Engelsk som andrespråk: En grusom test av kompetanse innen policystyring?

Prosjektet forventes å dekke 50 000 skoler, 30 millioner elever og 1 million lærere. Utdanningssektoren vil imidlertid møte mange utfordringer for å utdanne nok 200 000 lærere til å undervise på engelsk i løpet av de neste fem årene.

Tien Phong-reporteren hadde et intervju med Le Hoang Phong, akademisk direktør for YOUREORG Education & Training Consulting Organization, Chevening Scholar, der han uttrykte sin mening om at da Kunnskapsdepartementet presenterte prosjektet «Make English the second language in schools» innen 2045, anså mange dette som en milepæl. Vi må finne en måte å gjøre dette til en utdanningsrevolusjon, eller bare et uferdig løfte.

Herr Le Hoang Phong, akademisk direktør for YOUREORG Education & Training Consulting Organization, Chevening-stipendiat

«Hvor mye «kapasitet» har lærerutdanningssystemet vårt?»

PV: Etter din mening, vil vi være i stand til å ansette rundt 12 000 engelsklærere i førskolealder, nesten 10 000 lærere i grunnskolen, og samtidig utdanne minst 200 000 lærere som er i stand til å undervise i engelsk innen 2030?

Da Kunnskapsdepartementet presenterte prosjektet «Å gjøre engelsk til andrespråk i skolen» innen 2045, anså mange dette som en milepæl. Ikke bare fordi engelsk er «integrasjonens språk», men også fordi det er nært knyttet til ambisjonen om å heve den nasjonale statusen. Men det er alltid et gap mellom ambisjon og virkelighet. Og det er dette gapet som vil avgjøre: er dette en utdanningsrevolusjon, eller bare et uoppfylt løfte.

Lærerbemanning: ambisjoner og begrensninger. Prosjektet har som mål å ansette mer enn 22 000 nye engelsklærere i førskole- og grunnskoler, og utdanne 200 000 eksisterende lærere til å kunne undervise på engelsk innen 2030.

Det er nesten dobbelt så mange som dagens heltidsansatte engelsklærere. På papiret er det et mål i tråd med globale trender. UNESCO anslår at verden vil trenge 44 millioner nye lærere for å nå målet om universell utdanning innen 2030.

Men kjernespørsmålet er: hvor mye «kapasitet» har lærerutdanningssystemet vårt? Hvor mange studenter er villige til å velge læreryrket, og hvor mange er villige til å bli værende i vanskelige områder? En undersøkelse i Ho Chi Minh-byen, der forholdene er gunstigst, viser at bare 28 % av lærerne har nådd B2-nivå eller høyere, mens minimumskravet er B2 for grunnskolen og C1 for videregående skole. Det vil si at problemet ikke bare er kvantitet, men også kvalitet.

PV: Hva tror du var den største vanskeligheten vi møtte på da vi gjennomførte prosjektet?

Jeg tror den største flaskehalsen er mennesker, motivasjon og konsensus. I enhver reform er læreplanen bare et rammeverk; de som gjør rammeverket til virkelighet er lærerne. Dette prosjektet krever at lærerne ikke bare er gode i engelsk, men også at de er dyktige i CLIL-metoden, både når det gjelder å formidle fagkunnskap og utvikle fremmedspråk. Dette er en kompleks ferdighet som ikke kan «presses» inn i noen få korte kurs.

Samtidig er spørsmålet om motivasjon og behandling en stor barriere. Lav lønn, høyt press, lærere kan ikke forventes å innovere helhjertet hvis de ikke ser verdige belønninger. Uten en mekanisme med godtgjørelser, forfremmelsesmuligheter og sosial anerkjennelse er det vanskelig å mobilisere faglig utholdenhet. Vi kan ikke kreve fortreffelighet fra et team hvis politikk fortsatt fører til at de lever i mangel.

Videre har samfunnet også legitime bekymringer. Noen foreldre frykter at det å introdusere engelsk for tidlig vil tilsløre det vietnamesiske språket og svekke det kulturelle grunnlaget. Jim Cummins’ teori har bevist at bare når morsmålet er solid, kan et fremmedspråk slå rot. Hvis man foretar en avveining, er risikoen for en generasjon som er «halvferdig» i begge språk reell.

Så den største utfordringen er ikke antallet lærebøker eller tospråklige klasser, men hvordan man skal gjøre lærerne kompetente, motiverte og trygge nok til at samfunnet er på deres side.

PV: Bør vi etter din mening vurdere regionale faktorer for å øke prosjektets gjennomførbarhet?

Regionalt: rettferdighet er nøkkelen. Hvis man bare ser fra Hanoi eller Ho Chi Minh-byen, virker prosjektet gjennomførbart. Men når man går utenfor de store byene, er bildet helt annerledes.

For tiden har hele landet bare 112 500 studenter som studerer fag på engelsk, pluss 77 300 tospråklige studenter i 40 provinser og byer. Det betyr at mer enn 20 provinser ikke har noen EMI-modell.

I mange fjellprovinser behersker ikke studentene flytende vietnamesisk ennå, og nå vil engelsk bli en «dobbel byrde».

