Mr. Saadi Salama – palestinsk ambassadør i Vietnam: En vietnameser, «hjemby» i Hanoi og en «gammelbymann»

Kjære ambassadør Saadi Salama, jeg er veldig nysgjerrig . Hvilken skjebne tvang en 19 år gammel palestiner til å reise tusenvis av kilometer for å studere i et land som slet med vanskelighetene i en subsidiert økonomi for 43 år siden ?

– Journalistens spørsmål fikk meg umiddelbart til å tenke på et veldig interessant vietnamesisk konsept: «co duyen». Fra et språklig perspektiv er dette konseptet svært vanskelig å oversette til engelsk. Co duyen er som «skjebne», men har mye mer kulturell dybde enn dette ordet. I vietnamesernes sinn er et godt møte mellom hvert individ og en rekke hendelser i livet ikke bare en skjebneordning, som tilhører dype, usynlige faktorer, til og med litt åndelige, men også en kompatibilitet mellom menneskers ånd og følelser og livet.

Når jeg ser tilbake, takker jeg alltid skjebnen for at den brakte meg til Vietnam, og for at den gjorde de to ordene Vietnam til den viktigste delen av livet til en palestinsk gutt. På grunn av skjebnen, enten jeg har vært borte fra Vietnam i 5 år eller 17 år som det var, vil dette landet alltid ha en hellig plass i hjertet mitt.

Tilbake til spørsmålet, siden jeg var en 10 år gammel student i Palestina, har jeg vært veldig interessert i den nasjonale frigjøringsbevegelsen i verden , så jeg følger ofte med på å lære om Vietnam gjennom TV, bøker og aviser.

Jeg husker veldig tydelig indignasjonen da jeg fikk vite om Linebacker II-kampanjen, det amerikanske luftforsvarets massive angrep på hele Nord-Vietnam. Da Vietnam vant seieren og fullstendig forente landet i 1975, var ikke bare jeg personlig, men også det palestinske folket glade for å se det røde flagget med den gule stjernen fra Vietnam vaie over uavhengighetspalasset i Saigon, nå Ho Chi Minh-byen.

Vi anser Vietnams seire som våre egne seire, fordi den seieren symboliserer uavhengighet, frihet og inspirerer det palestinske folket sterkt. Selv om jeg aldri trodde jeg ville få muligheten til å besøke Vietnam, har Vietnam vært i hjertet mitt siden den gang.

Etter at jeg var ferdig med videregående skole, valgte jeg Vietnam og studerte vietnamesisk historie og kultur på grunn av mitt ønske om å forstå tankegangen, personligheten, viljen og verdigheten til en nasjon som har ført store patriotiske kriger gjennom historien, alltid med sikte på uavhengighet og fred .

Gradvis ble jeg en person med en vietnamesisk sjel, og Vietnam gikk dypt inn i hjertet mitt, sinnet mitt, fornuften min. Det ble mitt andre hjemland, ikke ulikt Palestina.

Med oppriktighet, kjærlighet og forståelse for Hanoi og det vietnamesiske folket, innså han hvor mye hans andre hjemland hadde forandret seg de siste 43 årene, siden den unge palestinske mannen først møtte det .

– Første gang jeg kom til Vietnam i 1980, syntes jeg hovedstaden Hanoi var veldig vakker, fredelig og rolig, men jeg følte også at det vietnamesiske folket levde et hardt liv. Det viktigste transportmiddelet var sykler, og de høyeste bygningene var ikke mer enn fem etasjer høye.

I dag er Hanoi en dynamisk by med høy vekstrate og mye større både i areal og befolkning enn før. Jeg var blant de 1,5 millioner menneskene som bodde i Hanoi tidlig på 1980-tallet og var så heldig å være vitne til endringene i denne byen ved hvert viktige vendepunkt de siste førti årene. Derfor ser jeg alltid på Hanoi med to følelser: glede over innovasjonen i et moderne Hanoi og litt anger og nostalgi når de gamle trekkene gradvis forsvinner.

Hanoi i det 21. århundre er et mangefarget og mangfoldig Hanoi. Dette er hovedstaden og også det økonomiske sentrum i Nord-Vietnam, som kontinuerlig oppnår suksess på den økonomiske utviklingsveien og bekrefter sin nasjonale posisjon. Fra et land som måtte importere utenlandsk ris, hovedsakelig indisk ris med 5 % knust ris, på 1980-tallet, er Vietnam nå noen ganger først, noen ganger nest i verden innen riseksport, avhengig av sesong, og bidrar til å sikre global sikkerhet når de eksporterer mest sjømat og landbruksprodukter i verden, hvis man ser på kaffe, cashewnøtter, pepper... Det er helt klart en strålende suksess.

