Åpne kokeboken, følg historien

Å lese gamle kokebøker nøye avslører at de gir oss mer enn bare nostalgi og familieminner.

En annen australsk journalist, ABC News-journalisten Emma Siossian, omtaler kokebøker som «øyeblikksbilder» – umiddelbare øyeblikksbilder av hvem vi er og hvor vi kommer fra. Som et eksempel forteller hun historien om å lage en julesvampkake basert på en oppskrift i Janet Gunns families bokstavelige familiekokebok. Boken var først eid av Gunns bestemor, som kjøpte den på 1930-tallet. Under andre verdenskrig lagde Gunns mor en svampkake med samme oppskrift og fikk den levert til faren sin, som tjenestegjorde i Ny-Guinea, av Røde Kors.

I dag, ved siden av oppskriften, finnes det fortsatt en håndskrevet kopi av prisen på hver ingrediens som moren hennes nøye noterte den gangen. Gunn oppbevarer også de håndskrevne kokebøkene skrevet av bestemoren, moren og svigermoren hennes, som hun verdsetter høyt.

Det er ikke bare historien til et individ eller en familie. Når vi leser gamle bøker, kan vi se livets oppturer og nedturer, samt ingredienslistene og de grundige instruksjonene om hvordan man lager mat. For eksempel, ifølge Siossian, viser det å lese The Barossa Cookery Book, en av Australias eldste oppskriftssamlinger, hvordan kvinners status var tidligere. The Barossa Cookery Book ble først utgitt i 1917, og ble trykket flere ganger i de påfølgende årene frem til den reviderte utgaven ble utgitt i 1932. I den opprinnelige utgaven ble ikke de kvinnelige forfatterne engang navngitt, men kun omtalt med initialene til ektemennene sine.

To moderne kvinner, Sheralee Menz og Marieka Ashmore, leder et prosjekt for å spore fortiden, i håp om å finne navnene på disse kvinnene og deres livshistorier, slik at de kan få den æren de fortjener. Avery Blankenship, en doktorgradsstudent ved Northeastern University (USA), gjorde også en lignende oppdagelse om «forfatterskapet» til gamle oppskrifter. Følgelig var personen hvis navn sto i kokeboken – en type bok som var ekstremt viktig for nybakte bruder på den tiden – på 1800-tallet ikke den virkelige «faren» til oppskriftene i den. Adelige huseiere hyret ofte folk til å kopiere oppskrifter laget av kokkene eller slavene deres i huset, og samle dem i bøker. Disse halvt lesekyndige slavene visste selvfølgelig ikke at de var fullstendig navnløse og fikk ingen anerkjennelse for sine bidrag.

Wessell argumenterer at kokebøker også er en database for å kartlegge endringer som migrasjon, tilgjengeligheten av forskjellige ingredienser og teknologiske endringer. Blankenship analyserer for eksempel Elizabeth Smith Millers bok fra 1875, In the Kitchen, som sporer overgangen fra narrativ oppskriftskriving til den mer vitenskapelige , ingrediensfylte og kvantitative formen vi ser i dag. Lesere av boken kan også lære om Amerika etter borgerkrigen. Noen av oppskriftene, som den på bacon, gir et mer omfattende historisk syn på slaveriet i USA på den tiden. Emily Catt, kurator for National Archives of Australia, som huser landets enorme kokeboksamling, sier at oppskriftene også gjenspeiler tidens utfordringer.

