Den 24. desember 1972 kikket Juliane Koepcke ut av flyvinduet på mørke skyer som samlet seg, uvitende om at tragedien i livet hennes var i ferd med å utfolde seg.
Juliane Koepcke, 17, satt i vindussete 19F på det peruanske flyselskapet LANSA Flight 508 første juledag 1972. Lockheed L-188A Electra fraktet 92 personer fra Lima til Pucallpa i Peru. Omtrent 20 minutter før landing begynte flyet å riste, noe som fikk kofferter og julegaver til å falle ned.
Lynet slo ned i flyets høyre vinge, og det styrtet. Over skrikene fra dusinvis av andre hørte Koepcke moren si fra setet ved siden av ham: «Det er over!» Så brast flyet i stykker.
«Moren min var ikke lenger med meg, og jeg var ikke lenger på flyet. Jeg var fortsatt fastspent til setet mitt, men alene. Jeg var i fritt fall fra en høyde på mer enn 3000 meter», skrev Koepcke i memoarene sine Da jeg falt fra himmelen.
Juliane Koepcke besøker stedet der flystyrten skjedde i 1998. Foto: Deutsche-Kinemathek
Den 17 år gamle gutten overlevde mirakuløst styrten. Men det var bare begynnelsen. Som den eneste overlevende fra Flight 508 tilbrakte Koepcke 11 dager i Amazonas-regnskogen før han ble oppdaget av lokale fiskere. Mer enn 50 år senere blir Koepckes historie husket på grunn av likhetene med saken om fire barn i Colombia som overlevde 40 dager i Amazonas-regnskogen etter at flyet deres styrtet 1. mai.
Fire barn i alderen 1 til 13 år overlevde flystyrten som drepte tre voksne, inkludert moren deres. Slektninger sa at barna, som tilhører Huitoto-urbefolkningen, spiste kassavamel som de hadde med seg på flyet og frukt fra skogen. De søkte ly under trær da det regnet.
Den colombianske organisasjonen for urfolk i Amazonas sa at barna overlevde takket være «kunnskap om og forhold til det naturlige habitatet» som urfolk praktiserer fra ung alder.
Koepcke vokste også opp omgitt av natur. Faren hennes, Hans-Wilhelm, var zoolog, mens moren hennes, Maria, var ornitolog. De to møttes ved Universitetet i Kiel i Tyskland. På jakt etter et land med « uoppdaget biologisk mangfold» reiste paret til Peru og giftet seg i Lima.
De oppdro sin eneste datter i et hus fylt med dyr, som papegøyer, sauer og mange skadde fugler som Maria reddet.
I mange år bodde de på en provisorisk forskningsstasjon dypt inne i Amazonas kalt Panguana, oppkalt etter en innfødt fugl. Koepcke hadde elsket jungelen siden barndommen og lært om floraen og faunaen der. Koepcke skrev senere i memoarene sine at hun «gikk på regnskogens skole».
På den skjebnesvangre flyturen i 1972 var Koepcke og moren hennes på vei hjem for å feire jul med faren hennes etter å ha fullført videregående skole. Flyet ble forsinket, men gikk deretter uten hendelser. Mørke skyer dukket imidlertid opp og signaliserte den forestående tragedien.
Koepckes mor så bekymret opp på himmelen og sa: «Jeg håper alt er i orden.» Så slo lynet ned i flyvingen. «Det neste jeg visste var at jeg ikke lenger var i kabinen. Jeg var utenfor og fløy i luften. Jeg forlot ikke flyet, flyet forlot meg», sa hun.
Idet hun falt, kunne Koepcke bare se de tette, brokkolilignende trekronene før hun våknet opp neste morgen i skogen. Tanktoppen hennes var revet, brillene og en sandal var borte.
Koepcke fikk hjernerystelse, et brukket kragebein og flere dype kutt. Koepcke skrev senere i memoarene sine at skogen «reddet livet mitt». Løvverket dempet støtet fra fallet hans fra mer enn 3000 meter.
Etter å ha våknet, lette Koepcke etter moren sin, men kunne ikke finne henne. Koepcke innså at hun var alene. Hun brukte det faren hadde lært henne: hvis du går deg vill i skogen, finn vann og følg strømmen, det vil føre til en større kilde. For å finne vann gikk Koepcke alene gjennom Amazonas-jungelen, full av slanger, mygg, aper og frosker.
«Jeg var aldri redd for jungelen», sa hun.
Koepcke blir tatt vare på av faren sin på et sykehus i Peru i 1973. Foto: Instagram/Juliane Koepcke
På reisen så hun et forferdelig syn: en rad med flyseter fylt med lik. I det øyeblikket «ble beina mine numne», beskrev Koepcke.
Koepcke trodde moren hennes kunne være en av dem. Koepcke berørte kroppen med en pinne og la merke til at kvinnen hadde lakkert tåneglene sine, noe moren hennes aldri gjorde. «Jeg følte meg lettet med en gang, men så skammet jeg meg over å tenke på det», sa Koepcke.
På den tiende dagen var Koepcke nesten utmattet. På et tidspunkt hørte hun redningsfly, men det var ingen måte å varsle dem om at hun var under det tette taket. Koepcke hadde bare en pose med godteri som hun fant på krasjstedet, og trodde hun ville sulte i hjel.
Den ettermiddagen så hun en båt og trodde hun hallusinerte. Da hun berørte den, visste hun at den var ekte. Veien i nærheten førte til en hytte med motor og en bensinkanne utenfor.
«Jeg hadde et åpent sår på høyre arm. Fluer hadde lagt egg i det, og det var marker omtrent en centimeter lange. Jeg husker at hunden min hadde en lignende infeksjon, og pappa helte parafin i såret. Jeg påførte bensin på såret og fikk ut omtrent 30 marker.»
På den 11. dagen ventet Koepcke ved hytta da han hørte stemmene til flere menn og innså at han skulle bli reddet. «Det øyeblikket var som å høre englers stemmer», sa Koepcke.
Det var de lokale fiskerne som returnerte til hytta si. De ga Koepcke førstehjelp, mat og tok henne med til et mer befolket område. Koepcke ble fraktet med helikopter til sykehuset.
Koepcke ble gjenforent med faren sin kort tid etter. 12. januar 1973 ble morens kropp funnet.
Koepcke i Lima, Peru i oktober 2014. Foto: AFP
Koepcke fortsatte studiene ved Keil, tok doktorgraden og returnerte til Panguana for å skrive doktoravhandlingen sin om flaggermus. Etter at faren døde i 2000, ble hun stasjonsdirektør.
Selv etter at hun giftet seg og startet et nytt liv, forble minnene om ulykken etset inn i tankene hennes i flere tiår.
«Selvfølgelig hadde jeg mareritt i mange år. Smerten av å miste moren min og de andre hjemsøkte meg om og om igjen. Jeg lurte på hvorfor jeg var den eneste som levde», sa Koepcke, nå 68 år gammel.
Thanh Tam (ifølge Washington Post og BBC )
[annonse_2]
Kildekobling
Kommentar (0)