Da Hiroki Tahara – en gammel venn – hørte at jeg skulle til Sapporo (Japan), fløy han mer enn to tusen kilometer fra Fukuoka for å besøke. Da han så min takknemlighet, smilte han: «Fordi jeg lengtet etter å høre vietnamesisk, er det så lenge siden jeg har vært tilbake i Vietnam (slik professor Hiroki Tahara kjærlig tiltaler meg – NV), så jeg kom for å besøke deg for å lette lengselen min! Dessuten spør vennene mine i Vietnam ofte: «Når kommer du tilbake?», som betyr når kommer du tilbake til Saigon, ikke til Japan. Ordet «kom tilbake» høres mer behagelig og varmere ut. Jeg er så glad for å ha et andre hjemland og for å bli akseptert av det hjemlandet»...
Vietnamesisk fiskesaus tiltrekker seg utlendinger
Hver gang han kom tilbake til Saigon, inviterte Tahara meg ofte til Do Do-restauranten, eid av forfatteren Nguyen Nhat Anh. Hver gang han spiste, så han ut som en ... vietnameser fra Quang Nam, langt hjemmefra. Restauranten hadde mange typiske retter fra Quang Nam, og de ble alle vist frem. Tahara elsket vietnamesisk mat, spesielt retter fra den sentrale regionen.
«Så da jeg først kom til Vietnam for å studere, syntes jeg ikke vietnamesisk ris falt i smak. Det var rett og slett fordi jeg var fra landet med Japans mest berømte ris, Koshihikari-ris, så jeg følte meg rar da jeg ble eksponert for ris fra andre land.»
Da kona til Taharas vietnamesiske lærer så den japanske studenten være underernært fordi han bare spiste brød, var hun både bekymret og sympatisk, og inviterte alltid familien til middag hver søndag ettermiddag. På den tiden var han for ung til å kjenne til hvor «deilig» Vietnam var. Fiskesaus var også ukjent, men nå spiser han rekepasta, rekepasta og alt annet deilig! – mintes Tahara.
Tahara husker fortsatt første gang han feiret vietnamesisk tet. Det var i 1993, da familien til den vietnamesiske læreren hans inviterte ham til å feire tet. Han husker best de stekte wontonene og kinesiske pølsene læreren hans lagde for å servere den japanske eleven sin.
«Det året trodde jeg at jeg måtte feire Tet alene, men lærerens familie tok imot meg som et familiemedlem. Dette var en kilde til oppmuntring for meg da jeg var mest motløs, til det punktet at hvis det ikke var for læreren og kona hans, ville jeg ha sluttet på skolen for lenge siden», betrodde han.
Derfor føler Tahara seg mer knyttet til Vietnam. Han valgte også å ha 50 % vietnamesisk blod, ettersom konas mor er vietnamesisk.
Sjansen hans til å lære vietnamesisk kom da han strøk på opptaksprøven til universitetet for første gang. I 1990 tok Hiroki Tahara opptaksprøven i koreansk ved Tokyo University of Foreign Studies, men strøk. Familien hans ba Tahara om å velge et nytt språk som få mennesker kunne. Tahara så at det var tre språk som få mennesker lærte: thai, burmesisk og vietnamesisk, hvorav vietnamesisk har det latinske alfabetet, så han valgte vietnamesisk fordi han mente at «det burde være lett å lære vietnamesisk».
På den tiden forventet ikke Tahara at vietnamesisk skulle bli hans livslange skjebne. Spesielt ikke siden han var en av de første 10 japanske studentene som dro til Saigon for å studere vietnamesisk i 1992 ved Senter for vietnamesiske og sørøstasiatiske studier ved Ho Chi Minh -byens universitet.
Jo morsommere det er, desto lettere er det å lære vietnamesisk.
Den dagen jeg møtte Tahara i Japan, var han i følge med sangeren Vi Thao, en berømt sanger fra Duy Xuyen. Etter å ha blitt overrasket, som enhver annen vietnameser som hørte Tahara snakke for første gang, spurte Vi Thao umiddelbart hvorfor han snakket så flytende vietnamesisk?
Tahara sa beskjedent: «Mange utlendinger er mye bedre i vietnamesisk enn meg, men vietnamesisken min er fortsatt begrenset. Men takket være mange gode vietnamesiske venner er de villige til å ofre tiden sin og snakke med meg, slik at vietnamesisken min gradvis forbedres. Spesielt takket være humor lærer jeg vietnamesisk raskt.»