I juli skrev Blankenship for History News Network og argumenterte for at det å lese gamle oppskrifter er en kunst, fordi det å lese gamle oppskrifter skjult i dem kan være en overraskende skattkiste av historie, relasjoner og skiftende oppfatninger. Boken reiser spørsmålet: hvem er egentlig «på kjøkkenet», og hvem har rett til å bli ansett som en rolleinnehaver i det rommet? Hun innrømmer at det ikke er hyggelig å lese oppskrifter som krever «ukjente» og historiske og kulturelle forbindelser, men de som mestrer denne «kunsten» vil få mye opplysning. «(Dette) bidrar til å avsløre kvinner som kan ha blitt glemt av historien, og reiser mer generelt spørsmål om opprinnelsen til kulinariske tradisjoner, om hvor mange hender som slet med å lage disse kulinariske historiene. Den samme tilnærmingen kan brukes på dine egne familiekokebøker: hvor kom bestemorens oppskrifter fra? Hvem var hennes nærmeste venner? Hvilke kaker likte hun best? Hvilke navn er nevnt og hvilke er skjult? Dette er viktige spørsmål som venter på svar – selv om de kanskje aldri blir fullstendig besvart», skriver Blankenship.

For det første er den tidligste opptredenen sannsynligvis Annamese Cookbook (1) av forfatteren RPN, utgitt av Tin Duc Thu Xa, Saigon i 1909, ifølge informasjon lagret på Google Books.

De neste i rekkefølgen er Annamese Cooking Book (2) av fru Le Huu Cong, Maison J. Viet, Saigon i 1914 og Thuc pho bach thien (3) av Truong Thi Bich (pseudonym Ty Que), utgitt av familien, trykt i Hanoi i 1915. Spesielt verdt å merke seg er boken Tan Da Thuc Pham (4) av Nguyen To, som hevdet å være poetens disippel, som nedtegnet Tan Das spiseliv fra 1928 til 1938. Boken ble utgitt av Duy Tan Thu Xa i 1943, og inkluderte 74 hjemmelagde retter av "kokken" Tan Da. Hver rett kostet på den tiden ikke mer enn 2 dong - beregnet etter dagens tilsvarende gullpris er det omtrent 280 000 dong, som også er svært luksuriøst. Et annet dokument sa at på den tiden kostet en bolle med pho bare noen få cent; selv om den kostet 5 cent, var 2 dong 40 boller med pho. Det eneste er at jeg ikke vet hvor poeten fikk pengene fra til å kjøpe vin og lage mat hver dag. La oss ta en titt på tre tradisjonelle vietnamesiske oppskrifter (1, 3 og 4) som representerer de tre regionene nevnt ovenfor, for å se hvordan noen av de vanligste vietnamesiske rettene tilberedes.

Selv om alle sier at fiskeretten tilberedt med am er en spesialitet fra hjembyen deres, er den tilgjengelig over hele landet. Den er tilgjengelig i bøker av RPN (Saigon), av Mrs. Ty Que ( Hue ) og av Tan Da (Hanoi). I følge den vietnamesiske ordboken av Le Van Duc har «svinegrøt (am) mye pepper, spist varm for å få deg til å svette». Denne betydningen er ganske lik betydningen av «am» i Annam - fransk ordbok (1898) av Génibrel: hyggelig. Komfortmat - en forfriskende rett?

Nå til dags er slangehodefisk, stripete slangehodefisk og slangehodefisk fellesnevnerne i retten «kokegrøt». Slangehodefisk kalles «ca» i sør, slangehodefisk kalles «ca» i sør. Folk i vest sier at slangehodefisk ikke er like deilig som svart slangehodefisk, mens folk i nord sier det motsatte. Jeg tror mer på folk i vest, fordi det er der slangehodefisk er allment tilgjengelig, har de muligheten til å slite på tennene for å dømme «bedre». Typer slangehodefisk inkluderer vanligvis svart slangehodefisk, tykk slangehodefisk og «hanh duong»-fisk, men den fellesnevneren har et unntak i retten «kokegrøt» til «den berusede djevelen» Tan Da, som foretrekker å velge karpe eller mullet (sjøkarpe). Men med en høyverdig fisk med små bein som karpe, må vår berusede poet gjennom en prosess der beinene råtner, men fiskens kjøtt er fortsatt fast. Det respektable med Tan Da er hans smakfulle måte å spise på: «Grøten i gryten står alltid på komfyren for å koke. Når du spiser, legg grønnsakene i en bolle, skjær opp et stykke fisk, dypp det i rekepasta, sitron, chili og vannbiller, legg det oppå og spis. Tygg fisken og grønnsakene grundig, øs deretter noen skjeer med varm grøt og slurp i deg.» Antikkens kjøkken er ikke mindre enn dagens Michelin-kjøkken! Det er bedre, hvis du regner med Tan Da. Noen steder i fortiden ble grøt gjort om til suppe, slik som fisken som stues i am i dag. Som «Canh ca trau canh am» av Truong Thi Bich: «Canh ca trau canh am er dyktig laget med innmat/ Braisert løkfett med klar fiskesaus/ Søt rekepasta, nok pepper og chili/ Tomater, moden stjernefrukt, og det er ferdig».