Havner, flyplasser, industriparker, eksportforedlingsområder ... dukker opp overalt. Samtidig strømmer det stadig inn utenlandsk investeringskapital hit, knyttet til en rekke store navn fra industrier i Japan, Korea, USA, Singapore, Tyskland, Frankrike ... Ifølge en statistikk jeg leste, har Vietnam i løpet av de 32 årene siden 1988 tiltrukket seg rundt tretti tusen store og små prosjekter. Spesielt en betydelig milepæl kom i 2017 da Vietnam overgikk andre sørøstasiatiske land og oppnådde en rekord for å tiltrekke seg utenlandske direkteinvesteringer på opptil 36 milliarder USD.

På bare 37 år med renovering siden 1986 har Vietnam oppnådd disse resultatene. Hvis vi ser tilbake og sammenligner med landene jeg har jobbet og bodd i, som Ghana, Jemen og noen andre land i Afrika, er det tydelig at Vietnams suksess og prestasjoner har gått mye lenger.

Hvis jeg bare måtte velge én setning for å beskrive den endringen, ville jeg sagt at Vietnam forandrer seg i en ufattelig hastighet! Jeg kan bekrefte overfor alle mine utenlandske venner og vietnamesiske venner at Vietnam er et av få land som har gjort betydelige fremskritt, og jeg har skrevet en bok som heter «Min Vietnam-historie», som nettopp ble trykket i første kvartal 2023.

«Stormen er ikke så voldsom som det vietnamesiske språket », hvordan kan han besitte en like standardisert «kunst» å uttale som morsmålet hans og det delikate, emosjonelle vietnamesiske språket som i dag ?

– For meg er vietnamesisk sjelen, intellektet og karakteren til en nasjon som har utholdt mye lidelse, men som alltid er motstandsdyktig og ukuelig. Hensikten min da jeg kom til Hanoi, til den vietnamesiske avdelingen ved Hanoi Universitet (i 1980), var å lære vietnamesisk veldig godt, å kjenne til og forstå historien og kulturen til en nasjon som en gang rystet verden med sine strålende seire på fem kontinenter. Den motivasjonen skapte min lidenskap og flid i studiene.

I utgangspunktet var ikke målet mitt med å komme til Vietnam å bli ambassadør. Det var en tilfeldighet, og ambassadørskapet valgte meg. Før ville jeg virkelig bli journalist, utforske og lære om kultur. Det var det vietnamesiske folket, fullt av forskjeller og sjarm, som tiltrakk meg. Og jeg innså at det vietnamesiske folket er arkitektene bak alle seire. Jeg var virkelig fascinert av holdningen, tankegangen, stilen, levemåten og det ordnede livet til det vietnamesiske folket. Alt dette oppfordret meg til å lære og lære dypt, til å gå til slutten for å svare på alle spørsmål, for å tilfredsstille nysgjerrigheten min.

Kan du fortelle mer om hva som gjør at en palestinsk mann, en veterandiplomat, beundrer og elsker mest ved det vietnamesiske folket?

– Det vietnamesiske folket er patriotiske, har stor stolthet over landets historie og en sterk solidaritetsånd. Jeg husker veldig tydelig at vietnamesisk fotball skapte et spesielt mirakel tidlig i 2018 under det asiatiske mesterskapet for U23-åringer. Disse kveldene var alle gatene i Hanois røde farger. Fra gamle til unge, fra vanlige folk til høytstående ledere, strømmet hanoi-folk ut i gatene med bannere, røde skjorter og nasjonalflagget i hendene. Naturligvis viftet dette folkehavet med flagg, sang nasjonalsangen og ropte entusiastisk de to ordene Vietnam. Området nær Hoan Kiem-sjøen der jeg bodde, var yrende hele natten på grunn av den entusiasmen ...

Jeg forstår den lidenskapen. Det er bare en sport, men bak seieren til vietnamesisk fotball ligger ønsket om å hevde seg for en hel nasjon.

