Hvordan ble sangen «Xanh quan xa» født?

Tidlig i 1954 sendte kunstgruppen til den generelle politiske avdelingen musikeren Do Nhuan sammen med musikerne Tran Ngoc Xuong og Nguyen Tieu i en sjokkgruppe for å delta i Tran Dinh-kampanjen.

Selv om han bare oppga et kodenavn, tenkte Do Nhuan i hemmelighet på «en stor, veldig stor kampanje» og var veldig ivrig etter å sette i gang. «Det kan bli et viktig strategisk vendepunkt!» Han hadde en magefølelse og følte seg veldig begeistret i sjelen.

Noen dager før, etter en fridag i landsbyen Cau Den, kom Do Nhuan tilbake fra Dai Tu- Thai Nguyen for å dra på felttog. Opprinnelig ble han og poeten Tran Dan tildelt kompani 267, under 308. divisjon av pionerhæren. Før de dro, ga enhetens kommando dem et stykke hjemmelaget pølse og et halvt kilo kjøtt som de kunne ta med seg som mat på veien.

Soldatene marsjerte til fots fra Deo Khe-passet til Tuyen-landet. Kulden fra Thai Nguyen vendte tilbake til Yen The/ Vinden blåste gjennom skogen i Deo Khe-passet. De bar ris på skuldrene, to granater som hang fra beltene, og også en fiolin, to fløyter og et lakkrør for å feste instrumentets forside, i tilfelle det fuktige været fikk instrumentets forside til å løsne. De bar også en hjemmelaget lampe laget av en tannkremboks fylt med bomull dynket i parafin. Fordi pæren var skjør, måtte den holdes for hånd ...

Musiker Do Nhuan

Passerer Binh Ca-fergen og ankommer Red River-kaien. Den enorme Red River fører sand til foten av landsbyen/ Elven har mange kaier, hvem kommer tilbake, kan de se den grønne brisen/ De enorme rismarkene langs diket. Natten faller på, fiendens gamle damefly summer over dem. Men de har øyne, men er blinde, ute av stand til å oppdage soldatene våre som marsjerer. Blussene de slipper er også skjult av tåken, så de kan ikke lenger se noe.

Da vi ankom Thuong Bang La i Yen Bai -provinsen, var det allerede natt. Troppene stoppet for å hvile og lyttet til kadrene som kunngjorde meningen og hensikten med marsjen til Tran Dinh. Soldatene våre hvisket til hverandre, og Do Nhuan hørte: «Hvor er Tran Dinh?» En soldat hvisket: «Kanskje hæren vår bare foretar en avledningsmarsj til Nghia Lo, og så snur de tilbake for å angripe slettene, folkens?» En kader som så ut til å være kompaniets politiske kommissær, hørte soldatene våre hviske til hverandre og snakket høyt til troppene:

– Som revolusjonære soldater har vi ingen fiender i livene våre, så vi bare fortsetter!

Kommandørens ord var som et lynnedslag som gikk rett inn i Do Nhuans hjerte, og deretter ekkoet i ørene hans gjennom den lange reisen: «I våre liv finnes det ingen fiende, så vi fortsetter bare.» En sang for soldater, for Tran Dinh, runget plutselig langs marsjen hans:

Marsjerer langt til tross for mange vanskeligheter

Å bære tunge lass får meg til å svette

Øynene mine stråler av hat mot å beskytte hjemlandet mitt.

gå videre

Vi har ingen fiender i livet vårt, så vi fortsetter bare.

Fordi melodiene i folkemusikk har vært dypt forankret i ham, og Do Nhuan alltid er klar over at når han skriver sanger, må de alltid ha en folkelig lyd, er melodien i sangen han komponerer i folkemusikkens sol-melodi (sol, la, do, re, mi), med en enkelt seksjon, bestående av fire kvadratiske setninger, hver setning har fire slag, tror han at soldatene vil være veldig enkle å huske og synge. Når sangen er ferdig, instruerer musikeren umiddelbart brødrene i mørtelkompaniet:

– Folkens, jeg har en ny sang. Del den med alle, slik at de kan marsjere med mer mot. La oss synge mens vi går.

Soldatene våre var veldig begeistret, klappet i hendene og sang med på musikerens instruksjoner. På kort tid var de oppslukt og memorerte. Så, mens de marsjerte, sang de høyt i høye skråninger og dype pass:

Marsjerer langt til tross for mange vanskeligheter

Å bære tunge lass får meg til å svette

Øynene mine stråler av hat mot å beskytte hjemlandet mitt.

gå videre

Vi har ingen fiender i livet vårt, så vi fortsetter bare.

Sangen spredte seg som ild gjennom rekkene. På kort tid sang hele bataljonen og regimentet sammen på marsjen mot Tran Dinh, med stor entusiasme ...

Etter mange dager og netter med marsj, strekk tepper for å lage hytter og bruk av skogsblader som matter, ble Do Nhuan dypt rørt av den gamle veien og stien da han nådde avkjørselen til Son La. For ti år siden ble han dømt til tre års fengsel på veien fordi han deltok i revolusjonen. Sammen med mange andre berømte revolusjonære soldater ble han forvist fra Hoa Lo fengsel til Son La fengsel. Med hendene lenket fast på veien var fottrinnene den dagen stille og stille, men så heroiske, og signaliserte en morgendag...

Den natten var himmelen lys, og da Do Nhuan gikk gjennom Son La fengsel, dyttet han sivet til side for å gå forbi konsulens hus som vi hadde revet, og lette etter det ødelagte fengselshuset på påler. Han satt stille og mintes de mange minnene fra dette stedet. Genseren han ga og kamerat Hoang Van Thu hadde på seg på henrettelsesdagen.

Ferskentreet To Hieu og sangen Guerrilla Song komponerte han her under Son La-månen den dagen. Og i dag returnerte han til Son La på vei til Tran Dinh-kampanjen, da han var soldat i den nasjonale forsvarshæren, en «onkel Hos soldat». Der venter folket på oss med røde øyne. Rett på trappene til Son La-fengselet, på selve sementplattformen til Camp D som en gang holdt deg fanget, hevet fangen fra den dagen igjen stemmen for å synge en ny revolusjonær sang, med sterke følelser og full av revolusjonær ånd, og la til et tredje vers til sangen Marsjerende bort:

Disse inntrengerne forårsaket mye lidelse.

Der venter landsmennene mine på meg med røde øyne

Å, hatefulle klasse, vent på ordre!

la oss kjempe

Vi har ingen fiender i livet vårt, så vi fortsetter bare ...

Trieu Phong

Kilde til litteratur og kunst nr. 17+18/2024

Kilde