Kylling var en gang en rett som kunne spises i ro og mak uten at naboene visste det. I den situasjonen førte undertrykkelse til at det ble laget mange kyllingretter utenom gamle bøker.

Det er verdt å nevne at den gamle måten å tilberede «tiêm» på var å bruke grønne bønner, peanøtter, jujuber, lotusfrø, svart sopp og shiitakesopp, stappe dem i kyllingens kråse og deretter småkoke til de var kokte. Kraften ble brukt som suppe (thang). De stuede kylling-«innvollene» ble brukt som hovedrett. Tidligere gjorde kinesiske familier som holdt minnestunder ofte veldedighetsarbeid ved å ta ut kyllinginnvollene for å spise dem med suppen og gi kyllingen til tiggere. Nå til dags er «tiêm» helt annerledes enn tidligere. For eksempel bruker grønn chili-kyllinggryte chiliblader og chilipepper for å lage varm gryte med en ferdigkokt kylling. Kyllingen tilberedes i den grad gjestene ønsker den, ikke lenger den myke sjarmen fra gamle dager. Fru Bich har to kyllingretter med følgende dikt, og når du leser dem, vet du umiddelbart hva retten er uten introduksjon: «Kyndig stuet kylling, vannet er klart/Fiskesausen er krydret med surhet og salt/Bambusskuddene og soppene er puttet i litt pepper/Vårløken brukes til å lage retten»; «Den unge kyllingen dampes kyndig til den er søt og myk/Riv den i små biter og dryss deretter med vann/Dryss med salt og pepper og kna godt/Gni inn vietnamesisk koriander og kanelblader.» Tan Das kyllingrett er mer forseggjort: falske påfuglvårruller. Han velger en feit ung høne, brenner den over bål for å fjerne dunfjærene, filtrerer ut to loins (bryst), gnir dem med salt, hakker dem fint og blander dem med hakket kokt svineskinn (ikke knust som sørstatsfolket), blander med finmalt ristet salt og klebrig rispulver. Pakker den inn i unge fikenblader, med bananblader på utsiden. Henger den opp i tre dager for å gjøre den sur. Spiser den med knust hvitløkssalt. Sammenlignet med påfuglvårruller, som han har spist flere ganger, synes han ikke den er dårligere.

Vietnamesisk fiskesaus har nylig vært i fyr og flamme som et bål med modent kull på kjøkkenet. Vietnamesere kaller ikke fermenterte saltede planter for fiskesaus, så denne artikkelen nevner ikke soyasaus og soyasaus. Forfatter RPN kan ha blitt smittet av Vesten, med «fiskepasta-fobi», i diskusjonen om fiskesaus, og bare forbigått det i «Kapittel VII, Fiskesauser».

