Gjennom skogen for å kalle elevene tilbake til timen

Å BRINGE ELEVER GJENNOM GJØRMA TIL KLASSEN

Tidlig i november har høylandet i Da Nang ennå ikke tørket ut etter de historiske flommene. Veien som fører til kommunene Tra Linh og Tra Tan er gjørmete, med jordskred noen steder og elven som fortsatt flyter raskt andre steder.

Băng rừng gọi học trò về lại lớp - Ảnh 1. — Herr Nguyen Tran Vy, rektor ved Ngoc Linh barneskole for etniske minoriteter, krysset jordskred for å komme til landsbyer og tettsteder for å oppmuntre elevene til å komme tilbake til undervisningen.

Midt i ødeleggelsene hadde mange lærere på seg tynne regnfrakker, skoene deres var gjennomvåte av vann, hendene deres var dekket av gjørme, ryggene deres var bøyd, de bar bøker og notatbøker og bar elevene sine over den gjørmete veien. De gikk for å kalle elevene sine tilbake til timene, for å hindre at brevene ble begravd i gjørmen etter den nylige voldsomme naturkatastrofen.

De historiske flommene i slutten av oktober isolerte mange skoler fullstendig i høylandet i Da Nang by. Ved Ngoc Linh barneskole (Tra Linh kommune) raste skoleområdet til landsby 1 Tak Ngo sammen på grunn av jordskred. 34 elever måtte midlertidig flytte til hovedskolen. Veien til landsbyen ble ødelagt, og mange deler var knedypt i gjørme.

I to dager på rad i helgen (8.–9. november) tok rektor ved Ngoc Linh Primary Boarding School, Nguyen Tran Vy, på seg en regnfrakk og vasset gjennom gjørmete veier for å besøke hver elevs hus. Mer enn en uke etter kraftig regn satt nesten 20 elever ved skolen fortsatt fast i avsidesliggende landsbyer, fullstendig avskåret av jordskred. «Vi gleder oss til at veien blir ryddet for å hente elevene. Noen steder måtte lærerne dra til landsbyen for å bære elevene ut av jordskredområdet slik at de kunne komme tilbake til skolen i tide for å sikre undervisning og læring. Så snart vi hører at en elev ennå ikke har kommet tilbake til timene, vil lærerne dra av gårde igjen. Vi vil organisere etterundervisning for de dagene elevene er fraværende for å sikre kunnskap», delte Vy.

Băng rừng gọi học trò về lại lớp - Ảnh 2. — Herr Vy snakket med elevene for å få dem med tilbake til timen.

Ifølge Vy har Ngoc Linh-skolen 300 elever, hvorav de fleste er barn av den etniske minoriteten Xe Dang. Noen elever gikk glipp av 3–4 skoledager fordi de ikke hadde sandaler å bruke. Noen elever bodde for langt unna og måtte krysse gjørme som var en halv meter dyp. Lærerne måtte både oppmuntre og hjelpe foreldre med å rydde veien for å ta barna sine med til timene. Veien var glatt, og de falt gjentatte ganger, men ingen tenkte på å gi opp. «Noen ganger føler jeg meg liten foran naturen, men når jeg ser blikket til elevene mine og ser at de fortsatt vil gå på skolen, føler jeg at jeg får mer styrke. Kanskje det er derfor vi har holdt oss til skogen og til bokstavene i flere tiår», sa Vy mens han gikk.

Ikke bare lærerne i Tra Linh kommune, men også lærerne ved andre høylandsskoler, som Ly Tu Trong Ethnic Boarding Secondary School (Tra Tan kommune), går gjennom vanskelige dager. Etter flommen er skolen som ligger i fjellsiden fortsatt dekket av rød gjørme. I sovesalen henger den mugne lukten fortsatt igjen, men elevenes prat kan høres.

Băng rừng gọi học trò về lại lớp - Ảnh 3. — Etter historiske flommer lyser skolene i høylandet opp for å ønske elevene velkommen

Rektor Duong Quoc Viet fortalte følelsesladet om hvordan flommen feide bort hus, bøker og klær til elevene. Veien til landsbyen Song Y var kraftig erodert, og rundt 20 elever kunne fortsatt ikke gå til undervisningen. «De siste dagene har vi måttet dele oss inn i grupper og sammen med medlemmene av ungdomsforeningen gå gjennom skoger og over bekker. Noen ganger har vi måttet bære hver elev på ryggen gjennom glatte partier», sa Viet.