Og i løpet av de over to årene med covid-19-pandemien har vart, har jeg vært vitne til mange rørende bilder og øyeblikk av vietnamesere under epidemien. Der blir ting som synes å bli feid bort av hverdagens bekymringer plutselig fremhevet og blir like viktige som menneskelig verdighet og ansvar for samfunnet. For meg er Vietnam et land verdt å besøke og leve i.

Tusen takk, ambassadør! Akkurat nå er jeg dypt rørt over å se mine landsmenn og mitt land bli større og vakrere sett gjennom dine skarpe øyne. Jeg vet at din kone er vietnamesisk og at hun har født fire talentfulle og suksessrike barn .

– Det var også det mest uventede i livet mitt. Jeg giftet meg i en alder av 23 år med en grasiøs, elegant jente fra Hanoi og en moden «kjærlighet ved første blikk».

Vietnamesisk svigersønn – disse få korte ordene har slått en ny side i livet mitt. Det S-formede landet, dit jeg lengtet etter i barndommen, har nå virkelig blitt mitt hjemland, mitt andre fedreland. Dessuten, som det vietnamesiske ordtaket sier: «Når du er i Roma, gjør som romerne», må jeg lære å leve slik at folk her aksepterer meg som en lokal. En gjest langveisfra kan tilgis hvis han utilsiktet er frekk, men forventningene til en vietnamesisk svigersønn vil selvfølgelig være annerledes.

Nå har jeg en «nettoformue» på én kone og fire vellykkede barn. Jeg brøt familieplanleggingen! Men for palestinere er det bedre med flere barn. Fordi vi forstår at veien vår er lang. Jeg tror at Palestina trenger en stor befolkning for å dekke landets behov.

For en kjærlighetshistorie med en lykkelig slutt ! Så beholdt familien din palestinske eller vietnamesiske skikker etter ekteskapet ?

– Min kone, en kvinne fra Hanoi tidligere, er tålmodig, hardtarbeidende og tar vare på familien, og hjelper barna sine å forstå den tradisjonelle kulturen i Vietnam og Palestina. Jeg forteller ofte vennene mine at dette er selve essensen av svigerfamilieforholdet mellom Palestina og Vietnam. Med andre ord, de to landene har giftet seg for min kone og meg.

Barna mine er veldig stolte av de to landene som fødte dem, og de kan harmonisk og dyktig integrere skikkene i Palestina og Vietnam for å bli globale borgere.

Hva med forskjellene i palestinsk og vietnamesisk familiekultur , sir ?

– Den klare forskjellen jeg la merke til er at i Vietnam drar kona vanligvis til markedet og lager mat. Mannen drar sjelden til markedet og ser ut til å ikke ha lyst til å dra dit. Palestinske menn drar imidlertid fortsatt til markedet som vanlig. Kona trenger bare å liste opp tingene hun vil kjøpe, så drar mannen til markedet og tar alt med seg hjem.

Jeg elsker å gå på markedet. I nærheten av huset mitt ligger Hom-markedet, og det går ikke en uke uten at jeg drar dit. Jeg legger vekt på å dra på markedet! Jeg går sjelden på supermarkedet. Jeg går på markedet ikke bare for å handle, men også for å lære, samhandle og snakke med selgerne. Jeg vil fortelle journalisten at jeg er en fast kunde hos mange selgere på Hom-markedet. De sparer alltid penger og velger mat av beste kvalitet til meg, til rimelige priser.

Å ! Så i øynene til mange vietnamesiske kvinner er du en «nasjonal ektemann ». Jeg er nysgjerrig , tror du kokk Saadi Salama ofte lager vietnamesiske eller palestinske retter , sir ?

– Jeg lager bare palestinsk mat når jeg har gjester på besøk, fordi jeg vil introdusere palestinsk mat til dem. Når jeg ikke har gjester på besøk, lager jeg hovedsakelig mat, og familien min spiser vietnamesisk mat. Palestinsk mat er også veldig deilig, jeg liker det også veldig godt, men det er ikke like sunt som vietnamesisk mat.

Personlig elsker jeg å spise vermicelli, spesielt vietnamesisk pho. Jeg må ha minst én bolle med biff- eller kyllingpho hver uke, ellers klarer jeg det ikke.

Nå til dags, i storbyer som Hanoi eller Ho Chi Minh-byen, kan folk og turister spise hva de vil, både vietnamesisk og internasjonal mat. Det får folk til å føle at livet er fantastisk, og det er sjelden at utlendinger som bor her føler seg misfornøyd med maten.