Senere «levde fru Bich fra Hue et kulinarisk liv» med en veldig rik fiskesaus, spesielt med rekepasta som MSG. I boken er det 40 av rettene hennes krydret med «fiskesaus» og tilsetningsstoffer for å mykgjøre (sukker, reker, kjøtt...), skape aroma (hvitløk, løk, ingefær, pepper, sesam), skape fett (fett), skape surhet (stjernefrukt). Det er en oppskrift på «koking av fiskesaus» med 4 typer fisk: «Doi, Dia, Ngu, Nuc, mariner hvor mye/ Fiskesausen er kondensert lenge, det ser ut som det er mye/ Grill dyrenes bein, pakk dem inn i et håndkle og kok/ Sil forsiktig med en tykk klut, vannet er klart».

Slangehodefisk tilberedt i en ny versjon. Foto: Ngu Yen

Fiskesausene hennes er også veldig unike: «Fake shrimp paste», «Crab rogn sauce», «Sour shrimp sauce» (en rett hvis smak er ukjent, men som ser ut til å være mer kjent enn den berømte sure rekesausen til Go Cong), «Nem sauce», «Tuna sauce», «Tuna intestine sauce», «Tuna sauce, macrel sauce with powdered rice», «Doi sauce, dia sauce with powdered rice», «Ansjos sauce», «Mam nem ca mac», «Mam nem mac bo chili tomato», «Mam nem canh» og «Ruoc khuyet». Det finnes 12 typer fiskesauser totalt. Folk i Vesten i dag må ta av seg hatten for folk i Hue. Når de drar til Hanoi og går seg vill i onkel Tan Das fiskesausverden, blir de enda mer naive og merkelige. Fiskesausene han lagde selv inkluderte «Cai-fiskesaus», «Svineribbe-fiskesaus», «Tunfisksaus», «Thuy Tran-fiskesaus» (en type liten reke som «ser ut som kli» og er populær i sesongen etter Tet), «Rươi-fiskesaus», «Fingerrekesaus» (stor som en finger), «Riu-rekesaus, risrekesaus», «Lanh-fiskesaus» (karpefamilie, liten fisk), «Ngan-fiskesaus» og «Rogn-fiskesaus». Det bør legges til at instruksjonene til forfatter RPN tidlig på 1900-tallet ikke var konsise og vanskelige å følge. Hvert kvart for en rett av fru Ty Que var enda vanskeligere å forstå, spesielt siden det fantes ganske mange Hue-dialekter... Når man leser gamle bøker og sammenligner dem med dagens bøker, sier det seg selv at det har vært mange endringer.

Å følge en oppskrift for å lage en deilig rett er ikke lenger det endelige målet med kokebøker, verken for forfatteren eller leseren. Selv om de ikke lenger har den samme superstjernestatusen som de hadde før matlagingsprogrammene på TV og oppskrifter som flommer over internett, selger kokebøker fortsatt, selv om ikke alle som kjøper dem gjør det for å lære av dem.

De hadde med seg et gulnet originaleksemplar av The Margaret Fulton Cookbook (1969), og fortalte stolt at boken hennes hadde blitt gitt videre gjennom generasjoner – gitt til hver av dem etter at de flyttet ut og stiftet familie.

50-årsjubileumsutgaven av Margaret Fulton-kokeboken. Foto: Hardie Grant Books

Fulton ville så smile søtt og bla gjennom sidene som om hun lette etter noe. Så lukket hun boken og så på dem med et ansikt av påstått irritasjon og «kjærlig bebreidelse» som ovenfor. Dette er et minne om bestemoren hennes, Margaret Fulton, fortalt av matskribenten Kate Gibbs i The Guardian sent i 2022. Gibbs sa at dette er et bevis på at det å gå inn på kjøkkenet og følge en oppskrift bare kan spille en støttende rolle i en kokebok. Så hva kjøper folk dem til? «Delvis for dagdrømmeri. Folk ser for seg middagsselskaper, sammenkomster, et pent dekket bord og engasjerende samtaler. Akkurat som vi kjøper moteblader som Vogue når vi ikke har noen intensjon om å ta av oss sandalene vi har på oss, eller leser vakre interiørblader når vi ikke engang har råd til husleie» – skrev Gibbs. Faktisk, i dag, hvis du vil finne en oppskrift, finnes det tusenvis av måter. Dagens kjøkken er et møtested mellom de som vil fortelle historier og de som er villige til å lytte. Det er ikke uvanlig å kjøpe en kokebok og aldri lage noe fra den, og det er greit.

