Levebrød ved foten av Pu Luong-fjellkjeden

Den samfunnsbaserte turismemodellen ved foten av Pù Luông-fjellkjeden hjelper lokalbefolkningen med å bevare sin kulturelle identitet samtidig som den skaper bærekraftige levebrød for samfunnet.

Pu Luong naturreservat ( Thanh Hoa-provinsen ) har nesten 17 000 hektar med spesialskog, spredt over åtte kommuner i de tidligere distriktene Ba Thuoc og Quan Hoa. Dette er et av områdene med høy biologisk mangfold, hjem til mange sjeldne og truede plante- og dyrearter.

Dette rike økosystemet gir også et viktig grunnlag for å utvikle bærekraftige levebrødsmodeller, der samfunnsbasert turisme åpner opp mange muligheter for økonomisk utvikling knyttet til naturvern.

Bruk av skogen til samfunnsturisme

En gang forsøkte en dristig vestlig turist å erobre en farlig skogsskråning, men skled uventet, brakk beinet og rullet nedover åssiden. Hans rop om hjelp skremte landsbyboerne. Ha Van Tim og vennene hans (fra landsbyen Don, Pu Luong kommune, Thanh Hoa-provinsen), som guidet turister i nærheten, skyndte seg til stedet for å redde ham.

Da de ankom, fant de en utenlandsk mann, dobbelt så tung som en lokal, liggende ubevegelig på den glatte stien. Fire av de sterkeste unge mennene i landsbyen prøvde å løfte ham, men mislyktes. Etter noen minutters diskusjon bestemte gruppen seg for å finne et stykke tørr bark, plassere utlendingen på det, og la én person balansere ham mens de andre bytter på å dra. De klatret flere hundre meter i bratt, steinete og gjørmete terreng, gjennomvåt av svette. Etter nesten en times strev opp skråningen klarte de endelig å få utlendingen til hovedveien og hjelpe ham med å ta en taxi til sykehuset.

Pu Luong har blitt et kjent reisemål for utenlandske turister. Foto: Quoc Toan.

Etter den hendelsen kom flere og flere vestlige turister til Pu Luong. Folk spredte ordet om den thailandske vennligheten der, om Tims medfølende handlinger og de unge mennene fra Buon Don. Tims lille restaurant ble også mer travel og et kjent stoppested i hjertet av Pu Luong.

I tillegg havnet Tim i en vanskelig situasjon mens han jobbet på et turiststed i Pù Luông. En utenlandsk turist klaget over å ha mistet lommeboken sin og uttrykte mistenksomhet overfor personalet på feriestedet. Hele området var i opprør på grunn av språkbarrieren; bare bruddstykker av samtaler kunne høres, noe som gjorde atmosfæren enda mer anspent.

Tim og alle andre måtte gjennomsøke hvert hjørne av rommet, fra under sengen til garderoben. Alle var bekymret og opprørte over å bli feilaktig mistenkt. Til slutt pustet alle lettet ut da de oppdaget ... at lommeboken var i et «hemmelig rom» som gjesten hadde gjemt der tidligere, men helt glemt.

Tim sa at thailendere generelt, og de som er involvert i lokalturisme i Pu Luong spesielt, er sånn. Lokalbefolkningen er enkle og ekte, men også veldig forståelsesfull. «Det som imponerer utenlandske turister ved Pu Luong er ikke bare naturen, men enda viktigere, det faktum at de etniske minoritetene her har bevart sin essens og sjel, og de tjener ikke penger på turisme for enhver pris», sa Tim.

For to år siden renoverte Tim foreldrenes hus på påler til et familievennlig sted, der øverste etasje fungerer som gjesteinnkvartering og underetasjen som resepsjonsområde og serveringssted. I tillegg er han medforvalter av en bedrift og kafé eid av en investor fra Hanoi, og fungerer også som turguide og leder besøkende til Pu Luong.

Tims vertshus ønsker dusinvis av gjester velkommen hver dag. Foto: Quoc Toan.

I starten syntes Tim, som mange lokale, det var nesten umulig å kommunisere med utenlandske turister. Han forsto bare biter og deler av det turistene sa, noe som gjorde ham forvirret og engstelig. Men gjennom kurs i lokalsamfunnsturisme og praktiske erfaringer fikk Tim gradvis mer selvtillit i ordforrådet sitt.

Tim sa at han lærte seg selv gjennom bøker, lesing, eksperimentering og umiddelbart å anvende det han lærte i sitt daglige arbeid. Takket være telefonens oversettelsesfunksjon har det blitt mye enklere å kommunisere med turister. Selv om uttalen hans av fremmedspråk ikke er perfekt, er det han sier fortsatt forståelig for turister, noe som gir komfortabel samhandling.

Tims erfaring med å drive et vertshus og jobbe som turguide i Pu Luong har gitt ham mange praktiske lærdommer. Han sier at han nå er trygg på å forstå preferansene og matvanene til ulike grupper av gjester for å imøtekomme deres smak. «Jødiske gjester er ofte kresne; de ​​krever det høyeste nivået av renslighet og ryddighet på rommene sine. Britiske gjester foretrekker retter med mindre olje og fett, hovedsakelig salater. Og vietnamesiske gjester liker å oppleve lokale råvarer fra fjellene og skogene: frittgående kylling, Co Lung-and, tradisjonelle risretter og ferske grønnsaker og frukt…»

Pu Luong tiltrekker seg turister med sitt uberørte naturlandskap og terrasserte rismarker som klamrer seg til fjellsidene. Foto: Quoc Toan.

