Vanskelig ordspill: Hvorfor kalles det en «klokke»?

I Nom-skriften dukket klokken opp én gang i setningen: « En lang vinternatt kimet klokken høyt » (𣈘冬長銅壼咱説) - Ca trù the cách , trykket fra treplaten til Lieu Van Duong tang ban, Thanh Thai Canh Ty år (1900).

Klokke kommer fra kinesisk og består av to ord:

Dong (铜) er et tegn som først dukket opp i en tekst fra perioden med de krigførende stater. Den opprinnelige betydningen refererer til en type metall. I oldtiden ble det kalt «rødt gull» (赤金) som i Mozi. Diverse skrifter .

Hu (壶) er et tegn som først ble sett i orakelbeinskriften under Shang-dynastiet. Den opprinnelige betydningen er en beholder for væske ( Zuo Zhuan. Hertug Zhao sitt 13. år ). I oldtiden brukte folk hovedsakelig innsjøer til å holde vann og vin, og senere utvidet de det til å bli et verktøy for å måle tid ved å dryppe vann. Når de tok imot gjester, brukte de gamle også dette verktøyet til å underholde gjester.

Det sammensatte ordet klokke (铜壶) har to hovedbetydninger:

a. Kobberkjeler , som brukes til å holde vin og vann, finnes i tre typer: røde kobberkjeler (den beste typen), messingkjeler og hvite kobberkjeler, vanligvis håndlagde eller støpte.

b. Tidsmåleinstrument , en type gammel klokke formet som en bronsekjele, med et karakteristisk design: liten hals, utstrakt åpning, svulmende mage, runde ben og dekorative mønstre på utsiden. Denne typen arver den tradisjonelle stilen fra våren og høsten - perioden med de krigførende stater. Runde kjeler kalles Chung (钟), firkantede kjeler kalles Phuong (方).

I gammel litteratur finnes det mange artikler som nevner klokker , slik som «God vin avhenger av koppen, kobberkjelen ruster dråpe for dråpe » – sitert fra diktet «Nhac Phu» av Co Huong fra Tang-dynastiet; eller setningen «Tinh thich dac dong ho tich lau, da nguyet vi tan» (Lytter til kobberkjelen som drypper, månen er svak om natten) i «Bai Tuyet Di Am» fra Qing-dynastiet.

Klokke (铜壶) stammer fra idiomet «dong zhi luo» (铜壶滴漏) i Tang- dynastiets diktet « Ke ming da qu» (Hanens store sang) av Wen Tingjun – et uttrykk som brukes for å referere til en type «bronsekjele som inneholder dryppende vann for å fortelle klokken», synonymt med idiomet «dong zhi luo» (铜壶刻漏).

Opprinnelig ble ordet «klokke » brukt for å referere til en type «vannklokke», som brukte rennende vann til å beregne tid, ifølge en beregning kalt «luohu» (漏壶) eller «keiluohu» (刻漏壶). Denne metoden for å beregne tid ble tidligst registrert i Zhouli (周礼). I starten var det bare to tekanner (eller vaser, fat) og senere økte det til fire eller fem tekanner, der vann dryppet fra den øvre tekannen til den nedre tekannen. Vannstanden fikk pilen til å stige for å indikere skalaen (dvs. tid). I «Guanshu Keluo Tu» (1135) av Wang Puchu fra Song-dynastiet og «Luc Kinh Tu» (1155) av Yang Jun fra Song-dynastiet, ble vannklokker vist å være formet som lotusvaser.

Kort sagt er klokke et ord av kinesisk opprinnelse, introdusert til landet vårt rundt Tang-dynastiet. I oldtiden kalte de det «vannklokke» for « thuy chung» (水钟). I dag bruker vietnamesere ordet «klokke» for å referere til et tidsmålingsinstrument, mens kineserne kaller det «tidsklokke» (时钟, shízhōng), og japanerne kaller det «tidsklokke» (時計, tokei). For japanerne forstås ofte klokke (銅壺, dōko) som et bronsekar som ligner på en kamado (かまど), hovedsakelig brukt til å varme opp sake.

Kilde: https://thanhnien.vn/lat-leo-chu-nghia-vi-sao-goi-la-dong-ho-185250905222127085.htm