«Jeg kjøper kokebøker for å finne matlagingsideer, for å lese interessante historier og lære kjøkkenteknikker, heller enn for å finne oppskrifter som man kan finne på Google», skrev kulturskribenten Nilanjana Roy i Financial Times magazine i mai 2023. I en artikkel på LitHub pekte forfatteren Joshua Raff også på forskjellene mellom kokebøker før og etter eksplosjonen av nettbaserte oppskrifter og trenden mot bekvemmelighet.

Den australske matbloggeren Phoodie delte et bilde av et signert eksemplar av The Margaret Fulton. Phoodie vil gi boken til datteren sin, og dermed gi den videre til fjerde generasjon av familien.

Mer spesifikt, ifølge denne kulinariske forfatteren, ga klassiske bøker som French Country Cooking (1951), Mastering the Art of French Cooking (1961) eller The Classic Italian Cookbook (1973) tidligere grunnleggende kunnskap for mange generasjoner av kokker fra amatører til profesjonelle med franske og italienske oppskrifter, sammen med instruksjoner og litt grunnleggende kulturell kontekst.

Kokebøker i en bokhandel i Ho Chi Minh-byen. Foto: TS

Men de hadde ingen bilder, ingen personlige historier om matlaging eller å nyte et måltid med venner og familie, og ingen bredere kulturkommentarer. Dette er veldig annerledes enn dagens kokebøker, som i tillegg til oppskrifter og instruksjoner om teknikker og ingredienser ofte inneholder en historie som belyser en oppskrift, en kultur eller en setting, og blir mottatt av leserne som personlige essays, reisebøker eller livsbøker. Matt Sartwell, leder av den kulinariske bokhandelen Kitchen Arts and Letters i New York, er enig: kokebokkjøpere ønsker noe mer enn bare et sett med oppskrifter; og det «noe» er forfatterens egen stemme.

På samme måte har Michael Lui Ka, tidligere redaktør for Eat and Travel Weekly og eier av den Hong Kong-baserte matbokhandelen Word by Word, fulgt sin egen filosofi om å kombinere vitenskap, kreativitet og matlaging i sin samling av 365 kinesiske suppeoppskrifter. «Jeg ønsket å introdusere en suppe hver dag, og bygge samlingen basert på årstidene og tradisjonelle kinesiske soltermer, som kan påvirke stoffskiftet og kroppsfunksjonene våre», fortalte hun South China Morning Post. Kokebøker er også morsomme og vekker kreativitet. «Det handler ikke bare om å gjengi oppskrifter, men også om å tenke på hvordan kokker lager dem», fortalte Peter Find, kjøkkensjef ved den tyske restauranten Heimat by Peter Find i Hong Kong, til South China Morning Post. Ifølge ham hjelper oppskriftene i boken leserne med å forstå kokkens tankesett, selv om de ikke vet om de kan lage dem.

Nye kokebøker utgitt i 2024. Foto: Esquire syntese

Dessuten er en av grunnene til at mange lesere tyr til kokebøker for å få klare instruksjoner fra eksperter, når den enorme mengden informasjon på internett kan gjøre folk svimmel og uvitende om hvordan de skal lage mat riktig. Dessuten ønsker bokkjøpere også å vite hva kokker tenker, hvordan de skal lage mat for å bli berømte i bransjen. For ikke å nevne at en kokebok skrevet av en berømt kokk vil være en verdifull gave eller suvenir for dem selv eller kjære som elsker matlaging, akkurat som folk er stolte av å eie et eksemplar av The Margaret Fulton Cookbook fra 1969.