Som vietnameser, født i Hanoi og en «gammelbymann », hva er du bekymret for og ønsker å se forbedringer snart i ditt andre hjemland ?

– Det som gjør meg mest trist er at mange vietnamesiske etater fortsatt velger personell basert på emosjonelle faktorer, noe som fører til problemet med barn av høytstående tjenestemenn. Eller i mange felt er måten å håndtere arbeid på dominert av tankegangen «først er familie, deretter er bekjentskap». Når man skal på sykehus, på skole, for å betale skatt eller må jobbe med myndighetene, prøver folk alltid å få mest mulig ut av bekjentskapene sine for å bli prioritert. Når de ikke kjenner hverandre, vil en kjent løsning bli brukt: bruk av konvolutter. Det er derfor det på vietnamesisk finnes uttrykket: «konvoluttkultur».

Jeg har aldri sett praksisen med å gi konvolutter (selvfølgelig med penger inni) utvikle seg så mye i Vietnam. Det ser ut til at konvolutter, knyttet til hver takk i dagens situasjon, vil være det første som dukker opp. På sykehuset finner pasienters pårørende måter å gi konvolutter til leger før operasjoner. På slutten av skoleåret sender foreldre sammen konvolutter til lærerne for å takke dem for at de utdanner barna sine. På høytider er konvolutter nesten en naturlig del av gavene som ansatte gir til lederne sine. Selv på bursdager brukes konvolutter, i stedet for nøye utvalgte gaver å gi til hverandre...

Personlig liker jeg ikke denne endringen så godt. Hvis mulig, velger jeg fortsatt å kjøpe en gave i stedet for en enkel konvolutt. Men som det vietnamesiske ordtaket sier, «når du er i Roma, gjør som romerne», bruker jeg i mange tilfeller, vanligvis når jeg deltar i bryllup eller begravelser, fortsatt denne løsningen.

Jeg forstår at dette er problemer som oppstår i en periode med sosial endring, der livets tempo blir stadig mer hastverk og forhastet. Men i fremtiden bør ting sannsynligvis endre seg, slik at essensen av livsstilen bevares og opprettholdes i stedet for å bli undergravd av bekvemme vaner.

Fra et økonomisk perspektiv, hvordan ønsker du at Vietnam skal utvikle seg, og hva må vi gjøre for å tiltrekke oss utenlandske investorer til å «etablere seg» ?

– Vietnam har i mange år satt seg som mål å bli et industrialisert land innen 2030. Men ettersom verdensøkonomien gradvis beveger seg mot globalisering, er landene tett knyttet sammen i verdikjeder som gradvis posisjoneres i stedet for individuelt som før, og målet om å bli et industrialisert land i henhold til de gamle standardene kan ha noen punkter som ikke lenger er egnet.

Jeg mener at Vietnam bør prioritere landbruksprodukter av høy kvalitet, som er styrkene til et land med rike landbruksressurser. Resten, avhengig av hver lokalitet, bør prioriteres for investeringer i lettindustri eller høyteknologisk industri.

I investerings- og forretningsmiljøet må det finnes mekanismer som legger til rette for at utenlandske investorer kan «bygge rede». Spesielt er det også svært viktig å fremme og investere i turistinfrastruktur. Fordi investorer ofte reiser for å finne ut om det virkelig finnes potensial der før de bestemmer seg for å investere i et annet land.

Jeg tror at turisme kan bli Vietnams største økonomiske sektor i fremtiden. I 2019, før Covid-19-pandemien, var antallet internasjonale turister til det S-formede landet omtrent 18 millioner. Jeg tror at hvis det finnes fornuftige løsninger, kan dette tallet øke til 50 millioner og snart forbigå Thailand, det største turistlandet i Sørøst-Asia, i løpet av de neste tiårene.

Etter min mening må Vietnams turistindustri vite hvordan den skal utnytte sitt verdifulle potensial for å bevege seg fremover og overgå andre land i regionen. I dagens situasjon er turistenes behov nå mer mangfoldige og høyere enn før, noe som krever spesielle investeringer i underholdningstjenester, mat og økonomisk utvikling på kveldstid. Å utvikle Halal-merkevaren i Vietnam for å betjene handel, og å organisere Halal-restauranter for turister fra muslimske land er også en god løsning.