Tim mintes at landsbyboerne tidligere hovedsakelig var avhengige av å lete etter bambusskudd og grønnsaker i skogen og dyrke ris, noe som førte til et ustabilt liv. Siden innføringen av samfunnsbasert turisme og opplevelsesaktiviteter har ting begynt å endre seg. Skogen gir ikke bare mat, men blir også en «grønn ressurs» som gir folk ekstra levebrød. Besøkende kommer til Pu Luong for å oppleve det uberørte fjellandskapet, vandre gjennom passene, sanke grønnsaker, nyte utsikten og smake på lokale spesialiteter – alt dette genererer inntekter for landsbyen.

Takket være lokalsamfunnsturisme gir Tims vertsbolig nå stabil sysselsetting for mange lokale arbeidere. Takket være Pù Luông-skogen trenger ikke Tim og lokalbefolkningen lenger å reise langt for å jobbe, og de beholder dermed tilknytningen til landet og landsbyen sin.

Å utnytte skogenes turismepotensial.

Fru Ha Thi Thanhs hus ligger rett ved inngangen til landsbyen Lan Ngoai (Pu Luong kommune), på ruten som vestlige turister ofte går gjennom. Fru Thanh kan noen grunnleggende engelske fraser, så hun ønsker alltid gjestene hjertelig velkommen med et vennlig smil.

Familien hennes har en tradisjon med å veve brokade, og den dag i dag viderefører hun og svigerdatteren håndverket til sine forfedre. Vevstolene og spinnehjulene, som ble gitt i arv fra svigerforeldrene hennes som en del av medgiften hennes, er fortsatt nøye bevart som verdifulle minner.

Fru Thanh sa at det i gamle dager var veldig vanskelig for en landsbyjente å gifte seg hvis hun ikke kunne veve! Derfor lærte foreldrene barn fra ung alder hvordan de skulle spinne garn, sette opp vevstolen og veve stoff, og håndverket ble innprentet i dem uten at de engang var klar over det. Ifølge fru Thanh må en jente ta med seg tepper, puter og madrasser som hun vevde selv når hun drar til mannens hus. Dette er både en medgift og en måte for brudgommens familie å se kvinnens ferdigheter på.

Fru Thanh bevarer og viderefører det tradisjonelle vevehåndverket til det thailandske samfunnet i Pu Luong. Foto: Quoc Toan.

Tidligere fokuserte veverlandsbyen hovedsakelig på egenproduksjon og eget forbruk, men siden utviklingen av lokalsamfunnsturisme har kjøp og salg blitt mer travelt. Produktene lages nå etter kundenes smak (farger, mønstre, design), samtidig som de beholder den opprinnelige identiteten til det thailandske folket. Hvert hverdagsplagg inneholder en historie om landsbyboernes kultur, noe som bidrar til å opprettholde det tradisjonelle vevehåndverket og gir det muligheten til å spre seg til turister fra nært og fjernt.

I turistsesongen jobber fru Thanh og svigerdatteren hennes ofte gjennom natten for å forberede varer til kundene. Arbeidet er hardt, men det gir familien en betydelig inntekt. På vanlige dager tjener hun noen hundre tusen dong, men i turistsesongen når familiens inntekt flere millioner dong per dag fra salg av luer, skjorter, skjerf og kjoler som familien vever selv. Selv om fortjenesten ikke er enorm, anser fru Thanh fortsatt det å bevare håndverket og lage produkter som gjenspeiler den etniske identiteten som det viktigste, både å bevare kulturen og bidra til å forbedre familiens liv.

Pu Luong sett ovenfra. Foto: Levert av Pu Luong naturreservatforvaltningsstyre.

Ifølge lederne i Pù Luông kommune er landsbyen Lặn Ngoài hovedsakelig bebodd av den thai-etniske gruppen. Den dag i dag har landsbyen bevart 100 % av sine tradisjonelle hus på stylter, og over 80 husholdninger opprettholder brokadevevingshåndverket, noe som tiltrekker seg mer enn 200 kvinner til å delta. Bevaring og utvikling av brokadevevingshåndverket bidrar ikke bare til å bevare den tradisjonelle kulturelle identiteten til den thai-etniske gruppen, men spiller også en betydelig rolle i kommunens turismeutviklingsstrategi og gir en stabil inntekt for folket.

Pu Luong bygger videre på sine naturlige fornøyelser og unike urbefolkningskultur og fortsetter å utvide sin turismeutvikling i dybden, og kombinerer tradisjonelle livserfaringer med naturutforskning. Derfor har Pu Luong naturreservatforvaltningsstyre utviklet opplevelsesturistruten «Erobringen av Pu Luong-toppen». Denne 11 kilometer lange stien fører til toppen av fjellet, 1700 meter over havet, hvor besøkende kan «berøre skyene og føle fjellvindene».

På denne reisen kan besøkende oppleve fotturer, overnattinger, utforske unike skogøkosystemer, observere sjeldne plantearter, jage skyer og beundre soloppgangen fra fjelltoppen.

Kilde: https://nongngghiepmoitruong.vn/sinh-ke-duoi-chan-dai-ngan-pu-luong-d786851.html