Helen Le, eller Le Ha Huyen, bor og jobber for tiden i Da Nang . Hun eier YouTube-kanalen Helen's Recipes (mer enn 639 000 følgere) og er forfatteren av Vietnamese Food with Helen's Recipes (2014), Vietnamese Food with Helen (2015), Simply Pho (engelsk utgitt i 2017, kinesisk utgitt i 2019), Xi Xa Xi Xup (2017); Vegetarian Kitchen (2021) og sist Vegan Vietnamese (2023). * Du er allerede kjent for videooppskriftene dine, hvorfor vil du fortsatt gi ut en bok når folk lett kan lære av YouTube-en din? – Det var videoseerne som først ba meg om å lage en bok fordi de ønsket å holde et håndfast verk i hendene – der leserne kan finne historier og få en dypere forbindelse med kulinarisk kultur. Det var motivasjonen for meg til å begynne å lage bøker, selv om jeg ikke var særlig god til å skrive. Etter å ha gitt ut min første bok på egenhånd, innså jeg at bokpublisering har en annen verdi som videoer ikke kan erstatte helt. Bøker gir en personlig opplevelse, som hjelper leserne med å fokusere og utforske hver side sakte, ettertenksomt og kontemplativt. Det skaper også en følelse av nostalgi og tradisjon – slik vi pleide å lete etter oppskrifter i morens eller bestemorens notatbøker. I tillegg kan bøker lagres og refereres til når som helst, enten det finnes internett eller ikke. For meg er bokpublisering en måte å oppsummere og bevare kulinariske opplevelser og kunnskap på, og skape en mer varig og bærekraftig verdi enn det fartsfylte digitale livet med nettbasert innhold. Om noen tiår kan videoene mine forsvinne på grunn av plattformendringer, men bøkene mine vil fortsatt være i hyllene til biblioteksystemer over hele verden. Det er spesielt, ikke sant? * Kokebokmarkedet er sterkt påvirket av nettmedier. Hvilke faktorer bidrar til at du fortsatt trygt velger å gi ut bøker? – Jeg tror at kokebøker har en spesiell appell og verdier som ikke lett kan erstattes av nettbasert innhold, som pålitelighet og systematikk.

Helen Le og utgitte kokebøker. Foto: NVCC

Kokebøker, spesielt de fra kjente kokker eller kulinariske influensere, gir ofte oppskrifter av høy kvalitet og velprøvde resultater. Leserne kan stole på at oppskriftene er nøyaktige og gir de ønskede resultatene. Samtidig kan det være litt uforutsett å lage mat fra oppskrifter funnet på nettet. En kokebok kan gi en systematisk tilnærming som hjelper nybegynnere med å gradvis forbedre seg eller fordype seg i et bestemt kjøkken. I tillegg skaper en bok en virkelighetsnær opplevelse som nettbaserte verktøy ikke kan gi. Å bla gjennom en bok, ta notater direkte i boken eller legge den på kjøkkenet er alltid en hyggelig opplevelse for de som elsker å lage mat. Det er som en personlig eiendom som kan beholdes i generasjoner. Når man leser en bok, har leserne rom og tid til å reflektere over og studere den mer nøye. Samtidig, med nettbasert innhold, har folk en tendens til å skumlese raskt og kan bli distrahert av mange andre faktorer. Mange forfattere i verden i dag følger veien med å skrive kokebøker ikke bare for å dele oppskrifter, men også andre verdier. Er dette synet sant for deg og bøkene dine? Jeg tror også at en kokebok ikke bare er en samling oppskrifter, men også en kulturell og emosjonell reise. I hver oppskrift prøver jeg alltid å dele historier om rettens opprinnelse, personlige minner eller kjennetegn ved historie og familietradisjoner. Jeg håper at leserne gjennom bøkene ikke bare vil lære å lage mat, men også forstå dypere om vietnamesisk kultur, føle kjærligheten og lidenskapen jeg har for mat. Kombinasjonen av oppskrifter og historier bidrar til å skape en helhetlig opplevelse, som inspirerer leserne til å utforske og sette pris på mer tradisjonelle kulinariske verdier. I tillegg legger jeg også vekt på estetikken i matpresentasjonen og bokdesignet. Vakre bilder og harmonisk layout tiltrekker seg ikke bare lesere, men inspirerer også til matlaging. Jeg håper at bøkene mine gjennom denne innsatsen kan gi verdi utover matlaging, og bli en bro mellom mennesker og kultur, mellom fortid og nåtid. Takk!