Alt trenger tid, samt mer vitenskap og praktisk sans i utviklingsstrategien, slik at Vietnam fullt ut kan fremme sin interne styrke, gjenopprette turistnæringen etter å ha blitt sterkt rammet av Covid-19-pandemien og bli et reisemål for livet.

Selverklært «gammelbymann», er du fornøyd med livet ditt nå ?

– For meg er lykke veldig enkelt, rett og slett å leve og oppleve de små tingene hver dag i Hanoi. Jeg liker å besøke billige restauranter, sitte på fortauet og nyte en bolle med nudler. Jeg liker å spise på restauranter som bare er åpne på et bestemt tidspunkt på dagen. Det finnes en slik pho-restaurant i Ngu Xa-gaten, kraften er veldig klar og kyllingen er både velduftende og seig.

Når jeg har utenlandske venner som besøker Hanoi for første gang, tar jeg dem ofte med til Cha Ca-restauranten i Tran Hung Dao-gaten. De nyter deilig mat mens de ser på bilder av gamle Hanoi. Jeg viser dem hvordan man spiser rekepasta med grillet fisk på en varm komfyr, noe som er veldig typisk for Hanoi, og forteller dem om Hanois historie basert på bildene på veggen.

Huset mitt ligger i sentrum av hovedstaden, så hvis jeg ikke har viktig arbeid om kvelden, bruker jeg ofte sportsklær og går rundt Hoan Kiem-sjøen tre ganger. Det er ikke bare en fysisk aktivitet, men også en måte for meg å reflektere over meg selv og over livet. Jeg synes området rundt Hoan Kiem-sjøen er det vakreste stedet i Hanoi. Alle som kommer til Hanoi og ikke har gått rundt Hoan Kiem-sjøen, regnes som ikke å ha vært der. Hoan Kiem-sjøen er hovedstaden Hanois sjel.

Du er 62 år gammel, og snart pensjonert . Når du sier farvel til din diplomatiske karriere, vil du fortsette å bo i Vietnam eller Palestina? Vil du fortsette å være en bro mellom Vietnam og arabiske land og verden ?

– Et spørsmål som ikke er lett å svare på, for for meg er både Vietnam og Palestina hellige, sammenhengende og meningsfulle.

Palestina er mitt hjemland, der jeg ble født og oppvokst og der jeg tilbrakte barndommen min. Etter mer enn 40 år borte fra hjemmet, vil tiden komme da jeg må tilbringe litt tid i Palestina.

Vietnam er landet jeg elsker og ikke kan forlate. Det er der jeg tilbrakte ungdommen min og de beste årene av livet mitt, der jeg fant meningen med livet, der jeg startet karrieren min. Og mer enn det, i tankene mine ser jeg alltid på meg selv som en vietnameser med relasjoner, tenkemåter og vaner i hverdagen.

Jeg har blitt vant til å bo i Vietnam blant mange venner, mer enn noe annet sted i verden. Dette er venner som har vært nære venner i flere tiår, og som også vil være venner i fremtiden når jeg hver dag kan bli ønsket velkommen i hver gate, hvert hjørne i rollen som en ambassadør «som snakker vietnamesisk så vel som vietnamesisk».

Dessuten har jeg fortsatt mange planer og ideer som begrensningene i min nåværende jobb ikke tillater meg å gjennomføre. En av dem er å etablere et kulturutvekslingssenter mellom Vietnam og arabiske land, slik at begge sider kan overvinne språkbarrierer og komme nærmere hverandre, slik begge land ønsker.

Jeg ønsker at bildene og historiene fra Vietnam skal bli fortalt bredere og berøre hjertene og sinnene til alle arabere, slik jeg har opplevd i mitt liv. Når det er en deling og empati om kultur og historie, vil vi ha et mye mer positivt samarbeid enn før, innen vitenskap, utdanning, turisme eller økonomi ...

Og etter boken «Min Vietnam-historie» har jeg i nær fremtid veldig lyst til å skrive flere bøker om minnene, tankene og følelsene mine for Vietnam.

Jeg vil gjerne takke alle vietnameserne som har hjulpet meg underveis i alle aspekter av livet mitt. Og mest av alt, de hjalp meg å forstå at selv om de kommer fra en annen kultur, vil alle som elsker landet og folket i Vietnam få mer tilbake!

 

Kilde: https://danviet.vn/ong-saadi-salama-dai-su-palestine-tai-viet-nam-mot-nguoi-viet-nam-que-o-ha-noi-va-la-giai-pho-co-2023051421545976.htm