Jeg husker at under en ekskursjon til Hoi An på 1990-tallet kom noen og spurte en japansk fyr: «Heter du Toa-hoa-roa?» Fyren svarte sakte: «Nei. Jeg heter Tahara.» Personen som stilte spørsmålet insisterte: Han var Toa-hoa-roa, og personen som svarte på spørsmålet insisterte fortsatt på at han var Tahara.
Den daværende lingvistikkstudenten spøkte med vilje for å føle den interessante aksenten til dette landet. Tahara innrømmet at landets aksent ikke var lett å «oversette» og uttale. Dette var også en mulighet for Tahara til å øve seg på å skille mellom aksenten til Quang-folket, når en utlending som ham vanligvis bare lærte sørstats- eller nordstatsaksenten.
Tahara la til: «I løpet av tiden min som tolk ved den japanske ambassaden i Hanoi møtte jeg ofte vietnamesiske ledere, hvorav mange var fra den sentrale regionen, så jeg kunne lett lytte og forstå ordene og uttrykkene. Taharas hemmelighet bak å snakke flytende og skrive godt på vietnamesisk er ganske enkelt: Ikke vær redd for å gjøre feil, ikke vær redd for å bli kritisert, bare snakk og skriv.»
Vietnamesisk - en gave fra himmelen
Professor Tahara anser vietnamesisk som en «gave» fra Gud. Fordi «takket være vietnamesere har jeg et anstendig liv slik som i dag. Jeg må gjengjelde det vietnamesiske folket.»
I tillegg til å fremme og entusiastisk støtte alt som har med undervisning og læring av vietnamesisk i Japan å gjøre de siste tiårene, har professor Tahara gitt ut fire bøker om vietnamesisk. «For japanerne er ikke landet og folket i Vietnam lenger fremmed. Vietnam er et yndet turistmål for japanerne. Antallet vietnamesere som bor i Japan er også stort, og antallet mennesker som reiser til Japan øker også dag for dag. Det er imidlertid fortsatt ikke populært å lære vietnamesisk i Japan.»
Å reise til Vietnam, hvis du kan vietnamesisk, vil være 10 ganger morsommere, og hvis du kan kantonesisk, vil det være enda morsommere. Som en som har studert vietnamesisk i over 30 år, vil jeg gjerne bidra med noe lite fra meg selv for å fremme forholdet mellom Japan og Vietnam! – sa professor Tahara.
I tillegg til «Vietnamesisk-japansk ordbok», som blir revidert og supplert for opptrykket, driver Tahara også et annet langsiktig prosjekt kalt «Vietnamesisk boleromusikk», som har blitt godkjent for finansiering av det japanske kultur- og vitenskapsdepartementet. Dette stammer fra Taharas kjærlighet til vietnamesisk musikk, spesielt hans kjærlighet til å lytte til boleromusikk. Muligheten kom da han først hørte den første bolero-sangen i den vietnamesiske nye musikkscenen av Quang-musikeren Le Trong Nguyen, «Nang Chieu», og sangen ble deretter Taharas favorittvietnamesiske sang.
Professor i lingvistikk Hiroki Tahara, født i 1972, studerte vietnamesisk ved Tokyo University of Foreign Studies i Japan og Ho Chi Minh City University of Science. Professor Tahara var attaché ved den japanske ambassaden i Vietnam fra 1996 til 1999; vietnamesisk-japansk tolk for mange høytstående tjenestemenn i Vietnam og Japan. For tiden medlem av styret for Ritsumeikan Academy; professor ved Ritsumeikan Asia Pacific University i Japan.
Han har skrevet fire bøker om vietnamesisk for japanere: «Introduksjon til vietnamesisk»; «Vietnamesisk grammatikk»; «Vietnamesisk kommunikasjon – hjelper deg med å komme i kontakt med vietnamesisk»; og «Vietnamesisk-japansk ordbok» (skrevet i samarbeid med Nguyen Van Hue og Tran Thi Minh Gioi).
[annonse_2]
Kilde: https://baoquangnam.vn/giao-su-nguoi-nhat-hiroki-tahara-ve-nghe-tieng-viet-3148399.html
Kommentar (0)