Tran Ba Nhan klarte ikke å motstå fristelsen til å spise mat på skjermen, og bestemte seg for å begynne å lage de deilige rettene han så på skjermen. Nhan eier TikTok-kanalen «let Nhan cook» (@nhanxphanh) med mer enn 419 600 følgere etter nesten 2 år. Selv om han aldri har studert matlaging, tiltrekker den 26 år gamle TikTokeren seg seere med en spesialserie «In the Movies» – med nesten 60 videoer som gjenskaper retter som har dukket opp på skjermen, fra live-action-filmer til animasjoner. Disse inkluderer ramdon-nudler i Parasite, ratatouille i den animerte filmen med samme navn, shoyu ramen i Detective Conan, deretter vårløksnudler i Everything Everywhere All at Once, eller til og med tradisjonelle tacoer i storfilmen Avengers: Endgame...

Mat i tegneserien og versjonen gjenskapt av Nhan. Foto klippet fra video

Hver video er omhyggelig filmet, og leder seerne inn på kjøkkenet hvor Nhan introduserer maten, filmen, ingrediensene og metoden for å lage den omhyggelig. Nhan jobber med logistikk i Ho Chi Minh-byen og sier at når han ser på filmer, legger han alltid spesiell vekt på matlagingsscener eller retter som dukker opp, og samtidig ønsker han å prøve disse rettene. «Jeg så at ingen hadde laget retter i filmer med spesifikke detaljer om hvordan de skulle tilberedes, eller informasjon om ingrediensene som skulle introduseres for alle, så jeg begynte å prøve å lage dem på min egen måte», sa Nhan. Fra de første videoene som fortsatt var reservert, innen midten av 2023, begynte videoene på Nhans kanal å bli godt mottatt av publikum, og de begynte å be ham om å lage flere retter. «Først valgte jeg retter i gode, kjente filmer eller filmer som jeg likte, men gradvis, når folk så på og hadde sine egne ønsker om spesifikke retter i en bestemt film, valgte jeg retter som var gjennomførbare med tanke på oppskrift og form å lage», sa han. Etter å ha valgt en rett, undersøker Nhan informasjon, ingredienser og hvordan man lager den. «Enda viktigere er det at seerne liker scener som «imiterer» kameravinklene og handlingene i filmen når de gjenskaper retter i filmer, så jeg undersøker også hvordan jeg kan få det med i videoen.» Nhan sa at de fleste rettene i filmer ikke har spesifikke oppskrifter, bare ingredienser. Noen ganger er ikke noen ingredienser nevnt, så han må se dem om og om igjen, se på bildene og gjette basert på relatert informasjon. Vanligvis vil retter i filmer være varierte, kreative eller kombinert med retter fra virkeligheten.

På den annen side finnes det også retter Nhan har laget med suksess som er «utrolig deilige», som ichiraku ramen fra Naruto eller Karaage Roll fra Food Wars. «Jeg håper jeg en dag kan åpne en liten restaurant som serverer retter fra filmen, slik at folk som elsker filmen eller er nysgjerrige på å prøve den, får muligheten til å oppleve den», la TikTokeren til.

