor.

Innovativ litteratur prøver å gå inn i de dypeste lagene og lengter etter å ta opp kjerneproblemene i menneskelivet. Kritiserer sannheten uten å nøle med å avsløre den, våger å skrive om ting litteraturen aldri har kjent til før, alt med det ene formål å støtte mennesker og veilede folk mot gode ting. Man kan sies at etter 50 år har vietnamesisk litteratur tatt et stort skritt på moderniseringens vei for gradvis å integreres i verdenslitteraturen.

Ifølge poeten Tran Anh Thai har det kanskje aldri vært en periode i historien hvor forfattere har hatt så stor frihet til å uttrykke alle sine tanker som under den nylige renoveringsperioden. Denne renoveringen har funnet sted på en levende, dyp, sterk og heftig måte med utallige rike og mangfoldige uttrykksmåter for å fullt ut utnytte den åndelige dybden og de skjulte hjørnene i dypet av den menneskelige sjel.

Litteratur trenger inn i alle hjørner av hverdagslivet; den synger sangen om tristhet, store ambisjoner og smerten ved tap, håpløshet og fastlåsthet foran livets stormer med mange nye nivåer og følelser. Alle disse anstrengelsene tar sikte på å hedre kunsten, bringe litteraturen tilbake til sin rettmessige plass, tilbake til hverdagslivet, til offentligheten, mot det gode, det vakre, det edle i ferd med å perfeksjonere personligheten til moderne mennesker i dag og i morgen.

Overgang til yngre generasjoners rolle

Professor Phong Le mener at de siste 50 årene historisk sett har vært en sjelden, eller enestående, forandring. Fra krig (30 år) til fred (50 år), fra et delt land (mer enn 20 år) til et samlet land (50 år).

«Slike bevegelser må sies å være svært store. Når man ser tilbake på de siste 30 årene, siden 1990, har det vietnamesiske litterære livet fortsatt hatt en regelmessig opptreden, med stadig flere nye navn. Men det ser ut til at alle av dem ennå ikke har samlet seg til et lag med en virkelig «kreativ personlighet», bestemt av sin egen indre styrke, uten å trenge å forårsake «sjokk»; akseptert ikke bare av noen få kritikere eller progressive forfattere, men av flertallet av leserne» - kommenterte professor Phong Le.

Ifølge professor Phong Le trenger litteraturen, så vel som ethvert annet felt, unge krefter for å ha nok potensial og midler til en slik revolusjonerende transformasjon. Og å snakke om unge betyr å snakke om generasjoner under 30 år, selv i 20-årene, ikke 60 år eller eldre. Han uttrykte håp om å se store endringer i fremtiden for landets litteratur og kunst, som flytter seg til rollen til unge generasjoner – produktene og subjektene i dagens nye virkelighet.

I en diskusjon om priser og litterær kvalitet sa poeten Do Anh Vu at det kanskje aldri i historien om å tildele priser for romaner siden den gang har vært en prestasjon som er blitt gjentatt så rungende som de tre romanene som vant Vietnam Writers Association-prisen tidlig på 90-tallet, nemlig «Krigens sorg» av Bao Ninh, «Landet med mange mennesker og mange spøkelser» av Nguyen Khac Truong og «Bryggen uten ektemenn» av Duong Huong.

Verkene har en dyp innflytelse på samfunnslivet, og skaper ikke bare resonans i landet, men også utenfor Vietnams grenser. I mellomtiden vurderte poeten Nguyen Viet Chien, i sin tale om oppdraget for nasjonal harmoni og forsoning, at mange innenlandske og utenlandske forfattere i nyere tid har begynt å dialogere, oppsøke hverandre, lese hverandres verk, og dermed viske ut iboende fordommer.

Ifølge poeten har de som deltok direkte i krigen blitt gamle etter 50 år, mange har gått bort. En ny generasjon født og oppvokst i fred mottar minner fra krigen som fragmenter. Hvis litteraturen ikke taler for å knytte disse fragmentene sammen, vil den kollektive hukommelsen gradvis forsvinne.

Oberst og poet Tran Anh Thai kommenterte at Vietnams litterære liv gjennomgikk sterke endringer etter 1975. Politikken med «å slippe løs» (1986) var virkelig en viktig milepæl som markerte fornyelsen av tenkning og perspektiv, oppmuntret til direkte sannhetsfortelling og skapte muligheter for en flerdimensjonal og åpen trend innen litteratur og kunst.

I følge YEN ANH/ Nguoi Lao Dong

Kilde: https://baovinhlong.com.vn/van-hoa-giai-tri/202510/vuot-loi-mon-de-tao-tac-pham-dot-pha-f6d0496/