I løpet av de dagene da vannet dekket alt, åpnet Long Quang-pagoden i Hoa Thinh kommune i Dak Lak -provinsen hovedhallen, rengjorde røkelsesbordet og Buddha-bordet slik at eldre og barn kunne ha et sted å bo, og ble en støtte for nesten 100 mennesker i farefulle tider.
I folks øyne er munken Quang Nguyen, abbed for Long Quang-pagoden, som en «Buddha» midt i den voldsomme flommen. Så snart flommen kom, åpnet han munkehuset sitt for å ønske folk velkommen.
Vannet fortsatte å stige, munkens hus sank gradvis, og munken åpnet hovedhallen igjen. Da vannet flommet over hovedhallen og nådde en høyde på 40–50 cm, ryddet munken stille bort blomstervasene og røkelsesskålene, og etterlot alle tomme plasser til at eldre og barn kunne sove midlertidig.
«Vannet steg veldig raskt. Jeg trodde det ville stoppe når det nådde munkenes hus, fordi gulvet var nesten to meter høyere enn bakken. Men det steg enda lenger opp. I hovedhallen var vannet knedypt. Folk løp opp hit, men hvis vannet hadde beveget seg litt lenger, ville de ikke visst hvor de skulle gå», sa en lokal beboer.
«På den tiden ba læreren alle om å ta stoler å stå på midlertidig for å unngå å bli våte, og ba deretter noen unge menn om å hjelpe ham med å rengjøre alteret. Blomstervasene, røkelsesskålene, brettene, tallerkenene og alt på alteret ble tatt ned av landsbyboerne. Så ba læreren barna og de gamle kvinnene om å gå opp dit for å legge seg ned og hvile for å gjenvinne kreftene. Læreren ba også landsbyboerne om å holde øye med barna og ikke la dem falle i vannet, noe som kunne være farlig.»
Midt i flommen , selv om telefonene deres hadde lite batteri igjen, klarte mange likevel å fange sjeldne øyeblikk som skjedde rett foran øynene deres. Fru Nguyen Thi Vi sa: «I løpet av dagene med høyvann satt folk med beina krøllet sammen på stoler for å unngå å bli våte. Alterområdet var smalt, det var mange gamle mennesker og barn, barna koste seg inntil Buddha-statuen, lå på fanget og sov tungt på armene. Det var så ynkelig å se.»
Fru Nguyen Thi Be, som var til stede ved pagoden fra flommen begynte, mintes: «Utenfor evakuerte myndighetene folk, og av og til brakte de noen flere mennesker inn i pagoden. Fra noen få dusin mennesker i starten, senere var det nesten hundre, de fleste av dem eldre og svake.» På dette tidspunktet falt stemmen hennes.
Blant flomofrene som kom til tempelet, var det en gammel og svak kvinne som dessverre døde. Abbeden og landsbyboerne slo seg sammen for å ordne en seng, røkelse og lys. Munken hvisket: «Vannstanden var for høy, og vi hadde ennå ikke kjøpt en kiste. Landsbyboerne og jeg ordnet stoler og la planker for å lage en midlertidig seng til henne i tempelet, og deretter tente vi røkelse og lys for å holde henne varm. I en naturkatastrofe prøver vi å varme hjertene til både de levende og de avdøde.»
I den trange hovedhallen satt nesten hundre mennesker ved siden av en avdød person i flere dager og delte kopper med vann og mat. Landsbytempelet var lite, og matforsyningen var bare nok til at munken og noen få buddhister kunne be for fred, men nå hadde matforsyningen økt dramatisk. Munken måtte be landsbyboerne og lokalmyndighetene om å støtte matforsyningen, og deretter organisere matlagingen slik at alle hadde nok å spise og holdt seg varme.
For vitner er disse bildene vanskelige å sette ord på. Sekretæren for Hoa Thinh kommunes partikomité, herr Phuong Van Lanh, delte: «Under naturkatastrofen nølte ikke mester Quang Nguyen med å rydde opp i almissefatet på alteret for å skape et ly for eldre og barn midt i det hellige rommet. Det er en verdifull handling som tydelig viser medmenneskelighet. Mesterens omsorg hjelper ikke bare folket, men deler og støtter også lokalmyndighetene i å ta vare på folket i de vanskeligste tider.»
Kilde: https://baolamdong.vn/dak-lak-su-tru-tri-don-ban-phat-lay-cho-cho-nguoi-dan-tranh-lu-405031.html
Kommentar (0)