Romaner kan også være en kilde til kulinarisk inspirasjon. Mat spiller en viktig rolle som et litterært virkemiddel, og formidler stemning og gir dybde til karakterer og deres opplevelser. Ved å prøve å tilberede retter beskrevet eller bare nevnt i favorittbøkene sine, vil leserne oppdage en rik og kreativ kulinarisk verden. Og på en måte vil de «leve» i historiene og karakterene de elsker.

Mat i romaner er også et symbol på karakterens kultur, psykologi og levekår. Mat i Den store Gatsby (F. Scott Fitzgerald) forbindes ofte med overklassens luksus og rikdom på 1920-tallet. De overdådige festene i Gatsbys herskapshus er en sentral del av historien, med bord som flyter over av mat og vin, som representerer prangende og tomhet i et velstående liv.

Boken Oppskrifter på mord og sjokoladekaken med det imponerende navnet «deilig død». Foto: NDR

Mat er ikke bare en materiell tilfredsstillelse, men også et symbol på forfengelighet og pretensjon. I Little Women (Louisa May Alcott) er mat ikke bare et materielt behov, men et symbol på omsorg, kjærlighet og vennlighet – julefrokosten som March-søstrene bringer til Miss Hummel og hennes syke barn, det overdådige festmåltidet med rik kalkun, den smeltende plommepuddingen – hovedgaven de mottar for sin vennlighet fra naboen Mr. Laurence.

Pizza er ikke bare en rett, men også et symbol på nytelse, frihet, forbindelse med verden gjennom smakene og kulturene på hvert sted hun besøker, og hvordan Elizabeth lærer å elske seg selv gjennom enkle, men meningsfulle opplevelser når hun rømmer fra kjedelige salater for å beholde sin slanke kropp og sitt begrensede liv i Amerika.

Ved å gjenkjenne, tilberede og nyte rettene fra romanene, kan leserne engasjere seg i historiene på en ny og meningsfull måte. Refleksjonen over disse måltidene skaper en sensorisk og smaksmessig forbindelse med historiene, slik at leserne kan oppleve en liten del av karakterenes liv. Enkelheten i rettene i Haruki Murakamis historier gjør dem tilgjengelige for alle, uavhengig av matlagingsferdigheter. Det finnes imidlertid også mer forseggjorte retter og overdådige festmåltider, som får matglade lesere til å samle og eksperimentere. Derfra ble artikler som "gjenskaper" oppskrifter eller kokebøker inspirert av romaner født.

Inspirert av sine fire sesonger i England, barndommen i Australia, familiemåltidene og kulinariske minner, har Young laget mer enn 100 oppskrifter fra favoritthistoriene sine, fra Edmunds Turkish Delight i C.S. Lewis' Krøniken om Narnia, pannekaker i Pippi Langstrømpe (Astrid Lindgren) til eplepai i Edith Nesbits Jernbanebarna. The Guardian siterer Youngs tremåltidsoppskrift fra boken: en enkel frokost med misosuppe fra Norwegian Wood, en lunsj med spankopita, en gresk pannekake laget av valnøtter, smør, honning, spinat og ost, inspirert av Jeffrey Eugenides' Hermafroditt, og en middag med biff og løk fra Graham Greenes The End of the Affair. Det er også et middagsselskap med «en fantastisk, seig, varm marmeladebolle» i Løven, heksa og klesskapet (Krøniken om Narnia del 2). Karen Pierce, en matskribent i Toronto (Canada), har flittig utforsket oppskriftene som er gjemt i verkene til detektivdronningen Agatha Christie. Etter å ha testet og syntetisert 66 oppskrifter fra favorittforfatterens historier, publiserte Pierce dem i boken Recipes for Murder: 66 Dishes That Celebrate the Mysteries of Agatha Christie i august i fjor. Rettene spenner fra 1920-tallet til 1960-tallet, bevisst navngitt for å tydelig vise hvilken historie de var inspirert av, som fish and chips «Fish and Chips at the Seven Dials Club» (Seven Dials), limonade «Lemon squash on the Karnak» (Mord på Nilen).