En representant for Tuyen Quangs utdannings- og opplæringsdepartement sa rett ut: dette er en «svært tung» oppgave. Hvis man gjennomfører en felles fremgang, vil vanskeligstilte områder snart bli hengende etter. Svaret er en lagdelt plan. Byområder kan gå først og sette et eksempel; vanskeligstilte områder trenger mer tid og ressurser, og prioriterer å styrke vietnamesisk før å styrke engelsk.

Enda viktigere er det at finansiering og insentiver må rettes mot de mest vanskeligstilte områdene. Ellers vil «engelsk som andrespråk» bli et urbant privilegium snarere enn en rett til lik tilgang for alle barn.

Budskapet må være klart: Engelsk er et supplement til, ikke en erstatning for vietnamesisk.

PV: Hvilket grunnlag mener du må legges for at prosjektet skal bli virkelighet?

For å gjøre denne ambisjonen til virkelighet, og for at engelsk virkelig skal bli et andrespråk i utdanningssystemet, trenger Vietnam tre grunnleggende søyler. Hver søyle eksisterer ikke uavhengig, men er knyttet sammen til et politisk økosystem der ressurser, motivasjon og sosial tillit er knyttet sammen.

Menneskene, lærerstaben, er kjernen i reformen. Ingen språkreform kan lykkes uten kvalifiserte lærere. Erfaring fra Singapore eller Finland viser at lærere regnes som «intellektuelle yrker», er strengt utvalgte, godt trent og får høy lønn.

For Vietnam er det nødvendig å opprette et kjerneteam av lærere, hvorav omtrent 10–15 % har dyptgående opplæring i CLIL/EMI, som skal fungere som kjernen for kunnskapsdeling.

Samtidig må det være en policy for å beholde elever: godtgjørelse for fremmedspråk, muligheter for forfremmelse og sosial anerkjennelse. Ellers vil vi stå overfor en «hjerneflukt», der gode lærere forlater offentlige skoler eller forlater yrket. – Å investere i mennesker er investeringen med størst «spredningskoeffisient», fordi hver god lærer kan påvirke hundrevis av elever gjennom hele karrieren.

Dette prosjektet er en historisk mulighet, men også en hard test av kapasiteten til politisk styring. Spørsmålet er ikke lenger «vil vi det?», men: har vi mot til å investere i lærere, være tålmodige med en langsiktig plan og være fast bestemt på å sette likestilling i sentrum? Hvis svaret er ja, vil Vietnam innen 2045 ha en generasjon som vet hvordan man integrerer seg uten å miste seg selv. Hvis ikke, vil denne visjonen forbli på papiret for alltid.
Herr Le Hoang Phong

I tillegg må det finnes en fleksibel plan, styrt av mellomliggende milepæler, ikke av tillit. En 20-årsplan er bare verdifull hvis det finnes tydelige kontrollpunkter. Vietnam må sette milepæler for 2026, 2028 og 2030 med kvantitative indikatorer: - 2026: minst 60 000 lærere oppfyller B2-standarder, 10 provinser tester ut EMI. - 2028: 140 000 lærere oppfyller standardene, 25 provinser anvender EMI. 2030: 200 000 lærere oppfyller standardene, EMI sprer seg til minst 40 provinser.

Hvorfor milepælen 2026–2028–2030? Dette er tildelingsmetoden i henhold til 30 % – 70 % – 100 %-prinsippet: 2026 viser gjennomførbarhet (30 % av målet), 2028 utvides og skaper sosial tillit (70 %), 2030 oppnår målet (100 %). Nåværende opplæringskapasitet tillater opplæring av omtrent 30–40 000 lærere/år. Om 5 år kan systemet håndtere omtrent 200 000 lærere ved store investeringer.

Med EMI vil 10 pionerprovinser være «fyrtårnet», 25 provinser i 2028 vil skape en ringvirkning, og 40 provinser i 2030 vil sikre masseadopsjon, men fortsatt ha rom for utvidelse til 2045. Dette er en måte å unngå en «sprint» i det siste året, slik som Foreign Language Project 2020, som mislyktes på grunn av mangel på mellomliggende kontrollpunkter. Erfaring fra Foreign Language Project 2020 viser at uten uavhengig tilsyn kan reformer lett bli til å «jage etter kvantitet» mens man ignorerer kvalitet.

Veikartet må også stratifiseres etter region: byområder går først, vanskelige regioner går saktere, men har spesiell støtte.

Sosial konsensus, den myke makten i språkreformen, er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, men også en kulturell identitet. Derfor er sosial konsensus den avgjørende pilaren. Budskapet må være klart: Engelsk er et supplement til, ikke en erstatning for vietnamesisk. Dette er modellen for «additiv tospråklighet», der morsmålet forsterkes, ikke skyves tilbake. For barn av etniske minoriteter er det behov for en veiviser mellom morsmål → vietnamesisk → engelsk for å unngå overbelastning.

Konsensus oppstår bare når foreldre ser at barna deres gjør fremskritt i engelsk, mestrer vietnamesisk og opprettholder sine kulturelle røtter. Engelsk er nøkkelen til verden. Men den nøkkelen er bare verdifull når vietnamesiske elever er gode i engelsk, mestrer vietnamesisk og er trygge på sin identitet.