Den lille skolen har 260 elever, hvorav 161 er internatelever. Hver ettermiddag etter timen, i stedet for å hvile, deler lærerne seg opp for å kalle på elevene sine. Turene gjennom skogen varer i timevis. De tar med kaker, melk og noen ganger nye klær donert av kolleger i lavlandet for å oppmuntre elevene til å komme tilbake til skolen. «Vi forstår at hvis elevene tar en lang pause, vil det være veldig vanskelig for dem å komme tilbake til undervisningen. Folk i høylandet har mange bekymringer om mat og klær, så det å holde tritt med studiene krever utholdenhet hver dag. Selv om det er vanskelig, er alle glade fordi de ser at elevene deres fortsatt elsker å studere og fortsatt vil gå på skolen», betrodde Viet.

« Så lenge du kommer til timen, er det greit.»

Da natten falt på, skinte et svakt gult lys fra klasserommene på Tran Cao Van barneskole (Tra Tan kommune). Inne holdt lærerne fortsatt på med å vaske, fikse bord og stoler og tørke bøker. Flommen hadde avskåret mange skoler, og nesten 60 elever kunne fortsatt ikke gå på skole. Skolen har 370 elever, hvorav mer enn halvparten er internatelever. I løpet av regn- og flomdagene måtte mange elever overnatte hos lokalbefolkningen fordi veien til skolen var avskåret. Lærerne byttet på å dra ned til landsbyen, ikke bare for å oppmuntre elevene til å gå på skole, men også for å hjelpe foreldre med å overvinne konsekvensene av jordskred og rydde opp i husene sine.

Pham Thi Le Thuy, skolens rektor, sa at noen elever ikke kunne kontaktes på en hel uke på grunn av strømbrudd og signaltap. «Vi håper bare det slutter å regne, slik at vi kan dra til landsbyen og bære elevene ut av skolen, uten å etterlate noen elever. Vi er vant til flom, men har aldri sett en så alvorlig naturkatastrofe som denne. Noen lærere skled og falt i gjørma og ble gjennomvåte, men da de reiste seg, smilte de og sa: 'Så lenge elevene kommer til timen, er det greit'», sa Thuy følelsesladet.

Băng rừng gọi học trò về lại lớp - Ảnh 4. — Lede studentene over den rasktflytende strømmen for å komme tilbake til klasserommet

Nguyen Hong Lai, sekretær for Tra Tan kommunes partikomité, sa at de nylige historiske flommene hadde stengt av mange veier og isolert dusinvis av husholdninger. Men det som rørte ham mest var lærerstabens ånd her. «Lærerne holdt seg til landsbyen og skolen, og fryktet ikke faren for å dra til stedet for å mobilisere elevene. Det var kvinnelige lærere som gikk 20–30 kilometer og bar elevene over bekker. Det var mannlige lærere som sov i folks hus midt i skogen for å rekke å kjøre elevene til skolen neste morgen. Det var denne ånden som fikk oss til å tro at bokstaver aldri vil bli begravet, men vil skinne sterkt i høylandet, uansett hvor hard naturen er. Naturen kan beseire fjellene og skogene, men den kan ikke beseire lærernes vilje i høylandet», bekreftet Lai.

Etter hvert som solen gradvis steg, ekkoet lyden av skoletrommen gjennom den enorme Tra Linh-skogen. På gårdsplassen pratet elevene og viste frem de nye bøkene og nye sandalene sine, som lærerne hadde donert. Den forferdelige naturkatastrofen var over, men folks hjerter ble fortsatt varmet av kjærligheten mellom lærere og elever, av den urokkelige viljen til menneskene her, slik at kunnskapens lys fortsatt kunne brenne sterkt i den enorme skogen.

Kilde: https://thanhnien.vn/bang-rung-goi-hoc-tro-ve-lai-lop-185251112171455201.htm